Vil verdens ledere bruke IEAs World Energy Outlook som “jukselapp” i Glasgow?
IEA har lagt frem oppskriften verdens ledere bør følge i Glasgow. Mer fornybar energi er svaret på energikrisen i EU. Og hva betyr det at Arbeiderpartiet vil ta alle klimakuttene hjemme i Norge?
Ap/Sp-regjeringen vil kutte 55 prosent av klimagassutslippene i Norge. Det forutsetter betydelig elektrifisering av oljeplattformer. (Foto: Pete Markham)
Dette er 11. utgave av Klimalederen (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
DET GLOBALE BILDET
Det er nå bare noen dager til #COP26, det viktigste klimatoppmøtet siden Paris i 2015. Det er mye skriverier om hvem som kommer og hvem som uteblir – og det er uklart hva som blir utfallet.
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.
Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.
Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.
Men vi vet hva som burde bli gjort. I den nylig utgitte 2021-utgaven av World Energy Outlook, viser Det internasjonale energibyrået (IEA) frem ulike scenarioer for den fremtidige utviklingen i klimagassutslipp og energimarkeder.
På noen få år har IEA utviklet seg fra å være en budbringer for den globale fossilindustrien til å bli den viktigste premissleverandøren for det globale grønne skiftet. Måten rapporten presenteres på er endret radikalt, det er det normative netto null-scenarioet (NZE) som nå har hovedrollen. Dette sammenliknes med scenarioet hvor alle lands klimaløfter er oppsummert (APS) og STEPS som representerer det IEA kaller en mer «konservativ benchmark for fremtiden», fordi det slett ikke er gitt at alle land vil eller kan nå klimamålene som er satt.
Det er ingen sjokkerende nyheter i IEAs budskap. Det er som tidligere en fortelling om at investeringene i fornybar energi og andre klimaløsninger må kraftig opp, mens investeringene i olje og gass er omtrent på det nivået som en bane mot netto null i 2050 tilsier at er riktig.
Men, som vi har vært inne på tidligere i #Klimalederen, er skalaen på endringene voldsomt store. Investeringene i fornybar energi var i 2020 omkring 1000 milliarder dollar. I 2030 må dette tallet være økt til omkring 3500 milliarder dollar hvis vi skal være i takt med målet om netto null.
- Denne kommentaren fra Martin Wolf i FT leser IEA-rapporten i lys av Glasgow-toppmøtet.
IEA viser også hva som er forskjellen på hva landene har lovet og det som er nødvendig for å komme ned på en utvikling i tråd med netto null. Ambisjonsgapet er stort.
- Årets utgave av Statkrafts lavutslippsscenario er akkurat sluppet – og budskapet er det samme som hos IEA. Elektrifisering er nøkkelen for å oppnå store klimakutt.
Det er slett ikke sikkert alle gjør det de bør gjøre, selv om gevinstene er store ved å unngå risikoen for en temperaturstigning som kan bli på godt over tre grader. Motstanden mot tiltak er sterk, mange steder. I USA truer for eksempel den demokratiske senatoren Joe Manchin med å stoppe Joe Bidens politikk for å rense opp i kraftsektoren. Han mottar samtidig store beløp fra kull-, gass- og oljeindustrien til sin valgkampkasse.
Glasgow-toppmøtet skjer i lys av en energikrise der prisene på kull og gass er drevet opp til historisk ukjente nivåer. Også oljeprisen er mye høyere enn noen har ventet. Dette representerer en massiv overføring av verdier fra forbrukere til produsenter. Økte priser betyr også at kostnadene til fossile subsidier øker i mange land.
Samtidig varsler UNEP i en sylfersk rapport at de planlagte investeringene i olje-, kull og gass langt overstiger det som vil trenges i en verden som utvikler seg i takt med klimamålene. Planene ser ut til å ligge omtrent på nivå med det som forventes i IEAs STEPS-scenario.
Den store fortellingen foran Glasgow handler altså om å vri store investeringer i grønn retning. Det er i de grønne sektorene av økonomien det vil være vekst de kommende tiårene.
- Les nyhetsbrevet #COP26 som forteller om de viktigste bevegelsene foran møtet i Glasgow.
