Bra med mål om 30 GW havvind – men (fortsatt) uklart hvem som skal betale

Målet om 30 GW havvind til 2040 bringer Norge opp på omtrent samme nivå som andre europeiske land, men det gjenstår å utvikle modeller for støtte og finansiering som gjør at vindkraftanleggene faktisk blir bygd.

Vindmøller til havs
Flytende havvind vil dominere i norske farvann. Her fra Equinors prosjekt Hywind Scotland. (Foto: Michal Wachucik, Equinor)

Det er bra – og på tide – at Jonas Gahr Støres regjering nå kommer med et ambisiøst mål om utbygging av havvind. Det er positivt at det gjøres noen første tiltak som kan korte ned på prosjekterings- og byggetiden, og det er både nødvendig og naturlig at mulighetene for kabelkobling mot Europa og Storbritannia holdes åpne.

  • Les mer om Støre-regjeringens mål om å bygge 30 GW havvind til 2040 i denne saken, signert Olav Anders Øvrebø.

Den interne uenigheten internt i regjeringen mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet når det gjelder kobling mot Europa kan kanskje bilegges for en stund, men det vil komme problemsaker på rekke og rad – for eksempel når det gjelder den fjerde energimarkedspakken som blant annet forsterker og utdyper Acers rolle.

Med svære planer om havvind i mange land rundt Nordsjøen – slik Danmarks toppmøte vitner om – gjør at det er behov for felles regler og samarbeid.

30 GW tilsvarer omtrent 120 TWh strøm og det vil være et viktig bidrag både til norsk og europeisk kraftforsyning når fossilene fases ut.

2040 er langt frem og regjeringen kunne med fordel ha sagt tydelig fra hvor man bør være i 2030 og 2035. Selv om det kan komme strøm fra Sørlige Nordsjø litt før 2030, er det heller ingen tvil om at ny kraft i Norge på tyvetallet må komme fra andre kilder enn havvind. Det trengs mer ENØK, mer solenergi, mer vannkraft – og også mer vind på land.

Der det virkelig skorter fra regjeringen er klarhet når det gjelder modeller som sikrer at havvindprosjektene kan finansieres og bygges. Hva slags virkemidler som skal til for å realisere prosjektene har ikke blitt klargjort, annet enn antydninger om at det i en tidlig fase, særlig når det gjelder flytende havvind, vil være nødvendig med støtte.

Regjeringen burde også benyttet anledning til å tidfeste når man skal sette i gang med Utsira Nord og andre trinn av Sørlige Nordsjø II.

Med dagens ekstremt høye strømpriser er havvind på papiret lønnsomt uten støtte, men skal det bli gjort milliardinvesteringer så må utbyggerne kunne regne prosjektene hjem. Da vil det være nødvendig med subsidier – eller i alle fall en garantert pris på strømmen – i en eller annen variant. Noen må plukke opp regningen.

Det er mulig stortingsbehandlingen av energimeldingen kan konkludere. Potensielle utbyggere både i Sørlige Nordsjø og på Utsira Nord vil trenge visshet om inntjeningen før det kan fattes investeringsbeslutninger og det samme vil gjelde for prosjekter som kommer i senere runder.

Avhengig av strømprisen og utbyggingskostnadene vil det være nødvendig med milliardsubsidier, i alle fall i en tidlig fase. Hvem som skal plukke opp denne regningen vil være et svært viktig politisk spørsmål å avklare.

Jeg har tidligere skissert en modell der regningen sendes til oljenæringen – og ikke til folk flest. At havvind skal gi grunnrente ligger nok langt frem i tid, men det er likevel helt riktig av regjeringen å varsle at grunnrentebeskatning kan bli innført. Grunnrenteskatt er en utmerket modell for å sikre at gevinsten ved høsting av fellesskapets ressurser ikke snikprivatiseres.  

Det vil være en fordel om et bredt flertall i Stortinget stiller seg bak havvindsatsingen, både når det gjelder mål og virkemidler. En industrisatsing i denne størrelsesordenen forutsetter rammevilkår som tåler regjeringsskifter.