Fredag 6. mai markerer Klima- og miljødepartementet sitt 50-årsjubileum med en stor konferanse i Oslo. Jeg er invitert til å delta i sluttpanelet, der fremtidens klima-og miljøpolitikk er tema. Bør ikke klimapolitikken bli en del av sikkerhetspolitikken, er spørsmålet jeg vil stille.

Kampen for å løsrive Europa og verden fra Russlands fossile jerngrep kan bare vinnes om vi også klarer å avvikle avhengigheten av fossil energi. Krigen mot Putin og krigen mot klimaendringene er derfor to sider av samme sak.

Hvordan disse tingene henger sammen, vil jeg illustrere med historiene fra fire innovative oppstartsselskaper som hvert på sin måte er i ferd med å levere unike våpen mot fossilindustriens tradisjonelle hegemoni.

Dette er bedrifter jeg kjenner godt, som styremedlem og investor, og når det gjelder en av dem også som grunnlegger og daglig leder.

Grønt kerosen fra Mosjøen til Europa

Etter koronapandemien er flytrafikken på vei tilbake, og CO₂-utslippene likeså. Flytrafikken er ansvarlig for ca 3,5 prosent av verdens samlede utslipp av klimagasser, og står for 8 prosent av etterspørselen av olje fra Russland og andre oljeproduserende land. Framskrivninger viser at flytrafikken alene vil kunne kreve hele 10 prosent av verdens gjenværende karbonbudsjett frem til 2050.

Utviklingsselskapet Norsk e-fuel («NEF») har satt seg det ambisiøse mål å bli det første selskapet som i kommersiell skala leverer grønt flydrivstoff fremstilt fra fornybar kraft, vann og CO₂, såkalt e-fuel.

Flybransjen benytter seg allerede av biodrivstoff, men tilgangen på egnet biomasse i verden begrenser vekstmulighetene. Elektriske fly kan bli viktige på flyreiser over korte strekninger, og på sikt vil trolig hydrogendrevne fly kunne erstatte dagens flytyper. Men i perioden frem til 2050 er det kun ved bruk av e-fuel i eksisterende fly at det vil være mulig å redusere karbonutslipp i betraktelige mengder fra luftfarten.

NEF planlegger å bygge det første produksjonsanlegget for e-kerosen i Mosjøen, med kapasitet til å levere 25 millioner liter. Byggingen av fabrikken vil starte i 2023 og kreve en investering i størrelsesorden 3 milliarder kroner. I Mosjøen er det god tilgang på vannkraft og gode forhold for videre vindkraftutbygging.

At Lux-Airport, tilsvarende «Avinor» i Luxembourg, nå har kommet inn som investor i NEF, og at flere store flyselskaper er interessert i å investere i både dette og flere anlegg, viser at det er voksende interesse i markedet for bærekraftig flydrivstoff.

De to viktigste bestanddelene i prosessen er fremstilling av hydrogen ved hjelp av elektrolyse, og så omgjøring av hydrogen til kerosen gjennom den såkalte Fischer-Tropsch-teknologien. Prosessen omdanner CO₂ til et syntetisk og fornybart drivstoff og er et CCU-initiativ (Carbon Capture and Utilization).

I oppstarten vil NEF kjøpe CO₂ f.eks fra bedrifter og kommunale forbrenningsanlegg. Men det unike med initiativet er at det også planlegger å «støvsuge» CO₂ direkte fra luften, såkalt Direct Air Capture. En av teknologipartnerne i konsortiet er Climeworks, som står bak Orca; et CO₂-fangstanlegg på Island som har vært i drift i seks måneder.

Kostnadene ved å fange CO₂ direkte fra luften er svært høye, men ventes å falle ned mot 3000 kroner eller mindre per tonn etter hvert som teknologien modnes. Ved å ta i bruk direkte CO₂-fangst på produksjonsanlegget i Mosjøen tar NEF skrittet mot å kunne produsere karbonnøytralt drivstoff til luftfarten.

