Sommerens store oljefunn i Nordsjøen har skapt jubel. Aldous er et stort funn, og er dessuten et «snilt» funn i den forstand at det vil være relativt billig å utvinne. Det ligger i et område med kort vei til nødvendig infrastruktur og utbyggingen vil heller ikke påkalle alvorlige protester.

Aldous kommer derfor ganske sikkert til å gi staten store inntekter nesten uavhengig av hvordan klimautfordringen takles og hastigheten på energiomstillingen utvikler seg. I så måte er Aldous i global sammenheng et unntak når det gjelder nye oljefunn. Stort sett skjer store nye funn i områder hvor det er svært kostbart å hente opp oljen, og hvor det er betydelig risiko knyttet til politiske, miljømessige og teknologiske forhold. Oljesanden i Canada er et eksempel.

«For hver krone Statkraft investerer i ny fornybar energi, legger Statoil nesten en tier i den fossile kurven»

Klimatrusselen representerer en stor, finansiell utfordring for den fossile energisektoren. En verden som skal redusere utslippene i takt med kravet om to grader, må brenne vesentlig mindre kull-, olje- og gass. Redusert etterspørsel vil gi lavere priser. Lavere priser betyr lavere investeringer i ny produksjon og svekket lønnsomhet i den eksisterende. Sammenhengen mellom ulike klimascenarier og oljeetterspørselen er belyst i mange utredninger, blant annet fra Det Internasjonale Energibyrået (IEA). En utslippsbane frem mot 2050 i tråd med målet om to grader, gir vesentlig lavere oljepriser enn i referansebanen fordi etterspørselen synker – og fordi det derfor ikke blir nødvendig å utvinne svært kostbare ressurser som setter den langsiktige prisen for hele oljemarkedet i fare.

Norge er en stormakt i fossil energi. Vi har oljeressursene på egen sokkel, vi har Statoil – og vi har også betydelig eierskap i de store, fossile energiselskapene gjennom Oljefondet. Vi forsterker også eksponeringen mot den fossile energisektoren måned for måned. Et lite sideblikk til forholdet mellom Statoil og Statkrafts investeringsplaner gir en illustrasjon: For hver krone Statkraft investerer i ny fornybar energi, legger Statoil nesten en tier i den fossile kurven.

Den finansielle risikoen knyttet til den fossile energisektoren har langsiktig karakter. I det korte bildet kan oljeprisen gjerne bli liggende på 120 dollar fatet og gi hyggelige inntekter både til den norske staten og aksjonærer som satser på olje- og gass. Ingenting tyder på at det vil skje virkelig dramatiske reduksjoner i etterspørselen de nærmeste årene, hvis ikke verdensøkonomien skulle kollapse totalt. I et litt lengre perspektiv er bildet annerledes. Dét er viktig for Staten fordi den er en langsiktig investor – både gjennom det direkte eierskapet i Statoil og gjennom Oljefondet. Staten skal eie lenge, ja nærmest ha et slags evighetens perspektiv. Det er våre barn og barnebarns velferd som skal sikres gjennom disse investeringene.

Frem mot 2020 og videre mot 2050 må forbruket av fossil energi kraftig ned. Utslippene av klimagasser må kuttes år for år hvis vi skal klare en reduksjon i takt med vitenskapens anbefalinger. Spørsmålet blir derfor hva som skjer med verdiene investert i fossil energi når omstillingen skyter fart for alvor, når utslipp får en stigende kostnad – og reguleringer støtter opp under skiftet.

Alternativet til en slik utvikling er at det totale utslippsnivået langt vil overstige det klimaet tåler – med de konsekvenser det vil medføre.

«Klimapolitikk, karbonprising og reguleringer kan fjerne verdien i oljesandinvesteringene»

Risikobildet er sammensatt. På et overordnet nivå viser en nylig publisert analyse fra britiske Carbon Tracker Initiative at verdens fossile energiselskaper allerede besitter vesentlig større reserver enn vi kan tillate oss å brenne. Verdien på disse ressursene settes hver dag gjennom fossilselskapenes aksjekurser, men spørsmålet er om finansmarkedene tar tilstrekkelig hensyn til at reservene kan miste verdi i en verden med et strengt globalt utslippsregime. Rapporten konkluderer med at disse forholdene langt på vei ses bort fra når fossilselskapene analyseres og at den finansielle risikoen derfor undervurderes kraftig.

Når det gjelder risikovurdering knyttet til et selskap som Statoil, kommer andre og mer spesifikke forhold inn. Investeringen i kanadisk oljesand er et eksempel. En høy karbonpris vil ha sterk negativ innvirkning på lønnsomheten i oljesandprosjektene. Høy karbonpris kombinert med lav oljepris i et scenario der verden får kontroll med klimautslippene er enda verre – ut fra en ren, finansiell betraktning. Men aller verst vil det selvsagt være med reguleringer som knytter bærekraftskriterier og utslippsintensitet til markedsadgang. Kanadiske myndigheter bruker store ressurser for å motvirke at EU lager regler som vil stenge oljeprodukter fra oljesanden ute fra det europeiske markedet. På samme vis har kanadierne forsøkt å motvirke lignende reguleringer i California.

Oppsummert er poenget at klimapolitikk, karbonprising og reguleringer kan fjerne verdien i oljesandinvesteringene – man kan risikere å bli sittende fast i en ulønnsom gjørme, i tillegg til det tapet av omdømme og tillit som denne aktiviteten forårsaker.

Tilsvarende er det naturligvis knyttet stor risiko til investeringer i områder der utvinningskostnadene av naturgitte årsaker vil være svært høye, som for eksempel i arktiske strøk. En analyse Cicero publiserte tidligere i år viser hvordan petroleumsaktiviteten og klimautslippene i arktiske strøk vil arte seg i tiårene fremover – blant annet i lys av ulike oljeprisbaner. Her er bildet at en oljepris på rundt 80 dollar vil være altfor lav til å gi noen vesentlig økning i oljeproduksjonen. En lav pris på 40 dollar vil gi kraftig reduksjon, mens 120 dollar vil gi sterk vekst.

Også her vil det være lett å trå feil. Store investeringer i kostbar oljeproduksjon i uveisomme strøk kan vise seg å bli en finansiell katastrofe – dersom energiomstillingen skyter fart i tråd med behovet for å kutte klimautslipp. Den lange ledetiden fra investeringsbeslutningen tas til kontantstrømmen kommer, vil i seg selv innebære betydelig risiko.

Disse problemstillingene er i liten grad berørt for eksempel i oljemeldingen Ola Borten Moe presenterte på forsommeren. Der nøyer man seg stort sett med å si at fossil energi vil være viktig også i fremtiden og at prisene er forventet å bli liggende på et høyt nivå. En boring i sammenhengen mellom klimapolitikk, energiomstilling og verdien på fossil energi kan gjøre det mer krevende å holde fast ved en politisk linje der kjernen er at vi alle er best tjent med at alt fortsetter som før.

Med tanke på forvaltningen av vår felles formue er alternativet naturligvis å lete mer aktivt etter investeringsmuligheter som vil tjene på en klimariktig energiomstilling og flytte større ressurser over i slike sektorer. Å legge slike føringer er en oppgave for det politiske systemet, for demokratiet.

Det kan av og til kanskje være nyttig å minne om at vi – fellesskapet – er eierne, mens Statoils Helge Lund og Oljefondets Yngve Slyngstad er våre ansatte funksjonærer.