Strøm(pris)krisen må løses

Dette er 20. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

2022 har vært et tungt år. Russlands krig mot Ukraina setter spor over hele verden. Hva er bildet når vi nå også ser fremover?

NORGE I OMSTILLING

Strøm(pris)krisen må løses. Det er avgjørende for klima- og energipolitikkens legitimitet og støtte i befolkningen.

Russlands brutale krig mot Ukraina har satt sterkt preg på den klima- og energipolitiske agendaen i året vi har bak oss – og vil gjøre det også i 2023.

Det er illusorisk å tro at Norge vil kunne skjerme seg mot prissjokkene på energi som krigen medfører. Regjeringen er likevel nødt til å levere mer og bedre enn vi har sett til nå.

Opprøret mot de ekstreme strømprisene er berettiget og høyst forståelig. Tross strømstøtten betaler folk mye mer enn før. I tillegg skaper de ekstreme pristoppene stor usikkerhet både for husholdninger og næringsliv. Kraftselskapene og staten håver inn milliarder på forbrukernes bekostning. Det er ikke rart folk er sinte.

Derfor er det heller ikke merkverdig at radikale og populistiske røster vinner gehør. Det er bare å ta en kikk i kommentarfeltene, der klimapolitikken, det grønne skiftet – og ikke minst Norges deltakelse i europeisk samarbeid/Acer/EØS – tildeles ansvaret for elendigheten.

Tilliten undergraves

For klima- og energipolitikkens legitimitet er dette en farlig utvikling. Den må ha bred folkelig oppslutning for å kunne gjennomføres med den nødvendige styrken. Det forutsetter i sin tur tillit mellom folk flest og myndighetene. De skyhøye strømprisene undergraver denne tilliten, og det hjelper ikke at regjeringens opptreden av mange oppfattes som tafatt og bakpå.

Kravene om handling vil trolig forsterkes utover vinteren. Kortsiktige krisepakker med ytterligere støttetiltak kan bli nødvendig. Samtidig må det utvikles politikk som beskytter folk bedre mot prissjokk og legger til rette for et energisystem som kan levere det som trengs av strøm i årene som kommer.

Fordeling: Den massive overføringen av verdier fra forbruker til produsent roper etter mer aggressive omfordelingstiltak, særlig rettet mot inntektsgruppene som har dårligst råd. Men problemstillingen er bredere enn som så. Det handler for eksempel også om fordeling mellom staten og regionale eiere, mellom kommuner med ulike kjennetegn, mellom kraftprodusenter og deres kunder i næringslivet.

Forutsigbarhet: De voldsomme svingningene i kraftprisene er også med på å skape dårlig stemning. Kraftsystemet blir mer væravhengig. Det tilsier store variasjoner i prisene. Det kan hende det er riktig med inngrep i markedet som tar de verste toppene. Fastprisavtaler kan hjelpe, men er heller ikke uten videre enkelt å få til. Brede og solide politiske kompromisser om hovedlinjene i politikken gir også større trygghet.

Mer enøk: Av alle tiltak på den politiske menyen, er energieffektivisering og lokal energiproduksjon (sol) det mest opplagte. Her kan også både næringsliv og lokale myndigheter ta offensive posisjoner. For mange er det mye å spare.

Mer fornybar: Det er bra at planene om havvind skyter fart, men det trengs også mer kraftproduksjon på land. Derfor må det lønne seg å investere, og signalene om det må være tydelige.

Mer samarbeid: Klima- og energiomstillingen er ikke noe hvert land kan ta hånd om alene. Handel og samarbeid på tvers av grensene er en forutsetning for å utnytte ressursene effektivt og smart. Men fordelene må komme til syne for folk, hvis ikke mister politikken oppslutning.

Partnerskap – ikke #norexit

En regjering ledet av Arbeiderpartiet kan ikke la Norge drive i retning av en klima- og energipolitisk #norexit fra samarbeidet med EU.

Mange av ideene fra for eksempel Industriaksjonen forutsetter at Norge vender ryggen til nordisk og europeisk energisamarbeid. Det fremmes forslag som neppe er forenlige med EØS-avtalen. Å ensidig bryte ut av det nordiske kraftmarkedet vil være et uhyre radikalt grep, med administrativt kaos, ustabilitet og uoversiktlige politiske konflikter som følge. Det kan bli enda dårligere stemning av slikt.

