Justert oljepolitikk nødvendig for å få Norge på grønt spor
Oljenæringen kan ikke få definere sine egne rammevilkår – slik det skjedde da oljeskattepakken ble tvunget igjennom i 2020. Les også om EU-ledernes strev for å oppnå enighet og om tall som viser at Kinas klimagassutslipp har falt tre kvartaler på rad.
Fra forhandlingene om oljeskatten våren 2020. Jonas Gahr Støre (Ap), Trond Helleland (H) og Siv Jensen (Frp) ble enige etter intenst lobbypress. NHO-sjef Ole Erik Almlid var blant de mange som forsøkte å påvirke politikerne. (Foto: Vidar Ruud / NTB)
Dette er 10. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
NORGE I OMSTILLING
Statsminister Jonas Gahr Støres mantra er «utvikle, ikke avvikle». Men omstillingsfortellingen blir ikke troverdig uten politiske grep som rammer inn oljesektoren på en annen måte enn nå.
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.
Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.
Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.
Uenigheten på LO-kongressen om oljenæringens fremtidige vilkår viser konfliktlinjer som etter hvert går tvers igjennom partier og organisasjoner i stort sett hele det politiske landskapet. Fagforbundet, NTL og Handel og Kontor vil stramme inn eller stoppe ny leting, mens Fellesforbundet og Industri Energi ikke vil høre på slikt.
LO klarte likevel å komme frem til et kompromiss, men striden om oljepolitikken er ikke over med dette.
Støres tale på LO-kongressen var langt på vei en fortelling om grønn omstilling, men Arbeiderpartiet er så langt ikke villige til å sette andre grenser eller rammer for oljesektoren enn tilfellet hittil har vært. Uten justeringer av kursen vil strid om petroleumspolitikken prege politikken og stå i veien for reell omstilling i retning nullutslipp.
- Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim leverte et godt og underholdende referat fra Støres tale på kongressen.
Behovet for å jekke ned oljenæringens politiske makt kommer nå til syne gjennom det verbale oppgjøret med håndteringen av oljeskattepakken våren 2020. Tidligere statsminister Erna Solbergs sier nå at hun mener det var unødvendig å gi oljenæringen skattelette våren 2020. Hun og regjeringen ga etter under et uhyre tungt lobbypress fra næringen – der store selskaper støttet av deler av fagbevegelsen satte inn det de hadde av maktmidler overfor partiene på Stortinget.
I realiteten dikterte oljenæringen politikken – den definerte sine egne rammebetingelser. Både Aftenposten, VG, DN og Nationen har hatt gode ledere og kommentarer om saken.
Om angeren nå preger både Høyre og andre partier, blir skatteregimet likevel ikke endret.
Vi var mange som advarte da dette pågikk våren 2020.
Norge hadde ingen plan for hvordan vi skal runde av oljealderen med stil da pandemien slo til og fikk oljeprisen til å stupe. Akkurat nå driver Ukraina-krigen energiprisene til ekstreme høyder og fossile energisektorer nyter gjenvunnet selvtillit, verden over. Men klimatrusselen er naturligvis ikke borte om det er krig i Ukraina. Behovet for raske utslippskutt og en omfattende økning av investeringene i fornybar energi og andre klimaløsninger har ikke blitt mindre.
Det er helt riktig som Støre sa på LO-kongressen at sikkerhet-, klima- og energipolitikk vokser sammen.
Han viste til en rekke tiltak i industrien som kan lede til lavere klimagassutslipp – som karbonfangst, havvind, omlegging til elektrisitet istedenfor gass i industrien. Og ja, det er mye på gang.
Jeg tror likevel det er en opplevelse hos mange med engasjement for den grønne omstillingen at vi stamper nå, at det trengs mer kraftfullt og tydeligere lederskap. Mer handling – og en mer intens dugnad for hvordan vi faktisk skal klare å runde av oljealderen med stil.
Å sette ned ytterligere utvalg – sist et arbeidslivets råd for rettferdig omstilling – er en liten brikke i puslespillet, men heller ikke mer.
Det er en rekke offentlige utvalg i arbeid. Energikommisjonen skal levere sin innstilling til høsten. Klimautvalget 2050 skal levere først neste høst, men kommer med noen signaler om hvilke problemstillinger og saksfelt de vil adressere nå i sommer.
