Klimalederen: Kinas kull, rekordhøy CO₂-pris i EU – og blir det mer vindkraft i Norge?

Klimalederen er et nytt innslag på Energi og Klima. Dette er andre utgave. (Se boksen). Klimalederen vil det nærmeste halvåret komme annenhver uke. Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

Vi har valgt å lage en inndeling i tre avsnitt for å skape en god struktur: Det globale bildet, Europas grønne giv og Norge i omstilling.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

Det globale bildet

Hva skjer i Kina? Om vi liker det eller ikke, det kinesiske kommunistpartiets Politbyrå besitter avgjørende makt når det handler om klodens klima – og det globale klimastrevet. Xi Jinping kom med lovende signaler etter et møte i slutten av april.

Første utgave av Klimalederen beskrev hvordan valget av Joe Biden som USAs president har skapt en helt ny dynamikk. Samspillet mellom USA, EU og Kina bestemmer hvordan Paris-avtalen blir fulgt opp, men når det handler om faktiske utslippskutt så er Kinas leveranser på hjemmebane trolig det aller viktigste.

Uten handlinger som sikrer at Kinas løfte om netto null i 2060 blir mer enn ord, så kan verden vinke farvel til målene i Paris-avtalen. Det aller viktigste enkelttiltaket er at Kina må få ned bruken av kull i strømproduksjonen.

På et seminar i regi av Politbyrået 30. april – der omkring 20 personer i toppen av det kinesiske hierarkiet sitter – varslet Xi Jinping at Kina vil gjøre utslippskutt til det sentrale i sin «økologiske strategi» de neste fem årene. Lokale myndigheter må sette klare tidsplaner, veikart og arbeidsprogrammer for å sikre effektiv ressursbruk og utvikling i retning lavutslipp, sa Xi i en uttalelse som ble publisert av Xinhua, det offisielle nyhetsbyrået.

Kina vil la bruken av kullkraft øke til 2025, og i 2020 bygde Kina mer kullkraft enn resten av verden la ned. Men mot 2030 må bruken av kull ned – hvis løftet om netto null i 2060 skal ha noen mening.

I en svært interessant rapport viser Transition Zero hvordan Kina både kan og må redusere sin bruk av kullkraft kraftig frem mot 2030 og videre – for å være i takt med målet om netto null i 2060. Omkring en tredjedel av Kinas kullkraftkapasitet – 364 GW – må stenges ned eller konverteres innen 2030. Dette tilsvarer grovt regnet all kullkraft i EU og USA samlet.

Transition Zero bruker satellitt-overvåking og maskinlæring for å beregne utslipp. Anbefalingen i rapporten er at Kina bør angripe kullet gjennom et velfungerende karbonmarked og CO₂-prising. Kinas karbonmarked er nå preget av altfor stort tilbud av kvoter, slik at utslipp ikke får en reell kostnad.

Omleggingen av Kinas kraftproduksjon er ifølge rapporten fullt innenfor rekkevidde både teknisk og økonomisk. Om Kina får til utslippskutt bestemmes av maktforholdene og dynamikken mellom sentralregjeringen, regionale myndigheter og statseide selskaper. Det er altså Xi Jinpings gjennomføringsevne dette handler om.

Mer om Kina? Lytt på podkasten med Kina-eksperten Gørild Heggelund.

I rekken av viktige møter frem mot #COP26 i Glasgow pågår i disse dager Petersberg-dialogen i Berlin. Her er Angela Merkel vertskap for politiske samtaler, og Tyskland varsler skjerping i sine klimamål etter den nylige dommen fra Bundesverfassungsgericht.

Hva skjer i Glasgow? Lytt på podkasten med Victoria Cuming i analysebyrået BloombergNEF om hva som vil prege #COP26.

Europas grønne giv

CO₂-prisen i EUs kvotemarked var tirsdag 4. mai for første gang over 50 euro. Utslippskostnader på dette nivået biter hardt – og mot 2030 skal CO₂-prisen trolig videre opp.

CO₂-prisen i det europeiske kvotemarkedet lå i mange år og duppet på 5-6 euro per tonn og betød i realiteten veldig lite. Men så kom reformene som strammet til regimet. Overskuddskvoter kan nå trekkes ut av markedet. Samtidig gir EUs skjerpede klimamål – 55 prosent utslippskutt i 2030 og netto null i 2050 – signaler om at det år for år vil bli mindre rom for utslipp.

CO₂-prisen passerte 10 euro på nyåret i 2018. Ved utgangen av 2020 lå den omkring 30 euro, mens den siden har opplevd et voldsomt rally opp til omkring 50 euro.

