Russlands angrep mot Ukraina får store virkninger for energimarkedene – og dermed for klima- og energipolitikken

Russland angrep på Ukraina vil få stor betydning for klima- og energifeltet – både i Europa, Norge og ellers i verden. Energiprisene går opp. EU må ut av Putins klør. Det globale klimastrevet vil også bli påvirket. Klarer verden å ha flere tanker i hodet samtidig?

NTB_Xl6HW6rHVx8
Lidelser og frykt. Folk i Kyiv søkte beskyttelse mot kuler og bomberegn på t-banestasjonene under angrepene torsdag og fredag. Foto: (Emilio Morenatti, AP/NTB)

Dette er 4. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut annenhver uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

Abonner på Klimalederen:

NORGE I OMSTILLING

Russlands invasjon i Ukraina betyr høyere energipriser. Regjeringen bør ikke drøye lenge med tiltak som skjermer husholdninger og næringsliv for nye prissjokk.

Krigen i Ukraina og den spente internasjonale situasjonen vil sette nye rammer rundt klima- og energipolitikken fremover. Russlands aggresjon vil påvirke energimarkedene – prisen på olje og gass kommer til å gå i været, samtidig som alvoret vil sige inn over politikken på en annen måte enn tidligere.

Russland vil ønske å destabilisere og splitte Europa mest mulig, og heller ikke i Norge er vi immune.

  • Også Norge kan destabiliseres, skriver Nordlys-kommentator Maja Sojtaric i en rapport fra Kirkenes-konferansen.

I et slikt bilde er energipolitikken viktig. Regjeringen må søke å dempe misnøyen knyttet til vinterens høye strømpriser. Krisen i Ukraina gjør det enda viktigere med tiltak som skjermer folk flest for urimelige prisøkninger. Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum må også forberede tiltak som kan bistå næringslivet hvis energiprisene virkelig løper løpsk.

Men Norge har også et ansvar overfor våre naboer i Europa. Sikkerhetspolitiske betraktninger kommer til å bli viktigere når klima- og energipolitikken utvikles.

Strømprisene er uten tvil en svært viktig forklaring på at Arbeiderpartiet – og i enda større grad Senterpartiet – nå sliter på meningsmålingene. Stemningen blant velgerne ser særlig ut til å snu i Sps disfavør, og da kommer også misnøyen frem i egne rekker. Partiets velgere går i mange retninger. At ganske mange går til Rødt er ikke så rart. Ingen er så tydelige i motstanden mot EU/EØS og i angrepene på energipolitikken som Bjørnar Moxnes og hans partifeller.

Støre og Vedum bør ikke kvi seg for å gjøre tiltak her som sikrer folk flest og næringsliv forutsigbare strømpriser på et fornuftig nivå. Samtidig må de passe på at systemet fremmer investeringer, både i ny fornybar energi og i energieffektiviseringstiltak.

Men de bør la selve kraftmarkedet være i fred. Prisene bør – som i de siste 30 årene – dannes i markedet.

Hverken energikommisjonen eller andre tiltak regjeringen varsler tilsier at Støre og Vedum har tenkt å gjøre noe med selve kraftmarkedet, der prisdannelsen skjer. Det er heller ingen som har kommet opp med realistiske forslag til hvordan man kan disponere Norges vannmagasiner på en fundamentalt annen måte enn den som brukes i dag. Kraftverkseierne har som sitt samfunnsoppdrag å få mest mulig ut av ressursen vannet representerer. Det er vanskelig å se for seg at et «overdirektorat» i Oslo skal kunne gjøre det bedre enn hundrevis av markedsaktører, ved hjelp av den desentraliserte kunnskapen de besitter.

Vi får altså varig vern av kraftmarkedet. Det betyr at tilbud og etterspørsel, sesongvariasjoner, nedbør- og vindforhold, sammen med prisene på kull, gass og CO2, fortsatt vil bestemme prisen på strøm i markedet.

