CO₂-utslippene fra Norges transportsektor økte med 32 prosent i perioden 1990-2010, og utgjorde i 2012 26 prosent av Norges totale klimagassutslipp.

Siden 2007 har denne veksten flatet ut til tross for økende antall kjøretøy på veiene og antall passasjerkilometer kjørt. Elbilmarkedet har vært en av årsakene til denne utviklingen. Her har vi observert sterk vekst de siste årene som følge av økte fordeler og subsidier, noe som har oppfordret folk til å velge grønne alternativer framfor fossile.

Godstransporten har derimot ikke hatt den samme utviklingen som persontransporten. Klimagassutslippene fra denne sektoren økte med hele 75 prosent i perioden 1990-2010, og tekniske, økonomiske og kommersielle utfordringer har resultert i få og mangelfulle forbedringer.

Norge har forpliktet seg til å redusere sine klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030 sammenlignet med nivåene fra 1990. Størsteparten av disse kuttene må skje i ikke-kvotepliktige sektorer (sektorene som ikke er dekket av EUs kvotemarked), der transportsektoren dominerer. Så langt har det vært få synlige fremskritt på dette området. Det finnes en rekke nasjonale retningslinjer for å redusere CO₂-utslipp fra transport, men denne sektoren er innviklet. De ulike transportmetodene har et bredt spekter av utslippsnivåer, noe som gjør det vanskelig å lage felles retningslinjer som gir realistiske mål for alle. For å oppnå utslippsreduksjoner er store investeringer, sterke tiltak og langsiktige strategier nødvendig.

Politikerne har i lengre tid satset på teknologiutvikling som eneste løsning for å redusere utslipp. Et teknologiskifte kan oppstå raskt og er vanskelig å forutse. Dette betyr at det er knyttet stor usikkerhet til dette markedet. Teknologiutviklingen for passasjertransport og gods er lovende og nødvendig for å redusere utslipp i et land som Norge hvor etterspørselen etter mobilitet er høy. Men teknologiutvikling vil ikke kunne redusere utslipp alene, uten synlige forbedringer i effektiviteten av hele systemet.

Utslippene har flatet ut, men vi er fortsatt bare i startfasen. Eksisterende klimapolitikk har et stort forbedringspotensiale. Det er fremskritt å spore i transportsektoren, slik som forbedret kollektivtransport i storbyene og utbyggingen av dobbeltspor på ulike toglinjer, men de har vært stykkevis og har manglet integrering. Store deler av veinettet mangler prioritering av kollektivtransport, noe som gjør den mindre konkurransedyktig. Forbedringer i tognettet rundt Oslo vil være av liten betydning dersom ikke toglinjene i Oslo utvides. Helhetstenkning og samarbeid i det politiske systemet har vært savnet. Dersom en familie får barnehageplass på den andre siden av byen, vil det medføre en enorm endring i reisemønsteret dens. Ved å øke integreringen av klimapolitikk i alle sektorer, kan vi gjøre store fremskritt og oppnå større utslippsreduksjoner.

Beslutninger og vedtak som blir tatt i dag vil avgjøre Norges utslipp i fremtiden. På mange områder er det observert mangel på vilje til å gjennomføre innskrenkende tiltak som reduserer utslipp, for eksempel ved å redusere godstransport på vei eller innføre bilfrie bysentra. Det er de vanskelige områdene – tiltak som ofte resulterer i motstand fra befolkningen – som får minst oppmerksomhet. Politikerne har fokusert på å implementere såkalte “quick-wins” – tiltak som belønner positiv atferd.

Det er viktig å huske at det er utfordrende for regjeringen å innføre tiltak som er upopulære i befolkningen, slik som høyere skatter eller begrensede kjøremuligheter i byene. Når man bedømmer framgangen, må man ikke glemme befolkningens motvilje mot å godta tiltak som begrenser personlig frihet. Når den offentlige bevisstheten rundt klimaforandringer sakte endres, kan vi forvente at noen av regjeringens oppgaver vil bli enklere.

Vår kunnskap har økt og det er mer bevissthet rundt klimaproblemene enn noensinne. Likevel vil dårlige og ineffektive løsninger fortsatt bli valgt dersom kommunikasjonen mellom forskerne og myndighetene ikke forbedres. Politikerne har vært altfor tilbakelente i innføringen av nye tiltak. Utslippsmål blir publisert i alle retninger, men det er få som vet hvordan disse målene skal nås. Fra vi setter oss et mål, må tiltak og retningslinjer til å nå dette målet være bestemt. Politikk og tiltak er i dag ikke knyttet sammen, hvilket resulterer i et system som er lite funksjonelt. Politikerne må erkjenne at transportsektoren er et stort system preget av dårlig effektivitet, hvor endringer er nødvendige på alle områder. Vi har sett en positiv utvikling i den senere tid med større oppmerksomhet om byplanlegging og integrering av klimapolitikk i et økende antall sektorer.

Det er selvsagt ikke ett enkelt vedtak som gjør at vi oppnår 2030-målene. Prinsippet om at forurenser betaler er internasjonalt anerkjent og må bli strengere håndhevet av myndighetene. Dette prinsippet bør legge grunnlaget for å innføre blant annet en brattere karbonskatt på fossilt drevne kjøretøy. Befolkningen må få ta del i denne overgangen. De har muligheten til å endre samfunnet ved å ta bevisste valg som å bruke sykkel eller buss, eller bytte til elbil i stedet for bensin- eller dieselbil. Selskaper som investerer i miljøvennlige løsninger kan og bør innta en lederrolle.

Myndighetene må også utøve en viss mengde makt i denne overgangen og stå for gode, og gjerne vanskelige, valg. Lærer ikke politikerne av tidligere mislykkede tiltak for å redusere utslipp, vil utviklingen stoppe opp. Vi trenger en langsiktig plan for å redusere utslipp og for å minimere bruk av tiltak som mangler retning og fokus. Norge har en utmerket posisjon og evne til å restrukturere samfunnet. Alle aktører må være en del av denne overgangen, kommunene, fylkeskommunen, regjeringen, bedrifter og enkeltpersoner inkludert. Økt samarbeid mellom alle disse aktørene vil øke sjansene våre for å lykkes. Politikerne er bedre rustet enn noen gang til å bidra til fremtidige endringer i denne sektoren, men er de tøffe nok til å gjøre det?

Kilder

Miljødirektoratet (2015). Mulige klimatiltak og reduksjon i utslipp mot 2030.
Klima- og miljødepartementet (2012). Meld. St. 21 (2011-2012) Norsk Klimapolitikk.
Fridstrøm, Lasse og Alfsen, Knut H. (2014). Vegen mot klimavennlig transport, forskningsrapport utarbeidet for TØI (1321, 2014).
Statens vegvesen (2015). Riksvegutredningen 2015, hovedrapport.