I nyhetene: Senterpartiet har holdt landsmøte, utpekt Trygve Slagsvold Vedum til statsministerkandidat, og gjort viktige vedtak på klima- og energifeltet – for eksempel om innføring av moms på dyre elbiler. Samtidig står Sp fast på sin motstand mot deltakelse i EUs energibyrå Acer.

Min analyse: Mye er uklart både om hvilke partier som vil gå inn i en rødgrønn regjering, hvem som blir statsminister, og hva slags politikk som skal føres på klima- og energifeltet. Men én ting kan vi nå slå fast med stor sikkerhet at vil skje om det blir rødgrønt flertall:

Det blir litt dyrere å kjøpe Porsche Taycan, de dyreste Tesla-modellene, de dyreste utgavene av bestselgeren Audi e-Tron og andre elbiler i luksus-segmentet. Både Sp, SV og Ap vil innføre moms på elbiler over et innslagspunkt på 600.000 kroner. Elbilforeningen og bilimportørene protesterer, naturligvis, men de fleste rødgrønne velgerne vil nok nikke anerkjennende overfor en slik avgiftsskjerpelse.

At dette er et punkt de rødgrønne kan enes om, bør ikke være overraskende.

Men det er andre og mye viktigere saker på klima- og energifeltet der partiene står langt fra hverandre og der de krevende sakene vil komme på løpende bånd. Utslippstallene fra SSB viser at det blir en hard tørn å kutte i tråd med målsettingene Stortinget har vedtatt.

Likevel vil det politisk mest krevende for en rødgrønn regjering være å ta hånd om alt som handler om forholdet til EU, EØS-avtalen og øvrig EU-regulering på klima- og energifeltet.

At det er sterke motsetninger mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Europa-spørsmål har vært en politisk realitet i Norge i over 50 år, men hvordan vil en rødgrønn regjering forholde seg til flommen av politikk som kommer gjennom skjerpede klimamål og EUs grønne giv?

Senterpartiets partileder og statsministerkandidat, Trygve Slagsvold Vedum, skriver i lokalaviser landet rundt at Norge må ut av Acer og hevder at deltakelse i EUs energisamarbeid er en trussel mot lave strømpriser.

Arbeiderpartiets klima- og energipolitiske talsmann Espen Barth Eide vil «lufte tanken om et strategisk partnerskap med EU rundt realiseringen av EUs grønne giv».

Tilnærmingen er veldig ulik: Espen Barth Eide ser deltakelse i det europeiske samarbeidet på energi- og klimafeltet som en mulighet, ja nærmest en forutsetning for å lykkes med omstillingen Norge står oppe i. Vedum har stikk motsatte utgangspunkt; EU og Acer er ifølge Sp-lederen en trussel mot norske arbeidsplasser.

Det er ingen tvil om at Norges politiske og fysiske kobling til de europeiske energimarkedene påvirker kraftprisene. Norge er koblet til nabolandene fysisk gjennom kraftkabler, og politisk gjennom en rekke reguleringer og ordninger der kvotemarkedet nok er det viktigste.

Men selve Acer-deltakelsen har ingenting å si for strømprisene.

Det er heller ingen tvil om at summen av EU-politikk på klima- og energiområdet over tid innebærer at Norge avstår suverenitet, bit for bit. Norge er langt på vei «klimamedlem» i EU, men har ikke innflytelse over politikkutformingen på samme måte som medlemslandene. Samtidig er fordelene ved å være på innsiden av det europeiske markedet betydelig. Det gir forutsigbarheten næringsliv og investorer etterspør. Dette er EØS-avtalens vesen.

Juss-professor Henrik Bjørnebye skrev for en tid tilbake en utredning for Klimastiftelsen om EUs fjerde energimarkedspakke, og konkluderer at EU-lovgivningen er svært omfattede og detaljert. Men den «truer ikke norsk suverenitet i spørsmål om nasjonal ressursforvaltning, som offentlig eierskap til vannressursene, konsesjoner for vind- eller vannkraft eller bygging av utenlandskabler».

I klartekst: EU/Acer kan ikke pålegge Norge å bygge utenlandskabler, og rammene for kraftutbygging vedtas av Stortinget. Når det gjelder ressursforvaltningen, er suvereniteten altså på norske hender.

Trygve Slagsvold Vedum og andre sentrale Sp-politikere forsøker til stadighet å skape tvil om dette, men vil de kunne drive denne kampanjen videre i regjering?

EØS-avtalen har aldri hatt så stor oppslutning i folket som nå, og det demper nok Vedums appetitt på å angripe EØS som sådan. At Sp har blitt så mye større, gjør også at partiet rommer flere EØS-tilhengere nå enn for noen år siden. Men ved å drive kamp mot Acer og energisamarbeidet, så kan Sp likevel holde liv i en flik av Europa-politikken som har betydelig markeringspotensial. At Rødt og Frp – fra hver sin kant – dyrker den samme fortellingen, gjør også at Sp kan havne i skvis om retorikken dempes.

Her kan det fort oppstå tunge konflikter mellom Ap og Sp. EUs grønne giv er svært omfattende. Mye vil man kunne skrive seg rundt og forbi, men ikke alltid. Det var konsesjonslovenes møte med EU-regelverket som i 1990 fikk Johan J. Jakobsen og Anne Enger Lahnstein til å ta Sp ut av Syse-regjeringen. En liknende situasjon vil kunne oppstå igjen.

Hva skjer fremover? Det er fortsatt mye hvis og dersom, men at EØS og EU-relaterte spørsmål blir svært krevende for en eventuell rødgrønn regjering, er helt sikkert. Like sikkert som at de som vil ha en Porsche Taycan må sikre seg leveranse før statsbudsjettet for 2022 trer i kraft.