Støre fastholdt i talen til LO-kongressen at klimamålene ligger fast, men tiltakene regjeringen har i sin portefølje er ikke i nærheten av å nå målet om halvering av de norske klimagassutslippene til 2030.
Og slik Zeros Stig Schjølset peker på i denne kommentaren, blir det stadig tydeligere at regjeringen skriver seg bort fra de mest forpliktende formuleringene om utslippskutt innenlands i Norge.
Hvilken plass oljesektoren skal ha i hele dette bildet er definerende. Fortsatt tut og kjør i Barentshavet, kamp om bygging av ny infrastruktur i nye områder, ingen begrensninger på leting: fortsetter Arbeiderpartiet og Støre langs denne linjen, ja så blir det tid- og ressurskrevende konflikter om oljepolitikken hele dette tiåret.
Viktige deler av LO vil, som vi har sett på kongressen, ønske en annen linje.
Det finnes forslag til justeringer – for eksempel fra Klimaomstillingsutvalget.
Og i et nytt notat fra Tankesmien Agenda antydes det at nye gassfelt bare kan bygges ut om det er garantert avtak i Europa. Det er en interessant ide, som passer godt i en tid da sikkerhet, klima og energi vokser sammen. Verden blir aldri den samme etter 24. februar 2022.
EUROPAS GRØNNE GIV
EU har foreløpig klart å holde forbløffende godt sammen etter Russlands invasjon i Ukraina. Men det kan bli mye tøffere tider både politisk og økonomisk.
Klima- og energipolitiske spørsmål vil stå helt øverst på dagsordenen. RepowerEU-pakken som ble lagt frem i slutten av mai innebærer en rad tiltak som til sammen vil bety forsert tempo vekk fra russisk fossil energi – og etter hvert fra all fossil energi.
Vladimir Putins håp og forventning har formodentlig vært at de vestlige landene ikke skulle klare å holde sammen under trykket fra høyere energipriser og økte kostnader på alt mellom himmel og jord. Tross ulike interesser har det så langt gått forbløffende bra. Trykket fra Russlands aggresjon skaper samhold, slik EU-toppmøtets konklusjon om oljeboikott er et uttrykk for.
Men ting kan bli mye verre enn vi har sett til nå.
Dyrere mat, vedvarende høye energipriser, stenging av industribedrifter, knapphet på innsatsfaktorer, forsterket kamp om ressursene til offentlig velferd. Økte bevilgninger til forsvar og beredskap er en nødvendighet med et aggressivt Russland i øst. Det kan bli en tung høst og en kald vinter i svært mange europeiske land.
Samtidig vet vi at gjenoppbyggingen av Ukraina vil koste enorme beløp og at europeiske naboland naturligvis må bidra med hundrevis av milliarder euro.
Hva skjer med EUs klima- og energipolitikk i dette bildet? Forslagene i Repower EU-pakken innebærer mer av det samme som ligger i #Fitfor55-forslagene som nå er under behandling. Mer fornybar energi fortere. Innfasing av teknologi som varmepumper i større omfang enn tidligere forutsatt. Skjerping av mål for energieffektivisering.
Før denne politikken settes ut i livet må den vedtas. EU-kommisjonen legger frem forslag. Beslutningene ligger i Parlamentet og til sist hos Rådet (medlemslandene). Å finne penger er heller ikke rett frem. Forslaget om å «låne» og selge utslippsrettigheter/kvoter fra den såkalte markedsstabiliseringsreserven (MSR) kommer til å bli omstridt. Enkelte medlemsland mener at hele kvotesystemet, som er grunnmuren i EUs klimapolitikk, kan bli satt i spill.
- Lytt til podkasten der Alf Ole Ask og Kirsten Øystese oppsummerer etter toppmøtet.
Samtidig kommer det dårlige nyheter for eksempel om den franske kjernekraftens leveranser. Kraftverkene virker ikke som de skal. Så langt i år har EDF, som er Frankrikes største energiselskap, levert nesten 100 TWh mindre enn det som var normalen for noen år siden. Energisystemene i mange europeiske land er uten tvil under sterkt press.
At Tyskland og Nederland går sammen om å lete etter gass i Nordsjøen er et eksempel på hvor stritt det er. Også britene forsøker raskt å få et nytt gassfelt i produksjon.
