Stater trekkes for retten

Det norske klimasøksmålet er ikke unikt, men heller del av en verdensomspennende trend. Er det ønskelig?

Det norske Arktis-søksmålet, om gyldigheten av lisensene utstedt av Norges regjering for å bore i Barentshavet, fikk oppmerksomhet fra en hel verden. Denne oppmerksomheten vil bli sterkere den 13. november, når partene i saken møtes på den første dagen av hovedforhandlingene i Oslo tingrett. Søksmålet er likevel ikke unikt. Snarere er det en del av en verdensomspennende trend der borgerne går rettens vei for beskyttelse i klimaforhold. Sakene gjelder vanligvis miljøvern, men også helse, trygghet og sikkerhet er tema i disse sakene. Rundt 900 klimasaker har blitt opprettet i mer enn 20 land (se her, s. 10). Jeg vil kort redegjøre for fire av disse klimasakene for å belyse det norske klimasøksmålet.

Regjeringer domfelt i Nederland, Pakistan og Sør-Afrika

I den berømte Urgenda-saken kom tingretten i Haag i Nederland til at den nederlandske staten var uaktsom mot sin egen befolkning: klimapolitikken deres var ikke i samsvar med verken nederlandske lover eller internasjonale forpliktelser. Den nederlandske staten ble derfor pålagt å øke innsatsen for å redusere utslipp av klimagasser, ellers ville ikke miljøet holde en anstendig nok standard for befolkningens levevilkår.

I Pakistan saksøkte en talentfull jusstudent, Ashgar Leghari, regjeringen i et forsøk på å få klimatiltak håndhevet. Ellers ville hans egen og andre bondefamilier i Punjab-provinsen ikke ha nok mat, vann og energi i fremtiden. Regjeringen innrømmet at selv om politikken var på plass, hadde ingen implementert tiltakene. Regjeringen aksepterte derfor at den ble domfelt i saken.

Det finnes for tiden en sak i USA som bekymrer Trump-administrasjonen. I Juliana v. USA, har organisasjonen «Our Children’s Trust» saksøkt USA og statlige tjenestemenn for påståtte brudd på den amerikanske grunnloven. Det er det femte grunnlovstillegget, som blant annet skal sikre at staten ikke kan frarøve borgere liv og frihet, som skal være brutt, ved at staten har unnlatt å vedta tiltak for å redusere utslipp av klimagasser. Dette er den første konstitusjonelle saken i Amerika om klimaforhold, og kan bli historisk. Til tross for at den føderale regjeringen og noen industrielle aktører har forsøkt å be om at saken skal avvises, har dommeren så langt latt saken fortsette.

I Earthlife-saken i Sør-Afrika avgjorde nylig en domstol at oppførselen til den sørafrikanske regjeringen var irrasjonell, urimelig og feilaktig i sin rettsoppfattelse. Etter domstolens oppfatning måtte regjeringen utrede risikoen for klimaendringer før byggingen av et kullkraftverk ble tillatt, fordi den sørafrikanske grunnloven gir en grunnleggende rett til et sunt og trygt miljø, for nåtidige og fremtidige generasjoner. En slik plikt utledet domstolen fra en tolking av loven i lys av klimaendringene, selv om det ikke er uttrykkelig sagt i lovens ordlyd.

Hva forteller dette oss?

Man bør huske på at ingen av disse sakene er avsluttet, noe som betyr at de alle kan reverseres av høyere domstoler. Likevel er disse fire tilfellene eksempler på trenden det norske Arktis-søksmålet er en del av. De har alle tre ting til felles. Først og fremst handler det i alle tilfeller om den viktigste loven i landet: Grunnloven. For det andre viser de til internasjonale forpliktelser, særlig bærekraftig utvikling og rettferdighet for fremtidige generasjoner. For det tredje, grunnloven, landets internasjonale forpliktelser og ytterligere nasjonale lover er avgjørende for å holde regjeringen ansvarlig. Arktis-søksmålet oppfyller alle disse punktene, og bruker forsiktighetsprinsippet som en spesifisering av prinsippet om bærekraftig utvikling.