Signalene fra regjeringen tyder heller ikke på at det vil skje store endringer når det gjelder vilkårene for handel med våre naboland gjennom de omstridte kraftkablene. Noen forsiktige justeringer kan kanskje tenkes, men ingen store forandringer.

Det er altså ingenting som tyder på at kraftopprørerne vil få gjennomslag for fundamentale endringer. Kraftprisen vil bli satt i markedet, og vi vil fortsatt handle med våre naboland.

Men det er behov for endringer i den forbruksnære delen av systemet, slik at folk flest og næringsliv skjermes mot skyhøye priser. Uroen på grunn av Russlands angrep på Ukraina gjør dette enda mer nødvendig.

Det finnes forskjellige måter å løse det på, og mange ideer er i luften. Også forskjellige former for tilbakebetaling av overskuddet – grunnrenten i vannkraften – kan være mulig.

Men fremover kommer denne diskusjonen til å være preget av en mye mer spent og urolig situasjon i Europa – der Norge er tjent med å bistå EU i å styrke sin energisikkerhet – slik at Europa er mest mulig uavhengig av et aggressivt og uforutsigbart Russland.

EUROPAS GRØNNE GIV

Å redusere EUs avhengighet av russisk gass blir jobb nummer én for Europas politikere i de kommende årene.

Det er fortsatt bare noen dager siden Russland invaderte Ukraina og vi vet veldig lite om hvor sterkt energimarkedene kommer til å bli påvirket – annet enn at prisene på olje og gass kommer til å gå i været.

Men den langsiktige effekten av Russlands aggresjon er det ingen tvil om. EU kommer til å sette inn mye større innsatser for å gjøre seg uavhengig av russiske gassleveranser.

At Norge er en foretrukken leverandør er ganske selvsagt – slik også Jonas Gahr Støres besøk i Brussel onsdag bekreftet.

  • Les Energi og Klimas Alf Ole Ask rapport etter Støres Brussel-besøk.

Gassens rolle er en stadig tilbakevendende post på programmet når EUs energiomstilling drøftes. Gassen må ut i løpet av noen tiår, hvis målet om netto null skal nås. Samtidig er avhengigheten av gass svært stor, både til oppvarming, kraftproduksjon og industriformål.

Jeg gikk gjennom gassens rolle ganske grundig i den første #Klimalederen på nyåret.

Europa, og til dels også USA, er med på å fylle Putins krigskasse ved å kjøpe store mengder olje, gass og andre råvarer. Bloombergs energiredaktør Javier Blas har gjort et lite regnestykke – Vesten kjøper fossilenergi og råvarer fra Russland for 700 millioner dollar i døgnet.

Denne energiflyten fra Russland er nødvendig for å holde hjulene i gang i Europa. Stopp i leveransene vil raskt kunne gi store problemer, særlig i de landene som er mest avhengig av russisk gass i sin energimiks.

En av Putins nære medarbeidere, tidligere president Dimitrij Medvedev, sendte en tweet tirsdag der han sa at europeerne snart måtte regne med å betale mer enn det doble av dagens skyhøye priser for gassen.

At Tyskland stopper Nord Stream 2-ledningen er et viktig politisk signal, men har ingenting å si for flyten nå.

Skyhøye gasspriser vil prege europeernes energiregninger fremover. EU regner med svært høye priser i alle fall gjennom 2023 og enda lengre, slik Alf Ole Ask skriver fra Brussel. Dette var bildet allerede før Russland invaderte Ukraina.

EU-kommisjonen kommer også snart med en ny «verktøykasse» over tiltak som medlemslandene kan iverksette for å dempe trykket for forbrukere og næringsliv, men det som egentlig hjelper, er tiltak som varig reduserer gassbehovet. Det handler om mer fornybar energi og forsterkede tiltak for energieffektivisering.

