Det er verd å reflektere litt rundt Norges særstilling i Europa som viktig oljeland. Norge er det eneste landet i Europa, sett bort fra Russland, som er energieksportør av betydning. Blant EU-landene er riktignok Danmark også nettoeksportør av energi noen få år til, men ellers er våre europeiske naboland store importører av energi, først og fremst olje og gass, men også kull.

Gleden som kommer til uttrykk gjennom norske avisoverskrifter når oljeprisen går i været og hver ekstra dollar omsettes til nye milliarder på oljefondet, er speilvendt i landene som er avhengige av å importere dette smørende stoffet. Der gir høye oljepriser svekket handelsbalanse, redusert vekst — og gjør det også vanskeligere å øke energiskattene, slik klima- og miljøhensyn tilsier at er fornuftig. En oljepris på 60 dollar gjør det lettere å legge på avgifter enn når prisen nærmer seg 120 dollar. Med høyere priser øker pengestrømmen fra konsumentlandene til produsentlandene — til Norges, Saudi-Arabias og Venezuelas gunst, mens de fleste EU-landenes økonomier ville hatt glede av et regime som kombinerte lavere oljepriser med økte skatter.

En smilende Sigbjørn Johnsen som gleder seg over økte inntekter til staten, mer “peeng på bok”, er en av stereotypiene i den norske energi-journalistikken. Vi er glade for det, alle sammen. Derfor blir spranget til våre oljeimporterende naboland ganske stort når den politiske språkbruken utvikles — og journalistikken refererer og analyserer jo selvsagt i første rekke den hjemlige politiske agenda.

Mens den norske regjeringen er opptatt av å dyrke samarbeidet med Russland med sikte på å skape et felles petroleumseventyr i Barentshavet, utvikler for eksempel danske og britiske politikere en talemåte omkring energifeltet som går i et annet toneleie. Britenes klima- og energiminister Chris Huhne og hans danske kollega, Lykke Friis, avga i vinter en felles uttalelse som begynner på denne måten: “Denmark and the UK are in agreement that our future prosperity depends on stimulating green growth, and getting off the oil hook.”

Språkbruken er relativt sterk — det er vanskelig å tenke seg at Norges nye energiminister skulle ha skrevet under på en tilsvarende formulering sammen med kollegene fra Danmark og Storbritannia, land som i likhet med Norge har nytt godt av Nordsjøens sorte gull. “Framtiden ligger i å bore og hente opp mer hydrokarboner,” lød Ola Borten Moes “tiltredelseserklæring”.

De ganske offensive formuleringene Huhne og Friis bruker, er ikke noe særsyn i Europa. Å snakke om overgangen fra den fossile til fornybare tidsalder med positive og optimistiske fortegn, er tvert imot en del av det faste repertoaret hos tyske, britiske og danske politikere. Når budskapet gjentas, formes naturligvis både opinionen og offentlighetens bilde av virkeligheten.

Norge blir dermed også et annerledesland i omtalen av de store energirelaterte spørsmål i vår tid. Våre naboland bygger en fortelling om at fremtiden ligger i det fornybare og at fremtidig velstand og lederskap skal bygges langs veien ut av oljealderen. Også den amerikanske presidenten, Barack Obama, uttrykker seg i slike baner når han omtaler energispørsmål. Her i landet er det knapt noen blant de ledende politikerne som formulerer seg på en slik måte.

Å se nærmere på mediedekningen av energispørsmål i ulike land, ut fra landenes ståsted og energisektorenes økonomiske betydning, burde være en interessant øvelse både for medievitere og andre som studerer politikk og opinionsdannelse. Kjernekraftmotstanden i Tyskland ble påskyndet av Fukushima, mens franskmennene ser ut til å være immune. I forhold til omtalen av fossilindustrienes betydning og rolle, kunne en komparativ analyse av Norge målt mot de andre Nordsjø-landene vært svært interessant. Inntrykkene man får ved å følge mediebildet i ulike land gir en pekepinn, men mer systematiske studier vil helt sikkert gi nyttig innsikt.

I klimasammenheng legger norske politikere svært stor vekt på FN-sporet. Det er en naturlig følge av norsk utenrikspolitisk tradisjon. Klimaforhandlingene i FN-regi dekkes detaljert og grundig i norske medier. Ganske store redaksjonelle ressurser brukes på å følge disse møtene, enten de foregår i våre geografiske nærområder som i København, eller på mer eksotiske destinasjoner som i Cancun, eller som til høsten, i Durban. Den sterke vekten den norske regjeringen legger på FN-forhandlingene, gjenspeiles i mediedekningen. Norge spiller en viktigere rolle i denne settingen enn vårt folketall og almene innflytelse skulle tilsi, og det er rom for et aktivt diplomati der stort sjekkhefte — som alltid — er en fordel. Dette skaper grunnlag for gode historier i mediene om sterk norsk innsats for gode løsninger, enten det handler om regnskog eller systemer for pengeoverføringer fra nord til sør.

Når det står stille i FN-forhandlingene, som det i praksis gjør for tiden, er det en tendens til å tro at energiomstillingen står stille, den også. Men trått føre i FN-sporet betyr ikke at det er slutt på utviklingen av fossilfrie energibærere. Tvert imot vokser vind- og solenergi, med kineserne i førersetet, med svært rask takt. Utviklingen av de fornybare industriene reflekteres imidlertid i ganske liten grad i de toneangivende norske mediene — med finanspressens dekning av REC-kursen som et unntak.

De store strukturelle spørsmål, for eksempel om konkurransen mellom fornybar og fossil energi i det fremtidige europeiske energilandskapet, vies lite oppmerksomhet. Man tenderer til å overse at ønsket om styrket energisikkerhet og mindre importavhengighet er like sterke drivere for en omstilling av energiforsyningen som klimaet.

Gassens rolle i det fremtidige europeiske energisystemet illustrerer kjernen i dette. Det er ikke plass til mye urenset gasskraft i Tyskland eller Storbritannias kraftsystem et par tiår frem i tid — dersom klimamålene skal nås. Det hjelper ikke om Norge — som selger — synes gass er et utmerket alternativ til kull, dersom kjøperne viser seg å si nei takk til begge deler. Det er i den retningen politikken både i London og Berlin peker. Risikoen for Norge er naturligvis at man satser for mye — og for lenge — på det fossile, mens man lukker øynene for dimensjonene som endringene i det europeiske energifeltet representerer.

Statoil har skjønt hva som står på spill. I vinter har selskapet kjørt en omfattende markedsføringskampanje for naturgass i viktige internasjonale medier. Store annonsebudsjetter er brukt for å fremme gassens rolle i et fremtidig energilandskap. Kampanjen har ikke hatt direkte brodd mot fornybare og fossilfrie energikilder, men går man til rapporten som danner faktagrunnlaget bak markedsføringskampanjen, er det et interessant bilde som avtegner seg: Jo mer EU-landene investerer i fornybar energi i tiårene fremover, jo mindre gass og andre fossile energibærere vil det trenges.

Annonsekampanjen inngår i et omfattende lobbyarbeid fra Statoils side. Selskapet forsøker også å påvirke myndighetene i Brussel, London og Berlin til å satse på gass. Det handler om svært store penger.

En interessant sak å se nærmere på for både samfunnsvitere og journalister?