Norge og EU skjerper klimamål – mer samarbeid er nøkkelen

Nye klimamål: Norge har presentert nye og skjerpede løfter om klimakutt. Forsterket samarbeid med EU vil gjøre en ytterst krevende jobb vesentlig enklere.

Køer på E18
Mer biodrivstoff på diesel- og bensintanken er alternativet til forsterket samarbeid med EU hvis Norge skal nå klimamålene for 2030. (Foto: Ørn E. Borgen / NTB)

Dette er 18. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

NORGE I OMSTILLING

Norge har skjerpet sine klimamål og lover å kutte 55 prosent til 2030. Å nå dette målet fordrer styrket samarbeid med EU. Alternativet er (enda mer) hodeløs bruk av biodrivstoff.

Like før COP27-møtet i Sharm El-Sheik skjerpet regjeringen Norges klimamål ved å love at det skal kuttes 55 prosent til 2030, mens det tidligere het 50-55 prosent. Regjeringen opprettholder sitt såkalte omstillingsmål om kutt innen Norges grenser, men forpliktelsen handler om å oppnå utslippsmålet i samarbeid med EU.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut annenhver uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

Abonner på Klimalederen:

Klimamålenes utforming legger viktige føringer for den langsiktige klimapolitikken. Cicero-forsker Erland A. T. Hermansen kaller det nye 2030-målet en «formidabel utfordring», og det er ingen overdrivelse.

Stortinget vil etter hvert få en revidert og skjerpet avtale med EU til behandling. Det ligger an til at Norge må kutte utslippene i sektorene som ikke er en del av kvotemarkedet, altså transport, landbruk, avfall og oppvarming, med 50 prosent på åtte år.

Selv med store kutt på grunn av elektrifisering av transportsektoren og andre gode tiltak, er det svært vanskelig å se for seg at Norge kan halvere disse utslippene til 2030 uten å lete etter løsninger i tillegg til det som skjer gjennom godt begrunnede kutt innenlands.

I realiteten er det to former for fleksibilitet som kan monne når Norge skal komme i land med 2030-målene.

  • Den ene veien er mer samarbeid med EU om å gjennomføre klimakutt der, for eksempel ved å støtte energieffektivisering og fornybar energi i økonomisk svake medlemsland.
  • Den andre er å øke bruken av biodrivstoff ved å skjerpe kravene til innblanding i bensin og diesel. I henhold til regnskapsreglene for klimagassutslipp teller biodrivstoff uansett som null i regnskapet. Derfor kan mer bruk av biodrivstoff gi raske og store utslippskutt «på papiret» i det nasjonale norske klimaregnskapet. I virkeligheten er dette langt mer komplekst. Biodrivstoff kan være bra, men i enkelte tilfeller også gi større utslipp enn bensin og diesel. Det er derfor stor grunn til varsomhet.

Å styrke samarbeidet med EU-land om reelle utslippskutt og energiomlegging vil være langt å foretrekke fremfor mer biodrivstoff på norske diesel- og bensintanker.

For hva er det vi putter på tanken?

Miljødirektoratet lager hvert år detaljerte redegjørelser for hva slags biodrivstoff som selges i Norge og hvor store kvantum som omsettes. 99 prosent er importert. Størsteparten er basert på slakteavfall og brukt matolje, hentet fra USA og Kina. Det er bra at slike råstoff brukes til energiformål, men det er meningsløst å sende biodiesel basert på fett og slintrer jorda rundt for å pynte på det norske klimaregnskapet.

Biodrivstoffet som fylles på norske tanker, er i betydelig grad basert på slakteavfall fra USA og brukt frityrolje fra Asia. (Kilde: Miljødirektoratet)

Biodrivstoff bør brukes så nær kilden som mulig, for å unngå unødig lange og komplekse verdikjeder og transport. Miljødirektoratet peker også på betydelig risiko for svindel knyttet til klassifiseringen av brukt matolje til drivstoff.