Dersom vi skal evaluere denne trenden, er det ganske klart at miljøet ikke lenger regnes som et domene reservert for regjeringen. Enkeltpersoner og frivillige organisasjoner anvender i økende grad domstolene til å utfordre regjeringers tiltak. Dette er et fenomen som oppstår i land med svært forskjellige rettstradisjoner, ulike styresett og økonomisk situasjon.

Hva oppnår vi gjennom søksmålene?

Paris-avtalen bygger på en konsensus om ambisiøse klimatiltak, i både industrinasjoner og utviklingsland, som tidligere ville vært utenkelig. Samtidig ser det ut som at tilsynsorganene i Paris-avtalen aldri vil kunne fungere som vaktbikkjer. I tillegg viser det seg allerede at bidragene som hvert land har lovet innenfor rammen av Paris-avtalen er utilstrekkelige (se her, s. 8) for å forhindre drastiske konsekvenser av klimaendring som ekstremvær, flom, forsuring av havet, issmelting, og så videre. Alle disse faktorene påvirker blant annet lokal og regional økonomi ved å skape usikkerhet omkring tilgangen til ressurser og markeder.

I en tid hvor klimavitenskapene er pålitelige, kan denne trenden av rettssaker bidra til å oppnå i det minste to mål. For det første kan det bety at det oppstår en viktig offentlig diskusjon om klimaendringer i samfunnet. Demokrati kan forstås som «styring gjennom diskusjon»,«government by discussion», en idé fra blant annet opplysningsfilosofen John Stuart Mill. For det andre kan denne nye trenden av saker oppmuntre til deltakelse. Borgerne er medeiere av de økologiske ressursene landet deres forvalter, samt globale goder som for eksempel et stabilt klima og ren luft.

Videre overlates regjeringene med ansvaret om å oppnå noe mer enn en god balanse mellom konkurrerende interesser som industri, økonomisk utvikling og miljøvern. I et demokratisk samfunn – og enda mer i et velferdssamfunn – har stater en forpliktelse til å garantere helse, sikkerhet og velferd, blant annet gjennom beskyttelse av miljøet og naturressursene til befolkningen. Hvis borgerne deltar i det offentlige liv gjennom domstolene, kan det føre til bedre sammenheng mellom utviklingsmål og bærekraftighet.

Selv om denne trenden kanskje ikke vinner fram i de høyeste domstolene, kan sakene tjene som en vekker for nasjonale myndigheter når det gjelder å oppfylle sine forpliktelser om å sikre miljøet på en effektiv måte, uten å undergrave potensialet for (grønn) vekst. Slik den tidligere norske statsministeren Gro Harlem Brundtland, og kommisjonen hun ledet, varslet om på åttitallet. Domstoler med lang tradisjon for rettslig prøving, slik som de norske, kan derfor spille en viktig og naturlig rolle for både demokratiet og miljøet.

Hva nå?

Ytterligere klimasøksmål tar ikke bare regjeringer til retten, men også selskaper. Slike saker settes i gang enten av fylker eller byer som rammes av klimaendringer. De kan også bli initiert av aksjonærer som ber om større åpenhet, særlig når det gjelder de finansielle risikoene som forårsakes av klimaendringene.

Til tross for ulempene med denne fragmenterte prosessen er det for mange tilfeller, i for mange land, til å ignorere den globale trenden. Dette er en trend vi definitivt trenger for å håndtere klimautfordringer gjennom offentlig diskusjon i og utenfor rettsvesenet.

Forfatteren ønsker å takke Eleanor Smith og Jørn Øyrehagen Sunde for oversettelse av teksten fra engelsk til norsk. Forfatteren ønsker også å takke Magne Strandberg og Jørn Øyrehagen Sunde for deres innspill og den støtten de har gitt.