Eksperter anslår at grønt kerosen vil koste minst fire ganger så mye å produsere som dagens flydrivstoff, tilsvarende en 15-20 prosent økning i billettprisene. Storskala produksjon av grønt kerosen vil ikke bare kreve enorme mengder kapital, men også gigantiske mengder fornybar energi. En ekspert på området har nylig anslått at dersom flyindustrien skal bli karbonnøytral innen 2050, vil det kreve et strømforbruk like stort som halvparten av all verdens kraftproduksjon i dag.

Rammebetingelser og finansieringsmuligheter på europeisk og globalt nivå er avgjørende for om industriinitiativ som Norsk e-fuel i Mosjøen skal lykkes. Men vår egen regjering og Stortinget kan også bidra med nasjonale virkemidler. Norge har som et av de første land i verden innført innblandingskrav til flydrivstoff som innebærer at den fornybare andelen skal øke fra 0,5 prosent i 2020 til 30 prosent i 2030. Den planlagte økningen av CO₂-avgiften til 2000 kroner per tonn er videre et viktig signal. Og kanskje aller viktigst: Det må fortsatt legges til rette for utbygging av vindkraft og annen fornybar energi, slik at Norge også i fremtiden kan tilby ren strøm til konkurransedyktige priser.

Fra skogsavfall og elefantgress til biokull

Som verdens sjette største kullprodusent håver Putin også inn store inntekter fra eksport av kull, spesielt til Asia. Er det mulig å fase ut kullkraft uten at man trenger å legge ned de 8500 kullkraftverkene i verden? Ja, mener grunderne bak NextFuel AB, et selskap som leverer teknologi som gjør det mulig å fremstille biokull på en kostnadseffektiv og ressursvennlig måte. NextFuel bygger nå det første store anlegget i Finland, for produksjon av 60000 tonn briketter fra skogsavfall i partnerskap med det finske energiselskapet Taaleri.

Biokull-brikettene som fremstilles fra NextFuels patenterte teknologi, har et høyt energiinnhold, og egner seg derfor spesielt godt som erstatning for kull som bindingsmiddel i stål- og sementindustrien blant annet. Den fleksible tørketeknologien gjør det også mulig å ta i bruk tropiske hurtigvoksende arter som bagasse og elefantgress.

I tillegg til Nord-Amerika og Japan får selskapet henvendelser fra land som India, Brasil, Tanzania og andre land i sør der det er gode muligheter for å levere biomasse uten å konkurrere med matproduksjon.

Å brenne biokull medfører også CO₂-utslipp, men fordi biomassen som tas i bruk, allerede har bundet CO₂ som del av karbonsyklusen, kan vi anse biokull som en fornybar energikilde. Benytter man hurtigvoksende råvarer som elefantgress kan bruk av biokull i enkelte prosjekter gi en CO₂-negativ karbonsyklus på årsbasis.

Biokull vil videre legge grunnlaget for at det kan bygges karbonfangstanlegg i anleggene som kjøper brikettene, slik det allerede er under planlegging enkelte steder. Denne kombinasjonen av biokull med karbonfangst og -lagring, såkalt «Bioenergy with Carbon Capture and Storage” (BECCS), kan gi oss karbonnegativt kull i stor skala.

Den viktigste driveren for å få fart på produksjonen av biokull er uten tvil vedvarende høye priser på kull og CO₂. Men også på dette området er det avgjørende å få plass forpliktende internasjonale avtaler og standarder. De store kullforbrukslandene har for det meste dårlige forutsetninger for å høste hurtigvoksende bioressurser i stor skala. Gjennom internasjonale avtaler må det skapes insentiver for at land som f.eks. Brasil, Indonesia og land sør for Sahara blir motivert til å eksportere biokull til de kullforbrukende landene i nord og øst.

PV bortenfor nettet: Porteføljefinansiering for bedrifter i Afrika

Våpenet mot fossilavhengigheten som Empower New Energy står bak, handler ikke om ny teknologi, men om å tilføre markedet en ny forretnings- og finansieringsmodell.

Den som vil forstå hvorfor det er så liten produksjon av bearbeidede varer i Afrika, må merke seg dette: Bedriftene i Afrika betaler i gjennomsnitt 30-50 prosent mer for energien er hva som er vanlig andre steder i verden.