Bilder av bensinpumper med rekordhøye priser er gjengangere på sosiale medier. Ferieturen kan bli dyr, mens Russland og andre oljeland – herunder Norge – soper inn penger i et omfang vi aldri tidligere har sett.
Politisk uro der folk vender seg mot eget lands myndigheter gjennom sterke og kraftfulle protestaksjoner blir resultatet hvis ikke EU-landenes politiske ledere i fellesskap klarer å håndtere krisen. De må finne løsninger som samler – og som faktisk også bidrar til å løse problemene. Alternativet er delseier til Putin.
DET GLOBALE BILDET
Kinas klimagassutslipp har for første gang noensinne falt i tre kvartaler på rad.
Årsaken til nedgangen er denne: Redusert etterspørsel etter stål og betong som innsatsfaktor i konstruksjon av bygninger og annen infrastruktur. Svært kraftig vekst i sol- og vindkraft samt gode forhold for vannkraften. I mars slo også nye covid-restriksjoner inn og dempet etterspørselen etter olje, og denne effekten er ventet å vedvare videre inn i årets andre kvartal.
Det er ved å sette sammen data fra alle tilgjengelige åpne kilder at Lauri Myllyvirta hos Centre for Research on Energy and Clean Air kan gi et løpende bilde av utviklingen i Kina. Hans analyser i Carbon Brief gir et svært godt bilde av situasjonen.
Ved tidligere fall i Kinas klimagassutslipp har trenden raskt snudd oppover igjen. Kinesiske myndigheters respons på nedgangstider har tradisjonelt vært å gi mer gass gjennom investeringer i infrastruktur. Dette gir mer behov for sement og stål som igjen krever mer (kull)kraft, altså en svært utslippsintensiv strategi. Hva som skjer i tiden fremover, er vanskelig å forutsi, skriver Myllyvirta. En dreining i retning mindre byggeaktivitet, kombinert med fortsatt rask ekspansjon i fornybar energi, kan få Kinas utslipp til å nå sitt «peak» før 2025.
Uten raske utslippsreduksjoner i Kina er det umulig å se for seg en global utvikling i tråd med Paris-avtalens mål.
Krigen i Ukraina gjør at energisikkerhet på kort sikt trumfer utslippskutt, men signalene fra G7-landenes møte i Berlin nylig er positive på litt lengre sikt. Med Tysklands grønne klima- og energiminister Robert Habeck som vertskap ble det slått fast at målet for G7-landene er en «predominantly decarbonized» kraftsektor i 2035. Også Japan, som tidligere har vært en bremsekloss, ser nå ut til å få farten opp.
Carbon Brief har en ny analyse ute som viser hvordan USA kan halvere sine utslipp til 2030, slik landet har lovet. Betydelig forsering av tempoet i utbygging av vind- og solenergi er sammen med elektrifisering av transportsektoren de viktigste grepene.
På den positive siden kan vi også notere at den nye regjeringen i Australia skjerper klimamålene og legger energipolitikken kraftig om. Australia har, som stor kullprodusent, vært en sinke. Den nye statsministeren Anthony Albanese vil bryte med denne linjen og lover at fornybarandelen i kraftsektoren skal opp til over 80 prosent i 2030.
På Davos-møtet var hovedbudskapet at kortsiktig respons på Ukraina-krigen ikke må bety at fossil infrastruktur «låses inne». Ifølge Johan Rockström, som leder Potsdam Institute for Climate Impact Research, klarer nå verdens politikere og ledende økonomier å holde to baller i luften samtidig. Altså både kortsiktige tiltak Ukraina-krigen krever og et langsiktig blikk mot klimatrusselen.
Men det er dessverre få tegn på at uroen i energimarkedene – med skyhøye priser – kommer til å avta med det første. Inflasjon og politisk uro følger i mange land. Økte priser på matvarer og energi truer folks økonomi.
Det er en grunnleggende ubalanse i det globale energisystemet. Investeringene i fornybar energi og klimaløsninger er altfor lave til å kvele etterspørselen etter kull, olje og gass. Derfor må vi regne med høye og ustabile priser lenge. Ukraina-krigen forsterker denne trenden.
Det eneste botemiddelet er å øke tempoet i det grønne skiftet, slik at etterspørselen etter fossil energi faller raskt.
Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.