- Lytt til podkasten der Kirsten Øystese snakker med Cicero-forsker Steffen Kallbekken om Glasgow-møtet.
EUROPAS GRØNNE GIV
Energikrisen preger den korte agendaen i Europa akkurat nå, men på lengre sikt hjelper bare politikk som reduserer bruken av fossil energi.
EU-lederne har vært samlet til toppmøte. Mange kjente konfliktlinjer om klimapolitikkens innretning kommer til overflaten.
- Les Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask rapportere om hva som skjer med #Fitfor55-pakken og andre saker av stor betydning for norsk næringsliv.
- Lytt til podkasten der Alf Ole Ask snakker med Kirsten Øystese om toppmøtet, energikrisen – og kampen om atomkraften.
Med energipriser som sprenger alle grenser for hva som er forventet i noen analyse, er det høyst naturlig at dette står øverst på politikkens umiddelbare dagsorden. Det er laget en «verktøykasse» fra Kommisjonen som lister opp tiltakene medlemslandene kan gjennomføre for å dempe utslagene på kort sikt.
- Det er først og fremst gassprisene som har fått de europeiske strømprisene til å eksplodere, slik disse grafene fra Ember viser.
På lengre sikt er det bare politikk i tråd med #Fitfor55-pakken og målet om netto nullutslipp som kan gjøre de europeiske landene – og andre rike industriland – uavhengige av ustabile og høye priser på fossil energi.
Dette vises veldig tydelig i en analyse for G7-landene som Storbritannia har bedt IEA om å lage og som akkurat ble sluppet. De rike industrilandene kan oppnå utslippsfrie kraftsystemer til 2035 om investeringene i fornybar energi styrkes. En gradvis endring over de nærmeste 15 årene vil sette dem på kurs mot netto null.
Dette målet finnes igjen både i papirene som har kommet ut fra de tyske regjeringssonderingene og i en stor britisk klimapakke som kom denne uken. Støtte til varmepumper og vridning av avgiftene fra elektrisitet til gass er blant tiltakene. Elektrifisering er tiltaket når utslippene skal ned.
I Tyskland foregår det nå intense sonderinger mellom sosialdemokratene (SPD), De grønne og det liberale partiet (FDP) om å danne en såkalt trafikklys-koalisjon under ledelse av SPDs Olaf Scholz. Det felles målet er å gjøre Tyskland om til en «avkarbonisert industrinasjon» som utvikles i samsvar med en bane som begrenser oppvarmingen til halvannen grad.
Som Europas største økonomi er det naturligvis svært viktig hva slags klima- og energipolitikk som kommer ut av forhandlingene. Tysklands beslutning om å avvikle kjernekraften er mye kritisert, det ga kullet større plass enn nødvendig, og med kjernekraftens avvikling forsvinner en stabil kilde til kraftproduksjon.
De siste kjernekraftverkene skal etter planen stenges neste år, og det ser ikke ut til at denne beslutningen blir revurdert. Derimot vil utbyggingen av sol- og vindkraft skyte ny fart, og gasskraftverkene som trengs for å balansere systemet skal gjøres klare til å gå på hydrogen.
- Energi og Klima-nyhetsbrevet #EUklima gir jevnlige oppdateringer om hva som rører seg i våre naboland.
NORGE I OMSTILLING
Da Jens Stoltenberg var statsminister, handlet klimapolitikken om kostnadseffektivitet og kvotehandel. Nå skal alle kutt tas i Norge.
Det er svært ambisiøse mål om kutt i klimagassutslippene i erklæringen fra Hurdal. Den viktigste forandringen i rammene for klimapolitikken er at Ap/Sp-regjeringen slår fast at alle kutt skal tas på norsk territorium. Dette er et betydelig linjeskift siden forrige gang en Ap-ledet regjering styrte landet.
Kollega Kirsten Øystese har sett nærmere på detaljene. Med 55 prosent kutt må utslippene i Norge i gjennomsnitt ned 7 prosent hvert år.
- Tiltakene som er varslet står ikke i samsvar med målene, skriver Kirsten Øystese.
- Les også Lars-Henrik Paarup Michelsens grundige gjennomgang av klima- og energisakene i Hurdalsplattformen.
