For tynt fra Støre om tiltak som både kutter EUs gassforbruk og CO2-utslipp

Statsminister Jonas Gahr Støre ga tirsdag en veldig god redegjørelse til Stortinget om Ukraina-krigen, men hvor er politikken som både støtter Europas frigjøring fra russergass og kutter klimagassutslipp?

Statsministeren redegjør i Stortinget
Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) redegjorde tirsdag i Stortinget om sikkerhet og situasjonen rundt krigen i Ukraina. (Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB)

Det er igjen grunn til å minne om at Norge tjener ekstremt mye penger ekstra på Ukraina-krigen. De ti milliarder kronene som er lovet i støtte til Ukraina over to år, er knapper og glansbilder i lys av de ekstraordinære inntektene de ekstremt høye gassprisene medfører. Ingen andre land tjener så mye på krigen som det Norge gjør.

#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. #Klimavalg sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg:

Nestekjærlighet er realpolitikk, slik statsministeren siterte Fridtjof Nansen. I forlengelsen må vi også yte etter evne – fordi det er rett, og fordi det er i tråd med våre interesser. Det handler om demokratiet i Europa, og det handler om den langsiktige kampen mot klimatrusselen.

Den norske staten tjener svært mye ekstra på de skyhøye gassprisene. (Kilde; Nasjonalbudsjettet)

Støre antydet i sin oppsummering at det kan bli aktuelt med større bevilgninger etter hvert. Gjenoppbyggingen av Ukraina vil koste svimlende beløp. Tirsdag var det en konferanse i Berlin som drøftet hvordan arbeidet kan organiseres – i en slags Marshall-plan for Ukraina.

Initiativ, lederskap og raushet fra norsk side i slike prosesser vil være i våre interesser. Det er fort å havne bakpå med et rykte som gjerrig og selvopptatt. Det er en dimensjon over ekstrainntektene fra gassalget som man kan bli svimmel av. 2000 milliarder kroner utover «normalen» på to år. Det er svært mye penger. De havner i Oljefondet fordi forbrukere i Europa betaler mye mer for strømmen og gassen enn de ville gjort om Putin hadde latt Ukraina i fred.

Det viktigste Norge kan gjøre på helt kort sikt, er uten tvil å øke gasseksporten til Europa mest mulig. Det er bra at selskapene har vært i stand til å øke volumene som går til kontinentet og Storbritannia. Men Europas frigjøring fra russergassen kan ikke løses uten vesentlig reduksjon i bruken av gass. Europeiske selskaper har i år støvsugd markedet for LNG. Det skaper betydelige negative følgevirkninger for land i Asia som har bygd mye av sin energiforsyning på LNG-import, for eksempel Pakistan og Bangladesh.

Det som kan stabilisere energimarkedene, sammenfaller med tiltak som er bra for klima, nemlig rask og kraftfull utbygging av fornybar energi og investeringer som tar energiforbruket ned.

Når vi kommer til dette punktet, begynner substansen i Støres redegjørelse å bli mangelfull. Han viser til konstruktive samtaler med Ursula von der Leyen og Emmanuel Macron. Men hvor er beslutningene, investeringene og støtten?

Det har ikke kommet signaler på de åtte månedene som har gått siden Putins angrep på Ukraina om at Norge øker støtten til klimatiltak/fornybar energi/energieffektivisering i europeiske land – enten det er gjennom økonomiske bidrag til svake EU-land eller rene kommersielle investeringer.

Det som derimot ser ut til å ha vært en norsk prioritet i ulike samtaler og politiske prosesser, er å sikre langsiktig etterspørsel etter gass. Formuleringene i felleserklæringen mellom Norge og EU fra i sommer om at «EU støtter Norges fortsatte leting og investeringer for å bringe olje og gass til det europeiske markedet» var en seier for det norske petrodiplomatiet.

Dette brukes av oljefløyen i Støres eget parti som et argument for å videreføre oljepolitikken, for eksempel gjennom utbygging av det omstridte Wisting-feltet.

Også nå i høst ser det ut til å ha vært en prioritet å skape «security of demand» for gass. Det er lange kontrakter, blått hydrogen og karbonlagring det snakkes om fra norsk side, ikke investeringer i fornybar energi og koblinger mellom det norske kraftsystemet og Europa.

Det er fortsatt slik at det er oljen – petroleumsinteressene – som definerer Norges politikk. Når det kommer til virkelig store veivalg, så ser man det gang på gang. Slik har det vært også i Støres første år som statsminister – og slik er det også når det er energikrise i Europa på grunn av Putins angrep på Ukraina.

Klima og natur skal være «rammen rundt all politikk», skrev Jonas Gahr Støre i valgkampen. Men slik gikk det ikke. Plassen var opptatt. Det er oljen og gassen som har den rollen.