Å bygge havvind i Norge – enten det handler om bunnfast eller flytende – vil kreve betydelige subsidier. Kostnadsvekst og flaskehalser i leverandørkjedene betyr at regningen kan bli større enn det så ut til for et par år siden.

Onsdag ettermiddag ble det kjent at regjeringen løfter det samlede subsidietaket fra 15 til 23 milliarder kroner.

Oljesektoren – men også industrien på land – peker seg ut som de naturlige adressatene når kostnadene skal dekkes inn. Det er først og fremst disse sektorene som driver etterspørselen etter mye ny strøm, og det er derfor naturlig at også regningen sendes i denne retningen.

Diskusjonen om hvordan havvind skal finansieres vil fortsette selv om Stortinget nå snart fatter et vedtak om rammene for utbygging av de første 1,5 GW i Sørlige Nordsjø.

Men det er ikke noe godt tegn for de videre prosessene at Høyre trekker seg fra forhandlingene slik DN meldte onsdag ettermiddag. Satsingen på havvind koker fort bort i kålen nok en gang hvis det ikke er bred politisk oppslutning om hovedtrekkene i politikken. Det har lenge vært kjent at Ap/Sp-regjeringen bygger sin politikk på at kraften fra første byggetrinn skal sendes inn til Norge. Det er heller ikke gjort i en fei å lage avtaler og systemer for en såkalt hybridkabel med kobling både mot Norge og kontinentet.

Det trengs mye ny strøm

Da ordningen med grønne sertifikater ble gjennomført i 2012, gikk regningen til folk flest og alminnelig næringsliv. Denne gangen bør vi snu på flisa.

Det er viktig å huske at 2030 er et stoppested på vei mot netto nullutslipp i 2050, og at vi vil trenge vesentlig mer strøm for å fortrenge fossilt energibruk og bygge ny grønn industri. Derfor blir det kortsiktig og lettvint å avblåse satsingen på havvind.

Men kostnadene kan ikke uten videre skyves over på vanlige forbrukere. Det er heller ingen god løsning å dekke subsidieregningen over statsbudsjettet. Det vil lett bli uforutsigbart og innebære betydelig politisk risiko, slik vi har sett i forbindelse med bråket blant annet rundt grunnrenteskatt for vindkraften.

Et system med differansekontrakter – der utbyggerne er garantert en viss pris – er et godt system for å sikre at det blir bygd ut havvind. Omvendte auksjoner er en god modell for sikre at det skjer reell konkurranse mellom ulike tilbydere. Konkurranse driver innovasjon og bidrar til å få kostnadene ned. Rammebetingelsene må være gode nok til at ønskede volum kraft faktisk blir bygd, men ikke så gode at det blir unødig dyrt. Dette bør være prinsippene også når nye konsesjonsrunder skal utlyses.

Noen må ta regningen

Men uansett modell kommer man ikke bort fra at havvind trolig vil koste mer enn forventet markedspris på strøm. Noen må betale mellomlegget.

Hvor stor regningen blir, vil avgjøres av forskjellen mellom salgsverdien på strømmen og auksjonsprisen som fastsettes i differansekontraktene. Staten vil måtte garantere for at utbyggerne får betalt i henhold til avtalene som inngås. Men det er slett ikke opplagt at staten skal dekke mellomlegget over statsbudsjettet, og vi vet ikke hvor stor regningen blir – før den gjøres opp.

Under ordningen med grønne sertifikater ble subsidieregningen holdt utenom statsbudsjettet. At støtten var budsjettuavhengig, var en stor fordel. Ordningen hadde dessuten sterk politisk og juridisk forankring i både Sverige og Norge. Den sikret lønnsomhet i kraftutbygging som ikke ville vært lønnsom med kraftprisene i markedet alene.

Kostnadene ved systemet – som til sammen i Norge og Sverige har gitt godt over 40 TWh ny fornybar kraft – ble skjøvet over på forbrukerne. Men det ble gjort et viktig unntak: Den kraftkrevende industrien slapp unna. Alminnelig næringsliv og husholdningene måtte ta regningen, mens industrien fikk nyte godt av det økte tilbudet av strøm – uten å betale for subsidiekostnadene.

Nå falt heldigvis kostnadene ved utbygging av vindkraft raskt så mye at regningen knapt ble merkbar. Det kan man slett ikke være sikker på når det gjelder havvind. En liknende modell kan kanskje likevel brukes, dog med en annen fordelingsprofil.

Serviettregnestykker kan gi et visst begrep om størrelsene det er snakk om når det gjelder kostnader.

• 1,5 GW bunnfast på sørlige Nordsjø vil gi ca 7 TWh i året. Med en kostnad på 90 øre/kWh og en markedspris på strømmen på 50 øre/kWh, vil subsidiebehovet være på omkring 2,8 milliarder kroner i året.
• 1,5 GW flytende på Utsira vil også gi ca 7 TWh i året. Med en kostnad på 1,50 kroner/kWh blir subsidebehovet 7 milliarder kroner i året hvis markedsprisen på strøm er 50 øre/kWh.

Store subsidiebehov

Til sammen snakker vi altså om et årlig subsidiebehov oppunder 10 milliarder kroner. Nøyaktig hvor stort det blir, vil bare tiden vise. Selskapene som legger inn bud for å bygge, må vite hva som er rammene. De må vite at de får betalt for investeringen de gjør. Det er de politiske rammebetingelsene – altså støtteordninger i en eller annen forstand – som kan skape lønnsomhet for utbyggerne.

Statssekretær Andreas Bjelland Eriksen (Ap) i Olje- og energidepartementet sa på et frokostmøte om havvind Zero holdt onsdag, at staten vil stille betydelige, men ikke ubegrensede midler til rådighet.

Det er et politisk spørsmål hvordan regningen ved disse kostnadene skal fordeles. Det finnes mange ulike modeller for et slikt regime, med ulike fordelingsnøkler – i ulike former for spleiselag.

Som med de grønne sertifikatene kan regningen sendes forbrukerne, men denne gangen til de store og sterke. Både for industrien på land og til elektrifisering av oljesektoren er kraftforbruket ventet å øke sterkt. Det er noen år til kostnadene begynner å løpe for alvor, så det går an å bygge opp et fond som det kan trekkes fra når tiden for utbetalingene kommer.

Alternativet er at kostnadene tas over statsbudsjettet eller fordeles på alt strømforbruk i Norge.

Oljesektoren har betalingsevne og elektrifisering av installasjonene kan drives frem av en kombinasjon av høye CO₂-avgifter og en elavgift som er tilstrekkelig høy, slik Zero har foreslått.

For industrien på land kan kostnadene til havvind delvis motregnes mot CO₂-kompensasjonsordningen som i år gir mange av de samme industrisektorene nesten fem milliarder kroner i støtte.

Fordelen for både industrien og oljesektoren vil være at havvindutbyggingen kommer i gang for alvor og vil være solid finansiert. Kraftprisene blir lavere enn de ellers ville vært og det vil være tilgang på mye ny strøm.

Ulempen vil være at det påløper en kostnad.

Det vil selvsagt være mer gunstig for disse industrisektorene at havvind-regningen sendes til staten over statsbudsjettet eller til folk flest etter samme modell som da ordningen med grønne sertifikater ble innført.

Men politikerne må utvikle et system som gir tilstrekkelig solide rammebetingelser for utbygging og samtidig ivaretar fordelingshensyn. Vi trenger mye ny grønn strøm for å kutte utslipp. Men det vil ikke skape god stemning om folk flest nå får en ekstraregning som i realiteten går til å subsidiere kraftbehovet hos oljeselskaper og storindustri.