Et godt og tillitsfullt samarbeid med EU og nabolandene er en ytterst viktig forutsetning når Norge skal ut av fossilalderen. Regjeringen må søke å påvirke når politikken formes på europeisk nivå, men innenlandske reformer og endringer av energipolitikken må være trygt innenfor rammene som settes av EØS-avtalen og øvrig avtaleverk mellom Norge og EU.

Forholdet til Europa er en sterk underliggende konfliktlinje mellom Ap og Sp internt i regjeringen og mellom Ap og venstresiden, særlig mot Rødt.

I 2023 kan forholdet til EU bli satt mer på spissen.

Den fjerde energimarkedspakken ligger og gjærer i Olje- og energidepartementet.
Pågående forhandlinger om industrisamarbeid ser ut til å ha kjørt seg fast.
Det skal forhandles om Norges EØS-bidrag, men også om markedsadgang for fisk.
Det kommer en «tsunami» av nye og reviderte direktiver gjennom #Fitfor55 og #RepowerEU.
En fornyet versjon av avtalen med EU om felles gjennomføring av klimapolitikken skal etter hvert til Stortinget.
Det kommer også en høyesterettsdom om tilslutningen til Acer har foregått på lovlig vis. Den vil trolig forme de konstitusjonelle rammene for fremtidige suverenitetsavståelser.
EU har varslet en stor reform når det gjelder kraftmarkedet. Uansett utfall vil Norge bli sterkt påvirket. Våre naboland er som kjent medlemmer i EU.

EU/EØS og kraftpolitikken er pekt ut som kamparena når den radikale venstresiden drøfter sin relasjon til en sterkt svekket utgave av Arbeiderpartiet. Senterpartiet har det heller ikke lett. Hvor langt i retning #norexit på klima- og energiområdet partiet egentlig ønsker å gå, er vanskelig å få helt tak på, men Trygve Slagsvold Vedum gir løfter det kan bli vanskelig for ham å holde.

Samlet er det mer enn nok krutt i alt dette til at EU-relaterte spørsmål knyttet til klima- og energifeltet kan få regjeringen Støre/Vedum til å sprekke.

******************

Det er en oppriktig manns tale når olje- og energiminister Terje Aasland sier det slik til Dagbladet:

«Vi leter fremdeles etter tiltak, men vi finner ingen umiddelbare løsninger for de høye strømprisene. Hadde vi funnet tiltak, ville vi gjennomført dem for lenge siden».

Det kommer ikke til å bli lett i 2023 heller. Men det må leveres mer og bedre politikk for å løse strøm(pris)krisen. Hvis ikke, mister klima- og energipolitikken nødvendig støtte i befolkningen.

EUROPAS GRØNNE GIV

EU har klart å holde sammen gjennom 2022 – og svaret på Putins brutale krig er raskere energiomstilling. Men holder det i 2023?

Høy inflasjon og høye renter kommer til å gi svekket kjøpekraft hos millioner av europeere. 2023 kan bli enda vanskeligere enn året vi har bak oss. EU-landene og Storbritannia har så langt satt av omtrent 1000 milliarder dollar, altså nesten et helt Oljefond, i ulike støttetiltak på grunn av de høye energiprisene. Det er grenser for hvor lenge dette går i land som i motsetning til Norge bare taper når olje- og gassprisene går opp.

Putins håp er at den vestlige fronten sprekker, at EU og Nato ikke klarer å holde sammen. Selv om det er gnisninger basert på ulike interesser og ståsteder, er hovedbildet heldigvis at EU har klart å holde sammen under trykket Russlands krigføring har skapt.

EU-institusjonene har også vist stor evne til å lose ulike deler av #fitfor55 og #RepowerEU-pakkene frem til kompromisser der alle får litt, men ingen får alt.

Det er ingen alvorlige tegn til at klimapolitikken svekkes, selv om energikrisen har ført til bruk av både mer kull og energikilder av enda dårligere kvalitet, som torv.

Russland er for alle praktiske formål nå ute som gassleverandør til EU-landene. Det betyr at LNG må inn som erstatning. De politiske strabasene for å få til en makspris på gass har avslørt hvor vanskelig det er å gripe inn i et marked med stor knapphet. Det er bare reduksjon i forbruket som over tid kan bringe prisene ned, men LNG er «strukturelt» dyrere enn rørgass fra Russland eller Norge. Det koster penger å kjøle ned og transportere gass på skip, og konkurransen med for eksempel Kina og Japan kan bli hard.

Derfor peker økt LNG-avhengighet i retning av at Europa vil være preget av høye gasspriser i mange år. Smitten til strømprisen er stor, særlig i perioder med lite vind og kaldt vær, slik vi har sett nå i desember.