Spesielt i Afrika sør for Sahara medfører dårlig utbygde strømnett, mangelfullt vedlikehold og lav produksjonskapasitet at både bedrifter og husholdninger rammes av jevnlige strømbrudd og en utstrakt avhengighet av dieseldrevne aggregater. Det er anslått at det er installert over 100 GW med dieselaggregater i Afrika sør for Sahara. I mer enn 25 land er det så mange dieselaggregater at de samlet utgjør mer enn landets offentlig utbygde kraftnett.

Selv om Afrika sammenlignet med andre regioner ikke er en storforbruker av petroleum, så tilsvarer importen av petroleumsprodukter til Afrika rundt 2 millioner fat daglig, omtrent på størrelse med den samlede petroleumseksporten fra Russland. Etter transportsektoren er bruken av olje og diesel til strømproduksjon den største og raskest voksende årsaken til at både importunderskuddene og karbonutslippene er raskt økende.

Ved å installere solkraftanlegg for produksjon for eget forbruk, gjerne i kombinasjon med batterier for lagring, kan bedrifter innen industri, gruvevirksomhet, landbruk og servicevirksomhet oppnå reduserte strømregninger og lavere karbonutslipp. Dette gjelder generelt i alle verdensdeler, men spesielt i Afrika der alternativene er så dyre.

Men utfordringen for bedriftene er først og fremst finansieringen. Mens dieselaggregatene er billige i anskaffelse og dyre i drift, har solcelleanlegg relativt høye kapitalkostnader og svært lave driftsutgifter. Bankfinansiering er kostbart og ofte ikke tilgjengelig for denne typen investeringer. Utviklingsbankene og internasjonale energiselskaper er heller ikke et alternativ for industrikraftanlegg i denne størrelsen, da prosjektene hver for seg er for små til å forsvare investerings- og forvaltningskostnadene.

Det er her Empower New Energys porteføljefinansieringsmodell gjør en forskjell, ved at det tilbyr 100 prosent egenkapitalfinansiering av enkeltprosjekter som hver for seg gjerne har en investeringskost i størrelsesorden 10-20 millioner kroner. Etter en grundig kvalitetssikring av prosjektene inngår Empower kraftsalgskontrakter på 15-25 år med den lokale bedriften. Bygging, drift og vedlikehold setter Empower så bort til den lokale utviklingspartneren.

I løpet av de to og et halvt årene som er gått siden lanseringen, har Empower bidratt til at det er blitt bygget syv forskjellige mindre solkraftverk for ulike industri- og landbruksbedrifter i Ghana, Nigeria og Egypt. I tillegg er det inngått en rekke nye avtaler som samlet vil bety investeringer på flere hundre millioner kroner i de nevnte landene samt bl.a. Marokko, Kenya, Zambia og Senegal.

Porteføljefinansiering innebærer at Empower kan ta opp lån med sikkerhet i kontantstrømmen fra en portefølje av slike prosjekter, når denne har nådd et kritisk nivå. Selskapet er nå i ferd med å reise over 500 millioner kroner for å finansiere en rekke nye solkraftprosjekter «bortenfor nettet» i landene som nettopp har det største behovet for mer energi.

Både den norske og internasjonale klimapolitikken vil ha betydning for tempoet i utrulling av såkalt desentralisert solkraftproduksjon i Afrika. Paris-avtalen legger opp til at enkeltnasjoner i nord kan etablere partneravtaler om finansiering av slik utbygging med ett eller flere av de mindre utviklede landene i sør. Avtalene kan tenkes utformet slik at landet i nord kjøper karbonkreditter fra prosjekter som ellers ikke vil bli finansiert. Halvparten av den rapporterte utslippsreduksjonen vil da kunne tilskrives landet i nord, f.eks. Norge, og den andre halvparten vertslandet.

Sverige har i samarbeid med Ghana satt i gang med å prøve ut den nye ordningen, før man i FN-regi har klart å bli enige om alle detaljene for hvordan Paris-avtalen skal gjennomføres på dette punktet.

