En interessant debatt har gått i norsk presse om statens rolle i klimaomstillingen, først ved professor Ola Kvaløy ved Universitetet i Stavanger (DN 4. mars), senest ved Zeros leder Marius Holm (DN 12. juni).

Debatten har ikke bare dreid seg om aktuell politikk, men også om hva økonomifaget har å bidra med. Kvaløy har i flere innlegg fastholdt at det å tiltenke statlig satsing en aktiv rolle er en driftssikker gjenprøving av beviste feiltrinn. Han har også argumentert for at det ikke har skjedd noe i økonomifaget som tilsier en slik ‘ny giv’, tvert imot. Flere tankesmier, forskere og særinteresser har deltatt.

Vi synes det kan være nyttig å plukke opp hansken, først og fremst ved å knytte økonom- og politikkdebatten til praktisk miljøpolitikk. Vi velger den fremvoksende taksonomien i EU.

Praktisk miljøpolitikk består alltid av virkemidler fra en mangslungen verktøykasse, og er i dette nokså forskjellig fra økonomilærebokens “alt som kreves er en pris på utslipp“.

Det betyr på ingen måte at økonomers anbefalinger ikke har blitt hørt i miljøpolitikk. Men de blir ikke adoptert i sin rene form. Heldigvis, kanskje. De er jo bare lærebokoppskrifter, og kan mangle mye på hvordan det blir praktisk gjennomførbart.

“Etter boken” – og avvik i praksis

Ett eksempel kan være at Norge har vært “etter boken” med en CO₂-avgift siden 90-tallet, og den er viktig. Men vi har også – fra 2007 – differensiert engangsavgiften på biler med hensyn til CO₂-utslipp (og et elbilunntak), noe som strengt tatt etter boken skulle være overflødig. Et annet eksempel er at EU har vært etter boken i å innføre kvoter og kvotehandel for industri, men samtidig hatt kraftige supplerende virkemidler, eksempelvis innmatingstariffer, grønne sertifikater og opprinnelsesgarantier.

Slike erfaringer kan oppsummeres kort ved at økonomer blir lyttet til, men sjelden får herje fritt. Man får ofte forståelse for underskogen av “avvik” når man analyserer praktiske industrieksempler.

EU-taksonomien og økonomifaget

Et viktig eksempel på utviklingen i EU er taksonomien. Uttrykket betegner et klassifiseringssystem, og er et regelverk om bedrifters bærekraftsrapportering.

Motivet bak taksonomien er at en bred og dyp samfunnsreform i retning av bærekraft – litt bredere enn bare klimagassutslipp – må bygge på rapporteringskrav om virksomhetens bærekraft.

En kjapp observasjon er at taksonomien representerer to slående brudd fra “bare en pris på utslipp”:

1. Bedriftene skal rapportere på mye annet enn sine CO_2–utslipp.
2. Bedriftene vil møtes av mye annet enn pris på utslipp.

Klassifiseringen er ment for finans, og får konsekvenser for bankregulering, eiere og forvaltere. Et lite spark til den ideologiske side av debatten vi har hatt i Norge kan være at taksonomien ikke egentlig ser ut til å skille mellom offentlig eller privat eierskap. Medlemslandene er tross alt veldig forskjellige når det handler om rollen offentlig eierskap har i næringslivet. Samtidig er taksonomien klart motivert av en tillit til markedsmekanismer: kunnskap om klima- og bærekraftsrisiko vil gjennom kapitalmarkedene favorisere grønn ekspansjon, innovasjon og endring.

Blant fagøkonomer vil veldig få steile over at en virksomhet som ikke er bærekraftig får tøffere tilgang til kapital og ekspansjonsmuligheter. Men mange vil stusse over at dette skal skje via et offentlig klassifiseringsmaskineri. Det vil virke, men det blir også politisk og teknokratisk.

En illustrasjon er at vi i Norge fikk bakoversveis da taksonomiutkastet i 2020 ikke klassifiserte vannkraft som bærekraftig. Norske og andre lands vannkrafteiere hev seg rundt og tok den kampen. Nå klassifiseres vannkraften som bærekraftig hvis den tilfredsstiller EUs vanndirektiv. Det kan vi leve med, men det er likevel forstemmende at vannkraft får kriterier bak bærekraftstempelet som konkurrerende fornybarteknologier ikke må forholde seg til. Den restriktive behandlingen av vannkraft kontra sol og vind avspeiler forholdene på kontinentet hvor synet på vindkraft skiller seg sterkt fra hva vi ser i Norge. Kriteriene som settes i taksonomien skal være vitenskapelige, men det er ingen tvil om at engasjementet fra miljøbevegelse, næringsliv og nasjonale politikere har satt sitt preg på endelig utforming.

Sentralmakt og rapporteringsmaskineri

Taksonomien er – på godt og vondt – et eksempel i praksis på at lærebokens “en pris på utslipp” følges av andre virkemidler gjennom mange kanaler. Men den er også et eksempel på at praksis krever implementering. Kunnskap om utslipp, og om alternative prosesser, teknologier og konsekvenser, kan være nødvendig for at prisingen skal bli omtrent riktig. Ikke alt lar seg løse med et telleverk på hver fabrikkpipe.

Nye regler for bærekraftsrapportering er i stor grad basert på taksonomien, og vil omfatte 50000 virksomheter. Dermed blir finansfolk, banktilsyn, eiermiljøer og revisorer engasjert i bærekraftvurderinger. Klimapåvirkning og bærekraft får dermed direkte økonomisk verdi, og toppleder får oppfølgingsansvar.

Det er ikke vanskelig å være entusiastisk overfor dette. Det går også an å være bekymret for tyngden i sentralmakten og i rapporteringsmaskineriet. Uansett, og spesielt med norske øyne: dette blir nok ganske førende, og vi må ha øynene på ballen. EUs indre marked er verdens største åpne marked, og regelverket kan få global betydning. Kina har varslet at landet vil innføre systemet, og flere vil komme.

Politikkens realiteter

Regelverket drives frem av et politisk ønske om ny retning for samfunnet, og reflekterer både teknokratisk makt og politiske dragkamper. En fare er at regelverket kan hindre innovasjon og utvikling. Hvis en foreskriver spesifikke løsninger, kan detaljstyring passivisere og stå i veien for effektiv realisering av intensjonene. På den litt lengre sikt frem mot 2050 avhenger vi av åpenhet for innovative løsninger, også de som er overraskende.

Dermed blir dynamikken viktig, og næringsliv og andre aktører må engasjere seg. Dette er realitetene i politikkutforming i Europa. Taksonomien står ikke i veien for at det skal koste å belaste miljøet.

BKK AS og NHH er begge med i NTRANS, et NFR–finansiert senter som forsker på energiomstilling.