I løpet av noen få dager får folk nå strømregningen for november, som er den største de noensinne har sett. Det kommer til å bli enda verre i januar og februar, trolig gjennom hele vinteren.

Tiltakene som hittil er presentert, er utilstrekkelige. Forrige uke etterlyste jeg mer handling, og det raskt. Det virker ikke som om Støre og Vedum fullt ut tar innover seg hvor alvorlig denne krisen er, hverken når det gjelder folks økonomi eller de mulige politiske virkningene av den.

Regjeringen må handle med en gang, resolutt og kraftfullt.

Støre og Vedum må vise lederskap, og skjære igjennom byråkratiske innvendinger og treneringsforsøk. Vedum har betydelig “handlingsrom”, ifølge Esa. At avgiftslettelser til folk flest skulle by på problemer, slik Finansdepartementets embetsverk hevder i en epost til Klassekampen, er altså ikke riktig. Det gis skatte- og avgiftslettelser på energi i mange europeiske land nå, og EU-kommisjonen har skissert en verktøykasse landene kan ta i bruk.

• Les denne saken fra Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask.

Støre og Vedum risikerer et sosialt opprør som truer deres egen makt. Det vil også true et system som stort sett er velfungerende og har tjent Norge svært godt i mange tiår. Kravene, som har voksende heiagjenger på sosiale medier, handler om å si opp EØS-avtalen, bryte med Acer, klippe av kraftkabler, gå ut av kvotemarkedet, og pålegge kraftselskapene å levere folk og industri strøm nesten gratis.

Dette er drastisk. Det er nærmest revolusjonært. De mest aggressive stemmene for slike løsninger finnes på politikkens absolutte ytterkanter. Resett og Steigan fremstår som symboler på hvordan nasjonalistisk-populistiske krefter, under de riktige politiske omstendigheter, og ved hjelp av sosiale medier, kan få betydelig kraft.

Politikere lenger inn mot midten, men fortsatt på ytterfløyene, som Frps Sylvi Listhaug og Rødts Mímir Kristjánsson, gjør hva de kan for å piske opp stemningen. De ser seg tjent med å skru opp temperaturen i debatten – mens sibirkulden gjør folk sinte i de tusen hjem.

Rødts leder Bjørnar Moxnes anklager rett ut olje- og energiminister Marte Mjøs Persen for løgn. Hun har dratt til USA for å markedsføre havvind, det hadde vært klokt om hun hadde holdt seg ved teltene for å forklare sammenhengene i energikrisen. Kablene Moxnes vil klippe av er en del av forklaringen på høye strømpriser, men andre forhold, som prisen på gass og CO₂, er langt viktigere.

De fleste forslagene som lanseres fra ytterkantene, har det til felles at de ikke ville virke i praksis, men samtidig ha store negative og uoversiktlige effekter. Om Norge gikk ut av Acer i morgen, ville ikke strømprisen gå ned. Å bryte avtaler med naboland, våre viktigste handelspartnere og allierte, er neppe heller noe sjakktrekk i en urolig tid. Slutter vi å handle med kraft, går vi glipp av stor verdiskaping og inntekter til fellesskapet.

Det riktige svaret fra en sosialdemokratisk statsminister er å finne gode og samlende løsninger gjennom politikk som virker på ordentlig. Sosialdemokratiets kjerne er jo reformene som fordeler goder og byrder på en rettferdig måte, uten å rive ned grunnlaget for langsiktig verdiskaping og velferd. Det er slik det moderate venstre, sammen med det brede borgerlige sentrum, har levert politikk til samfunnets beste gjennom over hundre år. Oppskriften er kjent, men den må tilpasses vår tid og problemene akkurat nå.

Kraftoverskudd til fordeling

I Norge er strømkrisen en fordelingskrise.

Støre har verktøyene han trenger. Han må bare bruke dem. Gjør han det riktig, så forsvinner grunnlaget for anklagene fra Moxnes og Listhaug, og de står nakne igjen, som målbærere av tom retorikk.

Så hva bør Støre gjøre? I det helt korte bildet må det betales ut cash til folk nå før jul. Det har kommet veldig gode forslag fra for eksempel NHH-professor Gunnar Eskeland og LO-rådgiveren Kjetil Staalesen. Begge modellene kunne hatt tittelen «kraftoverskudd til fordeling».

Poenget er at den ekstra grunnrenten høye strømpriser representerer, tilhører folket, innbyggerne. Denne grunnrenten skal ikke beslaglegges av en allerede steinrik stat, slik det nå skjer. Eskelands forslag er konkret: Sett et visst antall kWh som tilsvarer et normalt forbruk i vintermånedene og definér en rimelig pris på denne mengden strøm. Forbruk utover dette må betales til markedspris.

Eskelands modell gir gode fordelingsvirkninger, uten at vi tukler med markedet og internasjonale avtaler Norge er tjent med. Den er også ubyråkratisk, og betyr at folk ikke trenger å gå via NAV eller søknadsskjemaer for å få tilbake penger.

Byråkratiske bekymringer om at «Kraftoverskudd til fordeling» skal være i strid med handlingsregelen, er ubegrunnede. I høyden er det et periodiseringsproblem. Staten får høyere inntekter gjennom skatt og utbytter når strømprisene øker, men de kommer først neste år. Samtidig skvises husholdningenes likviditet av verdens rikeste stat!

Slik kan vi ikke ha det. Hverken på denne siden av jul eller etterpå.