Veien til lavutslippssamfunnet: Hadde Randers rett?

I år er det ti år siden «Lavutslippsutvalget» kom med konkrete tiltak for Norge som lavutslippssamfunn i 2050. Utvalgets rapport ble lagt i skuffen. Det burde vi ikke gjort.

randers
Jørgen Randers og lavutslippsutvalget burde vært lyttet til, mener artikkelforfatteren.

I 2005 oppnevnte Bondevik-regjeringen lavutslippsutvalget, ledet av Jørgen Randers, professor i klimastrategi ved Handelshøyskolen BI. Utvalget skulle lage en nasjonal klimavisjon for 2050, med scenarier for hvordan Norge kunne redusere utslippene av klimagasser med 50 til 80 prosent innen 2050.

Utvalget leverte. En smørbrødliste på 15 tiltak ble overrakt daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy høsten 2006.

Konklusjonene var klare: Å redusere norske utslipp med to tredjedeler innen 2050 var både helt nødvendig, gjennomførbart og ikke urimelig dyrt. Utvalget anbefalte at Norge skulle vedta en målsetting om å redusere utslipp med to tredjedeler innen 2050. Den årlige kostnaden ble beregnet til 2000 kroner per person. 10 milliarder i året ville det bety. Hvis skattene hadde økt fra 34 til 35 prosent, så ville finansieringen vært løst, ifølge Randers (Dagsavisen 27.08.2013).

Jørgen Randers og lavutslippsutvalget burde vært lyttet til, mener artikkelforfatteren.
Jørgen Randers og lavutslippsutvalget burde vært lyttet til, mener artikkelforfatteren.

Av de 15 tiltakene utvalget kom med, er bare et fåtall fulgt opp. Ti år etter diskuterer vi fortsatt hvordan Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Svarene er som regel ganske vage og uklare. Det er derfor naturlig å spørre seg hvorfor lavutslippsutvalgets oppskrift ikke ble fulgt.

Først og fremst tror jeg det handler om utvalgets tilnærming til klimapolitikken. Den står i sterk kontrast til den klimapolitikken vi i stedet har ført i Norge de siste tiårene. Randers-utvalget var nemlig klare på at alle sektorer måtte kutte, og at Norge også måtte kutte utslipp hjemme selv om det ikke er den tilsynelatende billigste løsningen i dag.

Utvalget pekte på flere grunner til at det var viktig. Med så mange ukjente faktorer som spiller inn i klimapolitikken kommer rene markedsmekanismer til kort. Tydelige signaler om nivået på utslippsreduksjonene var nødvendig for å spre reduksjonene utover i tid og begrense omstillingskostnadene. Å vente på at verdenssamfunnet skulle etablere en global karbonpris var i ferd med å bli en sovepute, mente Randers. Det burde ikke stå i veien for handling nasjonalt.

Lavutslippsutvalget så også klimapolitikk i sammenheng med andre politikkområder, ikke bare som en isolert budsjettpost. Tiltakene måtte ifølge utvalget også sees som «investeringer i norsk kompetanseoppbygging og næringsutvikling i tillegg til rene utslippsreduserende tiltak». De advarte mot en for «kortsiktig kostnadsminimering ved valg av tiltak for å håndtere et så langsiktig og strukturelt problem som klimaproblemet.»

Utvalget foreslo en systematisk teknologisatsning for å fremme grønn omstilling og for at Norge skulle kunne bidra til de teknologskifter hele verden etterspør i overgangen til et lavutslippssamfunn. «Lavutslippsutvalgets teknologipakke» skulle satse målrettet på utvikling av klimavennlige teknologier som CO2-fangst og -lagring, vindkraft (spesielt til havs), pellets- og rentbrennende ovner, biodrivstoff, solceller, hydrogenteknologier, varmepumper og lavutslippsfartøy. Alle disse er teknologier vi trenger i et lavutslippssamfunn og hvor Norge hadde en mulighet til å bli en viktig aktør. Det ville innebære usikre investeringer på teknologiløp vi ikke kunne garantere at lyktes.

Ti år senere har mye skjedd på flere av disse teknologiområdene, men det er langt igjen og lengre enn det kunne vært.

Denne måten å tenke klimapolitikk på er antakelig mye av forklaringen på hvorfor utvalget havnet i skuffen. Det passet rett og slett ikke inn i samfunnsøkonomenes (i Finansdepartementet) syn på klima og økonomi.

Ti år etter diskuterer vi fortsatt hvordan Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050

Det rådende prinsippet i klimapolitikken er å søke mest mulig klimaeffekt, på billigst mulig måte. Denne måten å tenke klimapolitikk på er godt etablert, etterprøvbar og setter to streker under svaret. Vi vet hva vi betaler og omtrent hva vi kan få. Problemet er at vi ikke har fått så mye. Både norske og globale utslipp har økt. Priser og marked har endret seg raskt, og endrer også forutsetningene for regnestykkene og tiltakene vi iverksetter.

Klimapolitikken er kompleks, og hva som er kostnadseffektive tiltak kommer an på flere faktorer. En viktig faktor er tidshorisont. Ettersom lavutslippsutvalget hadde 2050 som målestokk, gav deres beregninger et annet perspektiv på hva som ville være kostnadseffektiv klimapolitikk. Per i dag har vi gjeldende klimamål for 2020, og dette årstallet har derfor styrt mange av tiltakene som er foreslått de siste årene.

I dagens debatt om grønt skifte, grønn konkurransekraft og grønn omstilling handler mye nettopp om å utnytte synergiene mellom klima- og næringspolitikk. Derfor er det litt underlig at ikke mer av lavutslippsutvalgets tankegang har fått gjennomslag.

Den mer dynamiske tilnærmingen til lavutslippsutvalget er på mange måter mer usikker, men også mer ambisiøs. Den bidrar til å fremme teknologiskift som flytter oss over i lavutslippssamfunnet, fremfor å favorisere små kostnadseffektive tilpasninger til dagens fossilsamfunn.

Den miljøteknologiske utviklingen er ikke lineær, og kommer ikke ved små steg i riktig retning. At vind og sol i mange markeder er konkurransedyktige i forhold til fossil energi, ville aldri skjedd hvis ikke de fornybare energikildene hadde fått offentlig drahjelp i flere land – langt vekk fra kostnadseffektivitetsprinsippet.

Norge har mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050. På veien dit er det selvfølgelig viktig at omstillingen ikke ruinerer oss. Samtidig tror jeg at en for dogmatisk holdning til at de billigste tiltakene må tas først der de er billigst, kan forsinke omstillingen, svekke vår konkurransekraft overfor andre teknologinasjoner og føre til at vi bommer på klimamålene.

Det er ikke vanskelig å forstå hvilket alternativ som velges når en politiker får to regnestykker i fanget: Ett med flere ukjente, og et annet som går opp til en billigst mulig penge ut fra dagens forhold. Likevel tror jeg Norge hadde vært tjent med å lytte mer til Randers og lavutslippsutvalget. Den trygge veien kan også være et blindspor.