I EU er det innført regler som begrenser andelen biodrivstoff basert på brukt frityrolje og slakteavfall, begrunnet blant annet i at ressurstilgangen er begrenset. Norge følger ikke disse reglene. Derfor støvsuger vi verdensmarkedet for slikt biodrivstoff. Denne «snarveien» til nasjonale utslippskutt vil bli kraftig begrenset om Norge implementerer den nye versjonen av EUs fornybardirektiv.

Biodrivstoff telles som nullutslipp i klimaregnskapene, noe som har stimulert til verdikjeder vi hadde klart oss bedre uten. Bruken av biodrivstoff har ført til mer hogst av regnskog. I andre tilfeller konkurrerer biodrivstoff med matproduksjon.

I Norge har det i mange år vært snakk om å etablere produksjon av biodrivstoff basert på avfall og rester fra treforedling. Tidspunktet for investeringer har stadig blitt skjøvet frem i tid, men i 2026-28 kan kanskje Biozin i Åmli og Silva Green Fuel på Hurum samlet være i stand til å levere omkring 300 millioner liter i året. Begge anlegg skal produsere med rester og avfall som råstoff og har slik sett en bærekraftig ressurstilgang. Forhåpentlig lykkes de med planene. Biozin har de siste månedene fått tilsagn om betydelig støtte både fra Enova og EUs innovasjonsfond, til sammen godt over en milliard kroner.

300 millioner liter er omkring halvparten av det vi bruker av biodrivstoff i Norge i dag. Noe særlig mer enn vi klarer å produsere bærekraftig på egne ressurser, bør vi ikke legge opp til å bruke. Et land med så store arealer og så få folk som Norge kan ikke regne med å være nettoimportør av biomasse i en verden som skal mot netto null. Storskala bruk av biomasse støter heller før enn siden på et ressurstak; det er grenser for hvor mye vi kan ta ut på bærekraftig vis.

Alternativet til å saldere klimaregnskapet med biodrivstoff vil være å samarbeide tettere med EU-land om kutt. Mange europeiske land har fortsatt stort potensiale for å gjennomføre billige og enkle kutt i klimagassutslippene, men i land med svak økonomi skorter det ofte på penger. EU-regelverket legger til rette for at rike land som Norge kan betale for utslippskutt som gjennomføres i mindre velstående medlemsland. Avtaler og gode prosjekter bør utvikles så snart som mulig. Ukraina-krigen og energikrisen har gjort behovet enda større for rask handling.

En slik politikk vil være langt mer effektiv enn å dundre på med biodrivstoff med tvilsomt opphav.

Uansett trengs det mer klarhet om målene. Det er mange uklare mål og prosenter å forholde seg til. Både næringsliv og offentlig sektor trenger klare marsjordrer fra myndighetene. Selv med mer samarbeid med EU må mesteparten av utslippskuttene gjennomføres her hjemme i Norge.

EUROPAS GRØNNE GIV

EU forsterker målet om klimakutt. EU-kommisjonens klimasjef Frans Timmermans lover nå at utslippene skal kuttes med 57 prosent mot 1990-nivået – to prosentpoeng mer enn det som tidligere er meldt.

Det er mer opptak av CO2 i skog og mark samt raskere innfasing av fornybar energi som er bakgrunnen for at EU nå forsterker sitt mål. Å øke målet med to prosent er for snaut, mener miljøorganisasjoner.

  • Les mer om hvordan det ligger an med oppnåelsen av EUs 2030-mål og 57 prosent-målet i denne saken fra Energi og Klimas korrespondent Alf Ole Ask.

På kort sikt er det ventet at Ukraina-krigen vil øke EUs klimagassutslipp fordi kull erstatter gass. Likevel er Frans Timmermans ikke i tvil om at krigen vil bidra til å få Europas omstilling vekk fra fossil energi til å gå fortere.

  • Se dette intervjuet Timmermans har gitt til Euractiv for mer.

