Energi Norge vil ha ny modell for klimakutt

Energi Norge ønsker en ordning i EUs regelverk som betyr at klimakutt i industri og oljevirksomhet kan bli godskrevet når det nye klimaregimet mot 2030 trer i kraft. Dette kan bli billigere og gi en bedre langsiktig omstilling enn om Norge skal ta alle kutt i transportsektoren og kjøpe utslippsrettigheter fra andre land, skriver Knut Kroepelien.

Elektrifisering av oljeplattformer er et klimatiltak som trolig er billigere enn de dyreste tiltakene i transportsektoren. (Foto: Ole Jørgen Bratland, Statoil).

Norge står overfor kutt på mellom 8 og 12 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i transportsektoren frem til 2030. De siste tonnene kan bli svært dyre og vanskelige å oppnå. Det blir derfor viktig å tilrettelegge for alternativer gjennom fleksibilitet og muligheter for kvotehandel, slik at det blir lettere for Norge og andre land å påta seg enda høyere ambisjoner ved neste korsvei. I tillegg til å kunne handle utslippsrettigheter med andre EU-land, mener Energi Norge at det ville være fornuftig å kunne godskrive konkret nasjonal tilleggsinnsats i Norge innenfor industri, herunder offshore – altså i sektorer innenfor kvotesystemet.

En ytterligere elektrifisering av en oljeplattform vil for eksempel kunne gi en utslippsreduksjon i størrelsesorden to millioner tonn CO₂ til en langt lavere kostnad enn de dyreste siste to tonnene i transportsektoren. Tilleggsgevinsten er at Norge omstiller større deler av næringslivet med reell klimaeffekt uten å undergrave kvotesystemet ETS.

Utslippskutt både i transportsektoren og i industrien

Norge har gjennom behandlingen av Meld. St. 13 (2014-2015) bestemt seg for å kutte utslippene med klimagasser med 40 prosent fra 1990–2030 i samarbeid med EU. Dette målet erstattet et virvar av tidligere målformuleringer med ulike referansebaner, basisår, brøker, prosenter, tilgang til internasjonale klimakvoter osv. osv. – med tilhørende uklarhet for norsk næringsliv. Det er bra med et mål som kan forstås.

Det nye målet er i tillegg bra fordi det er på et troverdig nivå på veien mot nullutslippssamfunnet i 2050 og det er basert på like konkurransevilkår i EØS-området, herunder at det klargjør at Norge ikke skal ha et nasjonalt mål for utslippskutt i industrien fordi den omfattes av utslippstaket i ETS (43 prosent reduksjon fra 2005–2030). Så må graden av troverdighet og ambisjon selvsagt revurderes etter Paris-avtalens nye omtale av 1,5 grader, men det er ikke temaet her.

Temaet her er om EUs klimaregelverk legger til rette for en god omstilling av Norge til et varig lavutslippssamfunn? Energi Norge mener at det er behov for en ny mekanisme for å få en god balanse mellom kutt i transportsektoren og i industrien. Vi mener at Norge nå må på banen i tråd med prioriteringene i utenrikspolitikken for 2016. Den underliggende utfordringen er at Norge vil få et nasjonalt mål om å kutte nærmere 40 prosent i sektorene som ikke er omfattet av kvotesystemet (ETS) fra 1990–2030, og at nesten alt dette må skje i transportsektoren fordi byggene våre i all hovedsak vil være dekarboniserte i 2020.

Det blir dyrt og krevende å gå 10–20 år foran de andre landene i Europa, se figuren fra Miljødirektoratets rapport M-386, 2015. Den viser behovet for å grave langt ned i tiltakspakke 3 med omfattende innblanding av biodrivstoff og transportomlegging for å kutte de nødvendige 8–12 millionene tonn CO₂-ekvivalenter fra 2005–2030. Energi Norges medlemmer skal legge til rette for omfattende elektrifisering av transport, men antakelig må noe komme i tillegg.

