Etter høsten 2022: Gode grunner til å etterlyse en (klima)politikk som henger bedre sammen

Dette er 19. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

Da statsbudsjettet kom i oktober skrev jeg en #Klimaleder «budsjett-spesial». Var budsjettet slik utformet at det møter Ukraina-krigen og klimatrusselen med tilstrekkelig kraft? Svaret måtte dessverre bli nei.

Denne Klimalederen er et forsøk på å oppsummere høstsemesteret 2022 etter at det nå foreligger et budsjettforlik i Stortinget.

Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og SV viser at balansen i politikken blir bedre når Audun Lysbakkens parti er med og former beslutningene. Budsjettet har blitt bedre gjennom behandlingen i Stortinget. Men det er et betydelig gap som må fylles hvis Norge skal nå målene om halvering av klimagassutslippene til 2030 og netto null i 2050.

I denne Energi og Klima-podkasten snakker Kirsten Øystese, Lars-Henrik Paarup Michelsen og undertegnende om budsjettforliket.

Tydelig SV-stempel på politikken

SV setter sitt stempel på mange saker. Det handler om nedbygging av myr, matkastelov, raskere innfasing av krav til nullutslipp for bybusser og flere andre ting. Summen gjør at SV trygt kan si at partiet gjør politikken grønnere.

Et viktig punkt er at regjeringen bes om å koble miljø- og klimatiltak til den såkalte CO₂-kompensasjonsordningen for kraftforedlende industri. Her er det mange milliarder i omløp.

Stortinget ber også regjeringen komme med forslag om forbud mot bruk av fossile brensler til energiformål i industrien innen 2030.

Regjeringen må videre komme med en plan for innføring av differansekontrakter for hydrogen i løpet av 2023.

Det bevilges mer penger til energieffektivisering gjennom noen hundre millioner ekstra til Enova, men det er litt uklart om det er tiltak i husholdninger og næringsliv som skal prioriteres, eller om det er store prosjekter i industrien som tar potten.

Klimasats-ordningen er tilbake med 100 millioner til gode formål i kommuner og fylkeskommuner etter at den ble foreslått kuttet helt i det opprinnelige budsjettforslaget.

Innstrammingene i elbil-politikken videreføres. Det blir litt dyrere å kjøpe elbil fra nyttår, slik Ap/Sp foreslo i sitt opprinnelige budsjett.

Mer biodrivstoff pynter klimaregnskapet

I forrige #Klimaleder advarte jeg om økt bruk av biodrivstoff som tiltak for å pynte på det norske klimaregnskapet. I budsjettforliket er det nettopp dette som skjer. Omsetningskravet for biodiesel i anleggsmaskiner øker fra nyttår og Stortinget ber regjeringen om å trappe opp innblandingen både i sjøfart og luftfart. Dette gir reduserte utslipp i det norske klimaregnskapet, men det er langt fra sikkert at det gir reelle utslippskutt hvis vi tar med effekter utenfor landets grenser.

Samtidig fjernes grunnavgiften på anleggsdiesel. Det koster nær 500 millioner kroner på toppen av en lettelse på 1,3 milliarder som allerede lå i budsjettet. Senterpartiet setter sitt tydelige stempel på drivstoffpolitikken. Avgiften kuttes. Samtidig fylles det på med kostbar biodiesel, slik at pumpeprisen ikke går nevneverdig ned. Derfor blir det neppe heller jubel hos velgergruppene Trygve Slagsvold Vedum ønsker å tilfredsstille. Dette er dyr politikk på mange måter.

Staten taper proveny, mens de som tjener, er leverandørene av drivstoffet. Det hadde vært bedre å la markedet sende et stødig prissignal. Varetransport og bruk av anleggsdiesel bør bli dyrere. Det tvinger frem en mer effektiv energibruk i en sektor der utslippene har vokst kraftig de siste tiårene.

Vi må utnytte eksisterende infrastruktur og se etter løsninger som får bilbruken og transportbehovet ned. Månedskort til «MDG-pris/Raymond-pris» (stryk det som ikke passer) i Oslo er en kjempesuksess. Vi kommer ikke til netto null i 2050 uten en lang rekke slike tiltak.

Miljødirektoratet la nylig frem en rapport som viser at energiforbruket i transportsektoren blir ekstremt høyt i 2050 hvis ikke transportbehovet dempes. Batteridrift er mye mer energieffektivt enn hydrogenbaserte løsninger, men også elbiler må ha strøm. Vi kan ikke sløse med ressursene.

Vi trenger mye ny grønn strøm

Miljødirektoratets rapport gir også et frempek til debatten som har preget hele høsten, nemlig om rammevilkårene for produksjon av fornybar energi.

Det kommer rapporter og analyser på løpende bånd som viser at Norge risikerer kraftunderskudd. Samtidig skjønner alle at både klimakutt, samt satsing på eksisterende og ny industri, forutsetter mye ny grønn strøm. Likevel ble det laget et skatteopplegg for fornybarnæringen som demper investeringsviljen og -kapasiteten, altså et signal om det motsatte av det som skal til for å levere på målene. Det er selvsagt på sin plass at kraftnæringen betaler mer skatt enn «normalt» når strømprisene er så høye, men også her er beskjeden uklar. Utformingen av detaljene virket også dårlig forberedt og gjennomtenkt.

Å innføre skatt med tilbakevirkende kraft er et ytterst uheldig signal til investorer og næringsliv. SVs Lars Haltbrekken sier til TU at han ikke fikk gjennomslag hos regjeringspartiene for et forslag som ville dempet effekten av skatteskjerpelsene.