Økte utslipp knyttet til EUs import av LNG er i realiteten samme problemstilling som bruken av biodrivstoff jeg skriver om i avsnittet om Norge i omstilling. Produksjonen av LNG i USA har ti ganger så høye utslipp som den norske rørgassen, og også vesentlig høyere utslipp enn den russiske rørgassen (som er mye dårligere enn den norske). For EUs klimaregnskap spiller det imidlertid ingen rolle om produksjonen av LNG i USA eller Qatar er svær karbonintensiv.

Økt LNG-import har vært helt nødvendig for å erstatte russergassen i EU. Selv med betydelige sparetiltak, nedstengning av industri og en svært varm høst, er EU helt avhengig av mer flytende gass. Tyskland er for eksempel i ferd med å få på plass flytende LNG-terminaler.

Det overordnede bildet er at energisituasjonen i Europa er noe mer kontrollert nå enn det så ut til for noen uker siden. Gasslagrene er fylt opp og det er forventning om lavere priser. Denne utviklingen gjør også at utsiktene mot 2023-24 vinteren ser litt bedre ut.

  • Les Alf Ole Ask om EU-kommisjonens forslag til en ny mekanisme som skal dempe de ekstreme utslagene i gassprisen.

Gassforbruket er mye redusert så langt i år i svært mange EU-land.

Det er strukturelle endringer som må til for å bringe gassforbruket ned på sikt; mer fornybar energi, varmepumper, bedre isolerte hus. Med slike tiltak kuttes utslippene mens energisikkerheten styrkes.

DET GLOBALE BILDET

Det kunne vært verre. De siste ukene har gitt viktige lyspunkter i en mørk høst.

Den er lenge siden det internasjonale bildet har vært så dystert som nå i år, men de siste ukene har likevel gitt en del godt nytt.

  • Lula vant valget i Brasil. Det betyr at landet tar en konstruktiv rolle på den internasjonale scenen og setter inn tiltak for å bevare regnskogen på hjemmebane. Fire nye år med Jair Bolsonaro ville vært en stor nedtur. Lula tok turen til Sharm El-Sheik og har blant annet tatt initiativ for å få til et samarbeid med to andre store regnskogland, Indonesia og Den demokratiske republikken Kongo.
  • Demokratene gjorde det mye bedre i mellomvalgene i USA enn man kunne fryktet. Det betyr at Joe Bidens store Inflation Reduction Act, med mye penger til klimavennlige investeringer, går en bedre skjebne i møte enn om Republikanerne hadde gjort et brakvalg. Også i en del viktige delstater ligger det an til mer klimapolitikk og satsing på grønn vekst.
  • USA og Kina snakker om klimapolitikk igjen, etter at det det ble full stopp i dialogen tidligere i høst.

I denne podkasten samtaler professor Guri Bang med Kirsten Øystese om hvordan det ligger an med klimapolitikken i USA etter mellomvalget og om forholdet mellom USA og Kina.

  • G20-møtet på Bali fastholder ambisjonen om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, noe som oppfattes som et klart signal om vilje til betydelige klimakutt.

Uten at de store gjennombruddene har skjedd på COP27 i Sharm El-Sheik, er det meldt om mange gode og positive initiativ.

I skrivende stund er det ikke klart hvordan slutterklæringen blir utformet, men følg Energi og Klima-nyhetsbrevet COP27 der Olav A. Øvrebø vil fortelle om de viktigste beslutningene fra møtet.

Når det gjelder utslippene, er det imidlertid ingenting som tyder på at vi er på vei mot kuttene vitenskapen forteller oss at er nødvendig for å begrense oppvarmingen til ned mot 1,5 grader.

  • Les Lars Ursins intervju med Cicero-forsker Glen Peters om funnene i det store forskningsprosjektet Global Carbon Budget.

Til sist tar vi med et innlegg den tidligere BP-sjefen John Browne har skrevet i Financial Times i tilknytning til Sharm El-Sheik-møtet. Han var den første oljetoppen som tok klima på alvor. Nå oppfordrer han til «pragmatisme utført i stor hastighet – det er bedre enn perfeksjon levert for sent».

Det er et godt råd fra John Browne. Men vi må også unngå feil som gjør omstillingen vanskeligere i et lengre løp, slik som overdreven bruk av biodrivstoff.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.