Til Reuters sier analytikeren Ingvild Sørhus i Refinitiv at det er en rekke «bullish» faktorer som gjør at markedet har sendt CO₂-prisen opp: EUs strammere politikk, økt interesse fra finansielle investorer – og konsensus i analysemiljøene om at prisen trolig skal videre opp mot 2030.
Vil du ha mer bakgrunn? Lytt til Energi og Klima-podkasten der Ingvild Sørhus forklarer hvordan systemet virker.

Med priser på rundt 50 euro så biter CO₂-prisen hardt, særlig i kraftsektoren. Kull byttes ut med gass når utslippskostnaden utlikner prisforskjellen på råvarene. Derfor gir høy CO₂-pris raskere utfasing av kullkraft, og i mange europeiske land kan gasskraftverk «rykke inn» og overta for kullkraftverk når markedsforholdene legger til rette for det.

Men på litt lengre sikt er ikke CO₂-prisens effekt for skifte fra kull til gass så interessant. Kullet skal uansett ut og CO₂-prisen må derfor fremme andre og dyrere teknologiskifter for å virke etter hensikten. Dette er nødvendig for å nå EUs klimamål.

En nøkkel her er produksjon og bruk av hydrogen og ammoniakk i industri og skipsfart. Skal hydrogenproduksjon være lønnsomt, enten den er blå eller grønn, må CO₂-prisen opp hvis den skal drive omstillingen. Denne logikken er svært godt beskrevet av analytikeren Mark Lewis i denne teksten i Financial Times.

Hva som vil skje med CO₂-prisen frem mot 2030 vil påvirkes sterkt av hvordan kvotemarkedet blir reformert i tråd med EUs skjerpede klimamål. Men forventningen er at prisen skal opp. Kanskje er 100 euro et naturlig leie om noen år.

EU-kommisjonen kommer med en grønn «superpakke» i juli.

Norge i omstilling

Landsmøtesesongen er drøyt halvgått. Det generelle bildet er at klima- og energispørsmål har blitt viktigere – og politikken mer konkret. Men én ting kan slås fast; det kommer ikke til å bli bygd ny storskala vindkraft i Norge de nærmeste årene.

Arbeiderpartiet, SV, Rødt, MDG, Venstre og Kristelig Folkeparti har nå hatt sine landsmøter, mens Frp, Høyre og Sp følger utover våren. Programmene for neste stortingsperiode er preget av at det har skjedd en realitetsorientering. Klimakutt og grønn omstilling er avgjørende spørsmål for nær alle partier.

Norge skal igjennom stor omstilling når klimautslippene i praksis skal halveres på et tiår og videre kuttes mot netto null i 2050. Den viktigste forutsetningen for dette skiftet er tilgang på tilstrekkelige mengder fornybar energi. Vi skal elektrifisere transportsektoren, det planlegges mye ny grønn industri – og oljesektoren ønsker med Stortingets støtte å elektrifisere betydelige deler av sitt energibehov.

Krevende diskusjon om kraftbehov og produksjon: Analyser fra NVE og Statnett viser at vi ikke kan få både billig strøm, grønn industri, utslippsfri transport – og samtidig unngå ny kraftproduksjon.

Den politiske realiteten er at kraftbehovet må dekkes uten at det bygges ny storskala vindkraft på land – i alle fall de nærmeste årene. Det er kort og godt ikke stemning for mer vindkraft, etter en periode med betydelig utbygging ved hjelp av ordningen med grønne sertifikater. Selv om det i Arbeiderpartiet og Høyre vil være åpning for mer vindkraft, så vil motstanden være så sterk at det blir svært vanskelig å få støtte til store utbyggingsprosjekter. Noen små og «søte» vindmøller kommer kanskje her og der, men neppe anlegg som kan gi billige TWh og forsyne industri med mye rimelig strøm.

Partiene må derfor ta inn over seg at det må produseres nok strøm – uten mye ny vindkraft på land. Det betyr at det må satses mye mer på energieffektivisering og solenergi – tiltak som kan frigjøre strøm og stoppe sløsing, enten det er i husholdninger eller næringsliv. I den andre enden må arbeidet med havvind forseres, slik at det ikke går ytterligere ti år før dette kommer i gang. Her er det krevende å finne modeller som ikke gjør at skattebetalerne må betale en unødig høy pris, men i et litt lengre perspektiv er det rimelig åpenbart at havvind fra den norske delen av Nordsjøen vil være en del av Europas energiforsyning.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast der vi hver uke har nye sendinger med gjester i studio. Hvis du vil lese kommentarer om norsk klimapolitikk, les #Klimavalg21.