Aktivt skogbruk er bedre for klimaet enn skogvern

Aktiv bruk av skogen for å binde karbon i produkter som erstatter fossilt materiale, er bedre enn å verne skog for å lage et karbonlager.

Landbruksdirektoratet, Miljødirektoratet og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) kom i mai med rapporten «Vern eller bruk av skog som klimatiltak». Den bekrefter det skognæringen lenge har hevdet; aktiv bruk av skogen for å binde karbon i produkter som erstatter fossilt materiale, er bedre enn et karbonlager i kraft av skogvern. Rapporten baserer seg på FN klimapanels konklusjoner som lenge har hevdet at skog er en viktig del av klimaløsningen. Hyggelig at vi endelig har klart å oversette dette til norsk.

Regjeringen har også lenge sagt at man ønsker et aktivt skogbruk og økt hogst her til lands. Men praktisk politikk er en annen. Ny naturmangfoldmelding endte med vedtak om å verne 10 prosent av norsk skog.

Hvordan har regjeringen regnet seg fram til det runde tallet 10 prosent? Er klimaeffekten av å gjøre store skogarealer inaktive vurdert? Og hvilken effekt regner man med for naturmangfoldet? Altså; hva får vi faktisk igjen for å båndlegge store skog- og klimaverdier? Særlig siden Landsskogtakseringen viser at skogtilstanden med hensyn på død ved, gamle trær og artsmangfoldet har tatt seg opp de siste ti årene. Det faglige grunnlaget synes å være helt fraværende.

Det er ingen tvil om at et forsvarlig skogbruk inkluderer ivaretakelse av urørt natur og artsmangfold gjennom både vern og hensyn der vi faktisk driver. Det er en del av det ansvaret vi har i forvaltningen av norsk skognatur. Og det ansvaret tar den norske skognæringen alvorlig. Så konkluderer også den nye rapporten med at norsk skogbruk er bærekraftig. Det samme sier Norges klima- og miljøminister i portrett i bladet Norsk Skogbruk. Og dagens skogvern kan nok med fordel suppleres, slik naturmangfoldmeldingen foreslår.

Studentboliger i massivtre, Trondheim
Tre som byggemateriale binder CO₂. Her studentboliger i massivtre, Trondheim (foto: Line Venn)

Men norsk skognæring har også et ansvar for en forvaltning som gir optimal CO₂-binding i skog og materialer i klimasammenheng, og for tømmerleveranser til industri i en næring som skaper økonomiske verdier her i landet. Det siste har blitt enda tydeligere etter fallet i oljeprisene. Økt verdiskapning og flere arbeidsplasser må hentes fra andre sektorer enn olje fremover og råstoffet fra skogen bør i denne sammenheng utnyttes bedre, – i takt med det grønne skiftet. Alt som kan lages av olje, kan også lages av skog. Grønt karbon kan erstatte det sorte. (Så anbefaler også FNs klimapanel i femte hovedrapport sterk satsing på skog, gjennom både å produsere energi fra biomasse med karbonfangst og -lagring og skogplanting.)

Derfor blir balansen mellom vern og aktivt skogbruk så viktig – og gode løsninger som kan ivareta alle disse verdiene. Skogplanting på nedlagt beiteland er én mulighet.

Plant klimaskog på gammel beitemark

Ikke mindre enn 10 millioner dekar har vi med nedlagt jord- og særlig beiteland. Dette kan gi 7-9 millioner m3 og 10-12 millioner tonn karbonbinding i året, – en gavepakke til klimaplanting, som vil bidra til «bruk» av skogen som negativ utslippskilde, – altså påskoging og økt lagring. Og det er et ønsket tiltak, ifølge rapporten «Vern eller bruk av skog som klimatiltak». Om ikke hele arealet egner seg, vil bare deler av dette også gi et viktig tilskudd.

Det er i denne sammenheng nærliggende å kaste blikket på et ellers fjerntliggende land. I Australia har miljøorganisasjonene stått svært sterkt i alle år. I en periode ble det kjørt hardt på skogvern, og verneprosentene de kan skilte med i Australia er også høye. I den sammenheng gjorde australske politikere noe lurt, de satset i større grad på å etablere plantasjeskog på gammel beitemark og nedlagt jordbruksland. Her drives intensivt skogbruk som gir store mengder av tømmeret industrien trenger til sin verdiskapning. På et tidspunkt stod 4 prosent av landarealet i staten New South Wales for 50 prosent av tømmerproduksjonen, på grunn av intensiv plantasjedrift.

Poenget er at når disse arealene tas i bruk, sikres gode råvareleveranser til verdiskapende industri og dessuten effektiv karbonbinding. Med det kan australierne tillate seg å verne en større del av naturskogen sin, og denne delingen mellom plantasjer og verneskog synes australske naturvernere å være fornøyde med. Kan vi få i både pose og sekk?

Og store deler av disse områdene gror igjen uansett. Så hvorfor ikke utnytte dem – for klimaet og for skogbruksnæringen? Og kanskje til og med for naturvernerne?