Det er – heldigvis – et sammenfall mellom klimaagendaen og tiltak som reduserer gassbehovet i Europa. Tiltak som bygger om energisystemene i retning med mer fornybar energi gir bedre energisikkerhet. Men alt tar tid. Derfor kan det bli noen svært turbulente tider foran oss.

  • Energi og Klima-nyhetsbrevet Europas grønne skifte gir jevnlige oppdateringer om hva som rører seg i våre naboland.

DET GLOBALE BILDET

Krisen i Ukraina og Russlands aggresjon overskygger nå alt annet i internasjonal politikk, men klimatrusselen blir ikke borte.

Klarer vi å forholde oss til flere ting på en gang, og hva betyr den spente internasjonale situasjonen for evnen til samarbeid om klimapolitikken?

Energisikkerhet og matvaresikkerhet vil bli enda mer sentralt i månedene og årene som kommer. Vladimir Putins opptreden truer begge deler.

Jeg har i #Klimalederen flere ganger vært inne på at det er nødvendig med samarbeid og tillit mellom verdens land og ledere for å få til omstilling i den takten klimatrusselen representerer og de omforente klimamålene i Paris-avtalen krever. Nøkkelaktører som USA, Kina og EU må finne veier til samarbeid om klimapolitikken selv om det er stridigheter og konflikter på andre områder. Både Paris-avtalen og Glasgow-møtet viste at det er mulig. Det er menneskehetens felles interesse – uavhengig av geografi, generasjon og styresett – som er i potten. Så lenge rasjonelle aktører møtes er det grunnlag for dialog og fremskritt.

Men når man står overfor despoter og diktator-aspiranter i ulike avskygninger forvitrer dette grunnlaget for handling. Vi så det i Donald Trumps år i USA og vi ser det nå med Vladimir Putins Russland. Hvor langt Putin er villig til å gå for å beholde sin makt er umulig å si.

Om noen dager kommer en viktig delrapport fra FNs klimapanel. Den vil presentere ny kunnskap om virkninger og sårbarhet overfor klimaendringene, altså hvordan klimaendringer vil påvirke grunnlaget for samfunn og økosystemer verden over. Den forrige delrapporten satte som vi husker dagsorden for den norske valgkampen i fjor høst og skapte overskrifter verden over.

FNs klimapanel er et uttrykk for sivilisasjon. Verdens fremste vitenskapsfolk samarbeider om å bringe frem et felles kunnskapsgrunnlag for beslutningstakere i politikk og næringsliv over hele verden.

Effekter av klimaendringer – og behovet for tilpasninger – vil være svært sentralt i alle land i årene som kommer. Evnen til å produsere nok mat og distribuere den til verdens befolkning vil bli et stadig viktigere tema.

Konflikten i Ukraina og trusselen fra Putin gjør ting verre når det handler om matsikkerhet. Ukraina er et kornkammer og Russland har også økt sin kapasitet til korneksport betydelig de senere årene.

Vi har allerede sett hvordan økte gass- og dermed gjødselpriser kan påvirke kapasiteten til matproduksjon negativt i mange deler av verden, og en krig i Ukraina kan gjøre dette bildet enda mye verre.

  • Hvis det er stridsvogner og ikke traktorer på Ukrainas jorder vil forsyningen av viktige matvarer bli sterkt berørt, skriver den britiske ex-diplomaten Ian Bond i The Guardian.

Russland er en taperstat i det grønne skiftet. Det er fossil energi og noen andre strategiske råvarer som gir landet inntekter – og det er ved hjelp av inntektene fra salg av olje og gass at Putin har finansiert den militære opprustningen. Trolig er det bare intenst vestlig press og sanksjoner mot hoffet av ekstremrike oligarker i Putins nære krets som kan tvinge Russland inn på en mer forsonlig bane.

De neste ukene vil kanskje gi oss noen svar om hvor verden er på vei, men mest trolig går vi inn i en periode med stor uro og betydelig spenning.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.