Da Erna Solbergs regjering for noen år siden inngikk en avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamålene, lå det an til en todeling av klimapolitikken der man kunne se kvotesektoren og ikke-kvotesektoren for seg. Dette er litt teknisk, men det viktige er følgende: Kuttene innenfor kvotesektoren (oljesektor, industri, kraftproduksjon) kommer av «seg selv» i den forstand at det er EUs felles klimapolitikk som gir reduksjoner. Norge får «sin» andel av disse kuttene, enten de skjer her i landet eller et annet sted i Europa.
Derimot er det hvert enkelt lands ansvar å sørge for kutt i de delene av økonomien som ikke er en del av kvotesystemet. Klimakur, og Sveinung Rotevatns klimamelding, handler i hovedsak om hvordan Norge kan kutte utslipp i disse sektorene; altså transport, landbruk og oppvarming.
Riktignok omfattet forslaget om å øke CO₂-prisen til 2000 kroner også oljesektoren, men kuttforpliktelsene er knyttet til sektorene utenfor kvotesystemet.
Når Støre-regjeringen vil ha 55 prosent kutt i hele økonomien, så er tankegangen at Norge vil være tjent med å kutte hjemme. Hvis vi ikke gjør endringene som omstiller næringsliv og industri, så vil vi komme bakpå. Dette er uten tvil riktig når det gjelder landbasert industri som har en fremtid også etter oljealderen, men det er ikke like opplagt at dette er klok tilnærming når det gjelder oljesektoren.
Men også oljesektoren må ta svært store utslippskutt om Norge skal ha mulighet til å kutte utslippene med 55 prosent på eget territorium. Kutt i oljesektoren er bare mulig gjennom omfattende elektrifisering, dersom mye ikke skal stenges ned «før tiden». En del elektrifisering, som for eksempel Troll-feltet, er åpenbart riktig. Andre prosjekter kan bli urimelig dyre og gi lite mening.
Den politiske striden om elektrifisering er allerede sterk og vil trolig tilta når kontroversielle avgjørelser kommer tettere i tid. Det vil kreve mye penger, mye fornybar strøm og mye hjernekraft å elektrifisere alt som er av oljefelt.
En kvotepris på 2000 kroner kan gjøre mange elektrifiseringsprosjekter lønnsomme for oljeselskapene, men neppe nok til å kutte utslippene med 50 prosent mot 2005, slik Hurdalsplattformens mål er. Og fordi oljesektorens utslipp økte mye fra 1990 til 2005, er det andre sektorer som må «ta mer» for å nå mål som allerede er svært ambisiøse.
Klimapolitikk er ikke noe kretsmesterskap. Vekt på å kutte norske utslipp er riktig, og i Stoltenbergs tid svingte pendelen trolig for langt i retning av kvotehandel og kostnadseffektivitet. Svinger den for langt den andre veien, kan resultatene også bli uønskede.
Det ville vært langt enklere for Støre-regjeringen å nå sine mål om man lot EUs kvotesystem virke i sektorene dette systemet er ment for. Dette handler om penger, det handler om hvordan vi skal bruke fornybar energi, og hvordan vi skal prioritere både politiske, økonomiske og menneskelige ressurser.
Tilbake i Stoltenberg-regjeringens tid var det kvotekjøp – ofte fra ganske tvilsomme FN-prosjekter – som skulle gjøre at Norge nådde sine mål. Samarbeidet med EU gir andre muligheter, med tanke på å oppnå «sikre» utslippsreduksjoner, ikke minst innen kvotesektoren.
Det er kraft over Ap/Sp-regjeringens ambisjon å sette klimamål og -budsjetter for ulike samfunnssektorer, men her kan man altså risikere to negative utslag:
- Biodrivstoff av tvilsom kvalitet kan bli «redningen» for å sikre klimakutt innen Norges grenser, fordi man ikke vil bruke EU-samarbeidets muligheter.
- Store politiske, økonomiske og intellektuelle ressurser kan bli rettet mot å gjennomføre klimakutt i oljesektoren, på bekostning av tiltak som gir mer mening på veien mot nullutslipp.
Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.