Illustrasjonen er hentet fra Miljødirektoratets analyse og viser at de mest ambisiøse kuttene i transportsektoren vil være kostbare.
Illustrasjonen er hentet fra Miljødirektoratets analyse og viser at de mest ambisiøse kuttene i transportsektoren vil være kostbare.

Fleksibilitet mellom land og mellom sektorer

EU har i dag nemlig en målstruktur som er delt mellom kvotepliktige sektorer dekket av kvotesystemet ETS (industri, kraft og offshore installasjoner) på den ene siden, og ikke-kvotepliktige sektorer som transport, bygg og landbruk på den andre. Det er bare i den siste kategorien det settes nasjonale mål. Figuren nedenfor viser målstrukturen og fleksibiliteten i måloppnåelsen. Det nye regelverket for 2030 skal styrke fleksibiliteten i tid og mellom land også utenfor ETS-sektorene, se de grønne pilene til høyre i figuren. Likevel vil det alltid være vanskelig å forutberegne tilgangen til utslippskutt i andre land når det ikke er et likvid, rasjonelt marked med private aktører vi snakker om. Det vil også være krevende å forutsi dynamikken i et marked hvor norske skattebetalere eventuelt skal betale penger for å modernisere hus og transportsystemet i Bulgaria istedenfor til klimakutt i Norge. Dette er ikke en EØS-finansieringsordning.

Energi Norge tar derfor til orde for en ny mekanisme (merket med oransje pil i figuren) som kan gjøre det mulig å øke innsatsen innenfor industri i Norge, herunder offshore, og få godskrevet det når regnskapet skal gjøres opp utenfor ETS. Det viktige er at mekanismen spiller på lag med ETS og ikke forverrer konkurransekraften til norsk industri.

Energi Norge ønsker en ordning der klimakutt i kvotesektoren kan godskrives når EUs nye klimaregime trer i kraft.
Energi Norge ønsker en ordning der klimakutt i kvotesektoren kan godskrives når EUs nye klimaregime trer i kraft.

Hvordan skal det fungere i praksis?

Mekanismen vil fungere ved at Norge velger aktuelle prosjekter i industri- og offshore-sektoren og får disse godkjent av de andre EØS-landene. Utslippene som prosjektene representerer blir trukket ut av kvotesystemet ETS slik at balansen der ikke påvirkes. Dette i motsetning til mylderet av nasjonale tilleggstiltak uten slik koordinering, for eksempel det britiske kvoteprisgulvet og de tyske kravene til kullkraft. De undergraver prisdannelsen og svekker ETS uten direkte klimanytte siden taket er uendret (overskuddet i markedet og forholdet til kvotereserven MSR kan nyansere dette noe langs en tidsakse). Norge får så godskrevet kuttene når det gjøres opp regnskap for kutt i ikke-kvotepliktig sektor. Teknisk skjer dette gjennom en konvertering av ETS-kvoter (EUA-er) til utslippsrettigheter (AEA-er).

Er et en god idé?

Den nye mekanismen er en god idé økonomisk fordi den gjør det mulig å få frem samfunnsøkonomisk rasjonelle tiltak i ETS-sektorene i Norge som ikke utløses av dagens lave kvotepris som er på ca fem euro. Den er miljømessig god fordi den gir reell effekt av tiltakene gjennom sletting av kvoter i ETS. Videre er den politisk god fordi den muliggjør elektrifisering offshore som del av en samfunnsøkonomisk rasjonell nasjonal klimapolitikk, og den gir lavere tiltakskostander og derved gjør det lettere å bli enige om høyere ambisjoner ved neste korsvei. Den korsveien kommer senest i 2019 når EU skal vurdere om de må gå lenger enn 40 prosent for å nå målet i Paris-avtalen med henvisning til 1,5 grader. Norge kan gjennom den nye mekanismen bli en tydeligere pådriver for økte mål sammen med andre høykostland.