Skjerpede sanksjoner rammer russisk økonomi, men fortsatt finansierer Europa Putins krigsmaskin gjennom store kjøp av olje og gass. Jo raskere dette tar slutt, jo bedre er det.

Financial Times har laget en god oversikt som viser ulike europeiske lands avhengighet av russergass – og hvordan EU vil arbeide for å kutte importen. Politikken angriper etterspørselen – ved siden av selvsagt å erstatte russergass med LNG og annen import.

Som stor eksportør av olje og gass tjener Norge nå ekstremt mye penger på krigen. De ekstraordinært høye gassprisene gjør at 2022 kommer til å bli et rekordår. SSBs mars-tall viser at Norge i denne måneden alene tjente 100 milliarder kroner mer på salg av gass enn i et «normalår».

Det er helt riktig som Georg Riekeles skriver i VG, Norge kan ikke være den som profitterer på krigen. Vi må styre etter det moralske kompasset.

Riekeles, som er assisterende direktør i Brussel-tenketanken European Policy Centre, skriver at det er mange i Brussel som venter på at «Norge kommer på banen med mer støtte til Ukraina, så vel som til de i Europa som tar støyten for økonomiske sanksjoner».

Han peker også på at det er i Norges egeninteresse å vise solidaritet med Europa nå. Det kan bli svært krevende tider for mange av våre naboland. Ekstremt høye energipriser rammer folk flest, og er selvsagt tyngst å bære for dem som har de laveste inntektene. Mange industrier og arbeidsplasser kan også bli rammet, den økonomiske utviklingen vil bli svakere. Politisk uro og ustabilitet kan bli konsekvensen – det er for eksempel bare noen skarve prosentpoeng som skiller Emmanuel Macron og Marine Le Pen foran presidentvalget i Frankrike førstkommende helg.

Som stor gasseksportør er det selvsagt riktig av Norge å åpne flest mulig sluser og sørge for at det produseres maksimalt gjennom sommeren, slik at vi er med på å fylle lagrene foran neste vinter. Men vi kan gjøre mer enn dette.

Riekeles peker på at økte økonomiske bidrag er et naturlig trekk, men også tiltak som bidrar til Europas energisikkerhet. Havvind med kabler mot Europa er et bidrag på sikt, det gjelder å få fortgang i planene om å utnytte de norske energiressursene på en måte som kommer både Norge og Europa til gode.

Også mer direkte støtte til energitiltak i økonomisk svakerestilte EU-land bør på dagsordenen. Det finnes ordninger som Norge kan benytte seg av.

Men Støre bør også se etter tiltak her i landet: Har vi gassforbruk som kan frigjøres? Kan for eksempel Yaras planer om å ta i bruk elektrolyse ved gjødselproduksjonen i Grenland forseres? Det vil både spare CO₂ og frigjøre gass. Finnes det andre industriprosesser der elektrifisering kan frigjøre gass, slik Gyproc Fredrikstad viser?

Energisolidaritet med Europa handler også om å utnytte norsk fornybar kraftproduksjon i samspill med våre naboland. Den norske krafteksporten betyr mindre behov for gass og kull. Energieffektiviseringstiltak, flere solceller, mer småkraft, mer vindkraft – alt som er med på å fortrenge fossil energibruk, er tiltak som både kutter klimagassutslipp og er med på å redusere Europas avhengighet av russergass. Når den danske regjeringen nå vil øke produksjonen av vind- og solenergi kraftig, er begrunnelsen fra klima-, energi- og forsyningsminister Dan Jørgensen både klimakutt og energisikkerhet.

Det er ved å angripe etterspørselen etter fossil energi at klimatrusselen kan møtes. Slik FT skriver på lederplass, bør ledere nå fokusere på kraftige tiltak for energieffektivisering og utbygging av lavkarbon-energi.

Det er en fare for at Ukraina-krisen nå gir en boom i retning av å øke tilbudet av fossil energi, heller enn å forsterke tiltak som demper etterspørselen. Dette er for eksempel veldig synlig i USA der gassindustrien står klar til å øke sin produksjon og får støtte fra Biden-administrasjonen til mer leting og utvinning på føderalt land.

Den norske refleksen kan fort bli den samme, slik for eksempel et utspill fra Aps Marianne Sivertsen Næss kan tyde på. Både for henne og partileder Jonas Gahr Støre gjelder det å huske at EU ikke bare skal bli uavhengig av russergass – men all fossil gass, også den norske.

Klimapolitikkens langsiktige mål sammenfaller godt med det mer kortsiktige strevet om å bli kvitt avhengigheten av Russland. Det er et lyspunkt – i en tid da svært mye er dystert.