Raymond Johansen har rett – tiden er inne for mer nøktern ressursbruk

Råvarepriser går i været og alt blir dyrere. Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) har helt rett når han etterlyser større måtehold og bedre evne til prioritering.

Revidert Oslo-budsjett 2022
Det er på tide med skarpere prioriteringer og mer nøktern ressursbruk, slik Oslos byrådsleder Raymond Johansen tar til orde for. (Foto: Stian Lysberg Solum / NTB)

I nyhetene: Oslos byrådsleder skrev i en kronikk i Aftenposten i pinsehelgen at vi må erkjenne at vi er på vei inn i en dyrtid. «De gode tidene har vart så lenge og oppgangen har vært så kraftig at vi kollektivt ser ut til å ha mistet det meste av magemålet», ifølge Raymond Johansen.

#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. #Klimavalg sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg:

Min analyse: Raymond Johansen treffer en ren innertier i sine beskrivelser av hvor Norge nå står. Forhåpentlig nærmer vi oss et tidsskille med større evne til prioritering når det gjelder all slags ressursbruk.

Ukraina-krigen forsterker en situasjon der råvaremarkedene allerede var sterkt presset. Alt blir dyrere. Samtidig vet vi at omleggingen i retning nullutslipp vil kreve store ressurser, og bakom ligger også en demografisk utvikling der befolkningen blir eldre og andelen sysselsatte derfor vil falle. Tilgangen på kvalifisert arbeidskraft er begrenset i store deler av Europa, og Norge er ikke nødvendigvis førstevalget når økonomien jevner seg ut. Arbeidsinnvandringen går ned.

Oljeskattepakken bidrar også til kostnadsvekst. Det kommer til å bli mange historier om budsjettsprekker i store prosjekter i tiden fremover.

Gjenoppbyggingen av Ukraina vil kreve svært mye – på toppen av investeringsbehovet som følger av den grønne omstillingen i Europa. Det er altså realøkonomiske begrensninger vi støter på – både i form av arbeidskraft og råvarer. I Norge er penger i og for seg ikke problemet, men inflasjonspresset og dermed kampen om kronene vil bli større hvis det ikke holdes igjen og prioriteres hardt.

Naturen tåler ikke mer rovdrift, og behovet for mer karbonlagring setter også rammer. Litt forenklet er det slik at jo mer vi legger under asfalt, jo dårligere stiller vi fremtidige generasjoner.

Det vi gjør av store investeringer, må lede oss i retning nullutslipp, ikke låse oss fast i fossile og ressursintensive verdikjeder.

For den konkrete politikken betyr dette at vi må la være å bygge for eksempel nye veier og sette i gang andre store prosjekter som vi kan klare oss rimelig bra uten. Å avstå fra en ny tunnel på hovedstadens Ring 1 i forbindelse med byggingen av det nye regjeringskvartalet er et godt eksempel. Det er også mer enn nok å ta av i samferdselsprosjekter rundt om i landet, men det kommer ikke til å bli bare populært når planer skrotes eller utsettes.

Pengene må prioriteres til å vedlikeholde og utbedre veiene vi har, heller enn nye gigantprosjekter.

Vi må spørre oss hvordan vi kan få transportvolumene ned, heller enn å planlegge for sterk vekst.

Det er også nødvendig å spørre hvordan vi kan utnytte eksisterende infrastruktur bedre. Det fremstår for eksempel som veldig merkelig at Flytogets tilbud ikke er integrert i den alminnelige togtrafikken i Stor-Oslo.

Å utnytte ressursene bedre, heller enn å bygge nytt, er også viktige prinsipper for alt som skrives og tenkes om sirkulærøkonomi. Kan eksisterende bygningsmasse benyttes til nye formål, så er det nesten alltid bedre enn å bygge nytt – hvis målet er å redusere klima- og ressursavtrykket.

Det er et ytterligere poeng i denne debatten som handler om at vi må fjerne CO2-avtrykket i viktige innsatsfaktorer som stål og betong. Produksjon av stål og sement er store utslippskilder. Det finnes utslippsfrie alternativer, men de er ressurskrevende. Utslippsfri sementproduksjon fordrer karbonfangst og -lagring, som er dyrt og komplisert. Utslippsfri stålproduksjon krever tilgang på store volum grønt hydrogen, som i sin tur krever voldsomme mengder fornybar energi, som igjen krever mye ny kraftutbygging.

Hvis vi klarer å redusere volumene vi bruker, så vil det være langt enklere å få til denne omstillingen. Bruker vi mindre, tåler vi også lettere at prisen er høyere. Kostnadene for hvert nytt brospenn går trolig opp, men bygger vi færre nye brospenn så er totalkostnaden lettere å hanskes med.

Den samme logikken gjelder naturligvis annen byggevirksomhet, enten det er regjeringskvartalet eller andre store prosjekter i offentlig eller privat regi.

Det er svært mange problemstillinger knyttet til debatten Raymond Johansen reiser. Det er kommet positive signaler fra blant andre Erling Sande (Sp), som er leder i Stortingets samferdselskomite, om å dreie samferdselsinvesteringene kraftig.

  • Debatten vil bli løftet på vårens siste #Klimafrokost, som holdes i Oslo neste uke. Kan vi bygge slankere, billigere og grønnere?

Hva skjer fremover? Det er gjennom utvikling av politikk på ulike områder – med statsbudsjettet som viktigste virkemiddel – at regjeringen kan legge opp til en ny kurs. Det blir spennende å se om Støre-regjeringen tør å kutte så det monner i store investeringsplaner, først og fremst bygging av nye veier og andre store byggeprosjekter.