Fellestrekket ved absolutt all energiomstilling er at det trengs mye ny fornybar energi. Det gjelder for industrien, for transportsektoren, for at folk skal ha rimelige priser. Uten bred forståelse i samfunnet for dette så går det helt enkelt ikke i hop. Det skal gjøres store investeringsbeslutninger de kommende årene i et terreng som er ganske uoversiktlig.

Høstens håndtering av skatteopplegget for fornybarnæringen har skapt mye uklarhet om rammene for det grønne skiftet og for næringslivet mer generelt.

Politikken er ikke konsistent. Mål og virkemidler henger ikke sammen.

Det er grunn til å spørre hva det er Arbeiderpartiet og regjeringen egentlig vil.

Ny oljepolitikk i sikte?

Mangelen på konsistens er slående også når det gjelder petroleumspolitikken.

Regjeringen ga i budsjettforhandlingene etter for SVs krav om å avstå fra 26. konsesjonsrunde denne stortingsperioden, men driver samtidig et offensivt petrodiplomati overfor EU om formuleringer knyttet til fremtidig oljeleting i Barentshavet. Statsminister Jonas Gahr Støre har latt Olje- og energidepartementet definere hva som er den fremste norske interessen overfor EU, og da ser det ut til å gå svært trått med sikte på å finne felles formuleringer begge parter kan sette to streker under. DNs sak om dette denne uken er et stykke god journalistikk.

«Oljevennlige» formuleringer i en slik avtale med EU kan brukes som snakkepunkter i den hjemlige politiske strid. Noen stor praktisk betydning utover å gi oljeinteressene et slags retorisk overtak har de neppe.

Olje- og energiminister Terje Lien Aasland snakket også offensivt om gass fra Barentshavet i et DN-intervju forleden og sa at det ikke var aktuelt å skrinlegge 26. konsesjonsrunde. Så kommer nettopp dette som et punkt i en budsjettforhandling med SV i Stortinget. Fellesforbundets Jørn Eggum raser. Det gjør også industrimannen Ståle Kyllingstad. Det er ikke rart oljefolket reagerer på så tvetydige signaler.

Hva er det egentlig Ap og regjeringen vil?

Norge trenger et stort og bredt kompromiss som setter tydelige rammer for en «klimatilpasset» petroleumspolitikk fremover. Alternativet er uklarhet og stadige omkamper. Budsjettforliket peker mot at en del ikke-åpnede områder bør defineres som «varig petroleumsfrie områder». Det er et godt utgangspunkt for en konkretisering av «utvikling, ikke avvikling» der leting begrenses til områder nær infrastruktur og storstilt ekspansjon i Barentshavet skrinlegges for godt.

Men noe slikt kommer ikke uten at det fra toppen, altså fra Jonas Gahr Støre, blir lagt til rette for en politikk som gir stødige og langsiktige rammer.

Manglende konsistens i politikken

Lik det eller ikke; politiske rammebetingelser er ekstremt viktig når det gjelder gjennomføringen av alle slags klimatiltak og grønn omstilling i næringsliv og offentlig sektor.

Både Senterpartiet og Arbeiderpartiet gjør det skrekkelig dårlig på meningsmålingene.

Dette har opplagt svært mange årsaker, men sett fra mitt ståsted er en viktig forklaring bak Arbeiderpartiets nedtur at regjeringen ikke evner å meisle ut en kurs som på en troverdig, kompetent og konsistent måte setter retning for Norges grønne skifte. Det er for mye som flyter. Signalene blir uklare. Tilliten smuldrer opp. Resultatet blir fort ubesluttsomhet og svekket handlekraft på «mottakersiden», i virksomhetene som skal gjøre riktige valg «på bakken».

I tillegg kommer et poeng jeg tror mange med et ben i privat næringsliv er opptatt av, og det handler om Arbeiderpartiets rolle og posisjon som verdiskapingsparti. Skap og del, var Jens Stoltenbergs mantra. Hans tidligere rådgiver Jan Erik Larsen er innom dette i en podkast han er vertskap for.

Når det går dårlig med et parti, så forsvinner også støtten fra viktige opinionsledere, enten det handler om lokale politikere eller næringslivsfolk. Det «spinnes» ikke positivt. Det er protester og klaging som tar plassen i spaltene, både i sosiale og tradisjonelle medier.

Ny tillit til Støre forutsetter vellykket grønt skifte

Det er evnen til å gjennomføre en vellykket omstilling av norsk økonomi i grønn retning som er den viktigste oppgaven både for den nåværende regjeringen og for den som kommer etter. Dette er den store jobben for hele det norske samfunnet.

Omstillingen berører også viktige konfliktakser i politikken, slik som forholdet til EU og oljens fremtid.

Å lede dette arbeidet er selvsagt en svært krevende jobb. Det kreves tydelig og sterkt lederskap, det kreves evne til å kombinere det korte og det lange tidsperspektivet. Det kreves mot. Det kreves partnerskap med næringsliv og finans. Det kreves fordelingspolitikk som gjør at goder og byrder distribueres på en rettferdig måte. Alle må med.

Uten en politikk som på en troverdig og konsistent måte setter retning for Norges grønne skifte så klarer ikke Støre/Vedum-regjeringen å gjenreise tilliten de trenger. Denne høsten har det gått ytterst trått. Det må leveres bedre til våren.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.