Strøm(pris)krisen: Meget gode råd fra Moxnes

Regjeringen bør lytte til en Moxnes når det handler om makspris på strøm. Ikke til Bjørnar fra Rødt, men til professor Erling. Budskapet: Flat støtte til alle er mye bedre enn makspris.

erling moxnes og jonas gahr støre - to bilder sammenstilt
Erling Moxnes’ forslag er faglig godt begrunnet og har gode fordelingsvirkninger, skriver artikkelforfatteren. (Foto Moxnes: UiB. Støre: Statsministerens kontor, CC:by-nc).

I en kronikk i BT forklarer professor emeritus Erling Moxnes ved Universitetet i Bergen godt og enkelt hvordan ressursrenten i vannkraften oppstår, hvordan den bør fordeles på best mulig måte, og hvorfor makspris på strøm er en dårlig idé.

Moxnes mener det heller enn dagens ordning med strømstøtte burde vært innført et system som sender betydelige deler av ressursrenten likt til alle innbyggere, uavhengig av forbruk.

#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. #Klimavalg sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg:

Dette er en modell som både vil være mer rettferdig og gi de riktige incentivene til alle slags tiltak som reduserer etterspørselen etter strøm, enten vi snakker om solceller, varmepumper eller vedhogst.

Tanken har i en tid versert i litt ulike varianter – den har bred støtte blant fagøkonomer. Professorene Diderik Lund og Knut Einar Rosendahl redegjorde i vinter for sin skisse på Energi og Klima. Professor Klaus Mohn skrev nylig i samme baner i sin spalte i Stavanger Aftenblad. Energi Norge har støttet de samme prinsippene, men kaller det «vannkraftbonus».

I Klassekampen gir professor Anders Skonhoft, som er medlem i den alternative energikommisjonen, sin tilslutning til ideen.

Blant partiene er det MDG som har gått lengst i retning av å støtte en slik ordning. Det burde være mulig for et bredt flertall på Stortinget å slutte opp om en slik reform. Den er faglig godt begrunnet. Den har gode fordelingsvirkninger.

Undertegnende var innom forslaget i denne kommentaren i vinter.

Siden den tid har det blitt tydeligere at strøm(pris)krisen vil vare lenge, mest sannsynlig i mange år. Det er ikke noen kortvarig unntakstilstand vi står i. Det gjør at behovet for mer permanente ordninger er stort. Vannkraften kommer til å skape mye profitt i årene fremover. Også i mer normale tider vil det som oftest være stor ressursrente i den magasinerte vannkraften.

Det er ikke rimelig at staten uten videre forsyner seg med disse ekstrainntektene på forbrukernes bekostning. Dessuten er kraftsystemets legitimitet i befolkningen truet på grunn av de høye prisene. Det er derfor også sterke politiske argumenter for permanent å dele ut mer av overskuddet i vannkraften til de reelle eierne – nemlig oss alle.

Det aller meste av den «store» norske vannkraften er offentlig eid. Det er ingen som har «stjålet farsarven» slik Stein Arne Nistad hevder i et innlegg på NRK Ytring. Tvert imot er det fellesskapet som ved hjelp av ulike ordninger, både eierskap og skatt, sikres overskuddene vannkraften produserer. At folk føler seg ranet gjennom høye strømpriser rokker ikke ved dette faktumet. Staten, fylkene og kommunene er vinnerne når prisene er høye. Derfor er fordelingen av inntektene en nøkkel. Samtidig må energien produseres og brukes mest mulig effektivt.

I kronikken i BT viser Erling Moxnes hvordan makspris etter Rødts eller Fremskrittspartiets modell gir mest til dem som bruker mest. Husholdningene med høyest strømforbruk vil få størst del av ressursrenten, altså den ekstra profitten som oppstår når det er store forskjeller mellom produksjonskostnad og markedsverdi.

Utslagene i Erling Moxnes’ makspris-regnestykker er betydelige. Makspris er et tiltak med svært store fordelingsvirkninger. Det premierer overforbruk. Derfor bidrar makspris heller ikke til å løse det fundamentale problemet, nemlig misforholdet mellom tilbud og etterspørsel. Vi trenger tiltak som reduserer etterspørselen og øker tilbudet av strøm.

Makspris vil frata husholdningene incentiver til å spare strøm gjennom effektiviseringstiltak. De som har gjort slike tiltak og bruker lite strøm, vil få «straff». De som ikke har gjort slike tiltak, vil bli belønnet.

Moxnes’ modell premierer forbrukere som bruker lite og som har investert i effektiviseringstiltak. Den stimulerer de som bruker mye til å gjøre tiltak som reduserer strømforbruket. Forslaget har altså gode fordelingsvirkninger samtidig som det fremmer tiltak som øker effektiviteten – investeringer som gjør at man beholder eller bedrer komforten med mindre bruk av strøm.

Supplert med økt statlig støtte til energieffektivisering – særlig overfor husholdninger med lite kjøpekraft – vil dette kunne fungere veldig bra over tid.

En modell med flat støtte til alle vil trolig også være med på å motvirke den høyst forståelige misnøyen med de høye strømprisene.

Som Erling Moxnes konkluderer: «Mens makspris tilslører skjevfordeling og økte kostnader, er overføring av ressursrente det enkle og tydelige tiltaket demokratiet trenger for å unngå berettiget misnøye og konflikt».