Dette er viktig fordi det peker mot en situasjon der energiprisene i Europa vil være høye lenge.

Ember har vist hvordan solenergi i sommer sparte EU-landene for 29 milliarder euro i gassregning. Det samme bildet fremtrer når Ember ser mot 2030. #RepowerEU-pakken vil, hvis den gjennomføres, spare EU for 200 milliarder euro i gassregning fra 2025-2030.

Utover sparing (og normal drift ved kjernekraftverkene) er det ved økte investeringer i fornybar energi EU-landene (og Storbritannia) kan gi sine innbyggere rimeligere energi og sikre uavhengigheten fra Russland. Politikken tar tilsynelatende denne kjensgjerningen innover seg, men det må investeres «på bakken». Hver solcelle, hver vindmølle, hver tetningslist, er bidrag som til sammen kan få summen til å gå opp.

Det er bare å innse først som sist at energikrisen i Europa kommer til å vare i mange år. Trøsten er at tiltakene som hjelper mot energikrisen, også hjelper mot klimakrisen.

DET GLOBALE BILDET

2022 gir samlet et dystert bilde, men den som leter, finner også lyspunkter.

Verdens kullforbruk har aldri vært høyere enn i 2022. For Europas del er dette drevet av Ukraina-krigen og de høye gassprisene. Høye gasspriser gjør også kullet mer konkurransedyktig i andre deler av verden. Også intern etterspørselsvekst i land som Kina, India og Indonesia har vært med på å drive forbruket av kull oppover.

Men vil kullets renessanse vare? Neppe i Europa, ifølge IEA. Også avtaler om redusert kullforbruk i Vietnam og Indonesia peker i riktig retning. Her vil vestlige land være med å finansiere tiltak som gjør energimiksen renere. Flere slike avtaler, verdt mange titalls milliarder dollar, kan komme. Dette er veldig bra.

Flommen i Pakistan og tørken som rammet store deler av Kina, Europa og USA i sommer, viser at klimaendringene setter stadig større spor. Det er verdt å merke seg at fysisk klimarisiko også slår inn mot energisektorens evne til å levere. Mye mindre vannkraft enn normalt på grunn av tørke svekker energisystemenes robusthet.

I det dystre hjørnet hører det også med at klimaendringer gjør vondt verre i deler av verden der sult og matmangel er et stigende problem. Tørke, som på Afrikas Horn, forsterker eksisterende kriser og rammer millioner av mennesker som allerede er blant klodens mest utsatte.

Den som leter, finner likevel oppmuntrende hendelser. For eksempel er det svært positivt at Lula da Silva vant presidentvalget i Brasil og parkerte Jair Bolsonaro. Det gir en helt annen klimapolitikk i et stort og viktig land. Valget i Australia peker også mot en grønnere fremtid. Kursen er helt annerledes under Anthony Albanese enn fra tidligere konservative regjeringer. I USA gir Joe Bidens store klimapakke en voldsom satsing på fornybar energi og elbiler, men det er usikkert hvor raskt politikken leder til utslippskutt. Det er heller ingen stabil majoritet bak Bidens politikk.

Sharm El-Sheik-møtet ga en viss fremgang når det gjelder tap og skade, altså pengestøtte fra rike til fattige land som rammes av klimaendringer. Men møtet demonstrerte også at det langt fra er lett å skjerpe ambisjonene når det geopolitiske bildet er tungt og grått.

Handelspolitiske konflikter ser også ut til å komme i klimapolitikkens kjølvann. EU og USA kolliderer om subsidier, og mange land er også skeptiske til EUs planer om karbontoll. Dette viser likevel noe svært viktig, nemlig at grønn omstilling vil være kjernen i internasjonal handel og handelspolitikk de kommende årene. Klimapolitikken er det sentrale omdreiningspunktet der tunge politiske og økonomiske interesser møtes.

Vi skulle ha vært der før. Det er svært lite sannsynlig at 1,5 graders-målet kan nås, men kostnadsreduksjoner og teknologisk utvikling innen fornybar energi og andre klimaløsninger kan bringe oss ganske nær, ifølge Rystad Energy. Det er optimisme i tall som viser at den fossile energien er i ferd med å bli utkonkurrert på område etter område.

Men markedet løser ikke utfordringene alene. Det trengs politikk som støtter og legger til rette. Og det fordrer i sin tur at klima- og energipolitikken har folkelig legitimitet og støtte.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.