Norge kunne tenkes å gjøre noe tilsvarende, slik vi gjorde da vi lanserte Regnskogsinitiativet. Man kunne for eksempel vurdere å inngå en avtale med land som Nigera eller Sierre Leone, som er spesielt avhengig av dieselaggregater i strømproduksjonen. Avtalen kunne gå ut på at Norge betalte en kvotepris, for eksempel 30-40 dollar, for hvert tonn CO₂ som ble spart ved å investere i fornybar energi og lagring for bedrifter og mini-grids «bortenfor nettet».

Offshore solkraft for 24/7 kraftproduksjon

Mange steder i Asia og Europa, der det ofte er mangel på land, er solkraft som flyter på vannmagasiner og innsjøer blitt et raskt voksende marked. Kontakten med vannet bidrar til å kjøle ned solcellepanelene, noe som øker effekten av dem. Offshore solkraft, derimot, har de fleste ment ikke er mulig. Kan solkraftverk tåle ruskete vær og bølger opp mot 15-20 meter?

SolarDuck er navnet på et nederlandsk-norsk oppstartsselskap som har utviklet og patentert en unik og robust flytende «triangel-plattform» som ut fra erfaringene så langt er i stand til å levere nettopp det. Nå utvikles selskapets første kommersielle prosjekt i den karibiske regionen.

Det er mange øysamfunn på verdenshavene som nettopp vil være avhengig av flytende solkraft for å kunne erstatte forurensende oljefyrte kraftverk og dieselaggregater. Det er også stor interesse fra kystbyer og industrihavner som ikke har ledige arealer for å bygge landbaserte sol- og vindkraftverk.

Men teknologiutviklingen i SolarDuck stopper ikke der. De store aluminiumsbøyene som holder plattformen 8,5 meter over havoverflaten, kan nemlig også brukes til å lagre energi, i form av sammenpresset luft eller såkalt Compressed Air Storage-teknologi. Når det er behov for energien, kan den sammenpressede luften slippes ut på samme måte som når du slippen ut luften fra et sykkeldekk. Luftstrømmen kanaliseres så gjennom en gassmotor eller turbin som produserer strøm. På denne måten vil det flytende solkraftverket kunne lagre opptil 40 prosent av den daglige strømproduksjonen, og levere denne for eksempel på kveldstid, da det ofte er stort behov.

Den andre byggesteinen mot 24/7 offshore strøm bygger på en viktig, men ofte oversett sammenheng: Til havs er vindstyrke og solinnstråling inverse variabler. På dagtid, når solen skinner, er det som regel mindre vind. På kvelds- og nattetid for eksempel, eller når det er ruskete vær, er det som regel mye vind og ingen solinnstråling. Den optimale løsningen på dette vil derfor være hybride offshorekraftverk, som kombinerer flytende vind med flytende solenergi. Det vil ikke bare gi mer stabil strøm, men også gi bedre utnyttelse av de kostbare transformatorstasjoner, sjøkabler o.l som kreves for å ta i bruk kraftproduksjon til havs. SolarDuck samarbeider nå med en av de største vindkraftoperatørene i Nordsjøen om byggingen av et hybrid vind-/solkraftverk i Nordsjøen.

Det er i første rekke de operative erfaringene fra SolarDucks første prosjekter og prisen på alternativ energi som vil avgjøre om etterspørselen blir slik som selskapet legger til grunn. Men også på dette området gjør klima- og energipolitikken en forskjell. I Europa og Japan skaper høye CO₂-priser og forpliktende mål for utbygging av fornybar energi gode rammebetingelser for selskaper som utvikler nullutslippsteknologier. Men for at teknologien raskt kan tas i bruk i Karibia og øysamfunn i Asia der behovene er størst, er det også viktig med finansieringsordninger som kan avlaste risikoen for investorene som går foran og utvikler markedet for flytende solkraftinstallasjoner til havs.

En krig vi kan vinne – teknologien og kapitalen finnes

Historien fra oppstartsbedriftene viser at den parallelle krigen mot Putin og en global klimakrise er en krig vi kan vinne.

Teknologien og kapitalen finnes, det vi trenger er den samme grad av ressursmobilisering og utholdenhet i samfunnet som vi klarte forrige gang verden sto overfor en sammenlignbar trussel, for 75 år siden.