Det er ingen lettvinte veier til netto null
Etter Glasgow: Se opp for dårlige kvoter og lettvinte veier til netto null. Hva slags lederskap har Jonas Gahr Støre vist på klimafeltet de første ukene som statsmininister, og hva nå med karbonfangst på Klemetsrud?
Statsminister Jonas Gahr Støre må levere lederskap og vise gjennomføringsevne i klimapolitikken. De første ukene har ikke vært overbevisende. Klimamilliarden han solgte inn går omtrent i null i budsjettet Trygve Slagsvold Vedum la frem. (Foto: Stian Lysberg Solum/NTB)
Dette er 13. utgave av Klimalederen (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
DET GLOBALE BILDET
Se opp for dårlige klimakvoter som ikke gir reelle utslippskutt!
Glasgow-møtet ga enighet om rammene for kvotehandel. Dette er et komplekst saksfelt alle ledere i selskaper som lover netto null og karbonnøytralitet må sette seg grundig inn i. Hvis ikke risikerer de å lure både seg selv og andre.
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.
Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.
Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.
- Energi og Klima-podkasten der Cicero-forsker Steffen Kallbekken forteller og forklarer i samtale med Kirsten Øystese.
En av sakene de snakker om i podkasten, er artikkel 6 i Paris-avtalen som regulerer regimet for kvotehandel. Denne bestemmelsen vil styre ordningene for kvotehandel mellom land, men også legge viktige rammer for kvotehandel i det såkalte frivillige markedet, som er der selskaper kan kjøpe kvoter for å oppnå «netto null» eller «karbonnøytralitet».
- Les kollega Olav A. Øvrebøs grundige og gode tekst om alt som har å gjøre med kvotehandel i etterkant av Glasgow. Den går mye dypere inn i materien enn vi gjør i Klimalederen.
- Her har Bloomberg sett på saken i lys av Glasgow-møtet.
I prinsippet er kvotehandel en bra ting. Det kan gi økte investeringer i klimatiltak, enten vi snakker om fornybar energi eller om tiltak som tar vare på natur.
Men kvotehandel kan også være ren grønnvasking, der selskaper pynter seg med verdiløse papirer som ikke gir reelle utslippskutt.
Derfor er det avgjørende å vite eksakt hva man kjøper – og det er ikke alltid så lett å finne ut.
Når et selskap angriper sine klimagassutslipp, er første steg alltid å gå løs på egne utslipp, det som kalles scope 1 i regnskapsreglene. Utslipp i scope 2 handler om innkjøp av elektrisitet, mens scope 3 handler om utslipp i verdikjedene man er en del av. For et oljeselskap vil dette for eksempel dreie seg om utslippene når olje og gass blir brent.
For å bli «karbonnøytrale» eller å nå «netto null» må et selskap kjøpe kvoter for utslippene de sitter igjen med når regnskapet over egne utslipp er gjort opp. Slik kan de «kompensere» for restutslippene. Oljeselskapet Lundin selger for eksempel «carbon neutral» olje fra Sverdrup-feltet, og hevder at oljen blir karbonnøytral etter å ha kjøpt kvoter.
Dette er et villnis. Om en kvote er en verdiløs «sovjetisk rubel» eller en gullkantet «sveitserfranc» er veldig vanskelig å fastslå for lekfolk. Dessverre blir det ikke så mye lettere fremover enn det har vært, fordi det fortsatt gis mulighet til å bruke «gamle» kvoter som ikke gir utslippsreduksjoner frem i tid.
Næringslivet vil i tiden fremover ganske sikkert oppleve økende tilbud av kvoter med ulikt opphav og bonitet. Både forbrukermyndigheter, frivillige organisasjoner og pressen har en rolle når det gjelder å gå påstander om «karbonnøytralitet» etter i sømmene. Selskapene som benytter kvoter, må som minstemål være totalt transparente når det gjelder kvotenes opphav, slik at man som kunde eller «stakeholder» lett kan spore den påståtte utslippsreduksjonen tilbake til kilden.
Samtidig er finansiering av gode klimatiltak gjennom kvotehandel noe som absolutt kan være med på å bidra til at klimamålene nås. Det kan mobiliseres store beløp til viktige investeringer, enten det handler om fornybar energi eller såkalte naturbaserte løsninger.
Men det gjelder å passe på at det er gode kvoter, med reelle utslippsreduksjoner, som handles inn når selskapene vil gjøre seg eller produktene sine «karbonnøytrale».
Kvalitetskvoter vil måtte koste. De skal tross alt speile kostnadene ved reelle utslippskutt, et eller annet sted i verden.
Derfor er det trolig et godt råd å være på vakt når kvotene er for billige. Koster de bare noen få kroner tonnet, representerer de sannsynligvis heller ikke store og reelle utslippskutt.
EUROPAS GRØNNE GIV
Sverige 2 – Norge 0.
Karbonfangstanlegget på Klemetsrud fikk ikke penger fra EUs innovasjonsfond. Svenskene fikk inn to prosjekter, et som er ganske likt prosjektet til Fortum Oslo Varme.
Det har lenge vært spenning rundt EUs tildeling av penger til store klimaprosjekter. Fortum Oslo Varme hadde lenge håp om en Brussel-milliard, men nådde ikke opp.
Avfallsforbrenningsanlegg er uten tvil en sektor som trenger karbonfangst. Selv om vi skulle klare å kaste mindre og resirkulere mer, vil det alltid være igjen en rest til forbrenning. Gitt at avfallet har biologisk opphav, kan lagring av CO₂-en fra slike anlegg gi negative utslipp.
Hvorfor EU-kommisjonen valgte vekk Klemetsrud-anlegget vites ikke, men det er ikke urimelig å anta at Brussel tenker på sine egne medlemsland først. Vel er Norge EØS-land, noe som gir adgang til denne pengepotten. Men Norge er også vinneren i høstens energikrise. Gassinntektene er mye høyere enn noen hadde drømt om. Det er bare noen få dagers gasseksport med dagens priser som skal til for å dekke kostnadene EU var invitert til å ta på Klemetsrud.
Nå blir det opp til Stortinget og Oslo kommunes politikere å vurdere om det kan finnes penger til prosjektet.
Det er interessant å se kort på hva slags prosjekter EU prioriterer i denne potten til store klimatiltak i industrien.
- Kairos@C i Antwerpen i Belgia er et karbonfangstprosjekt der CO₂ skal fanges fra fem ulike fabrikker. CO₂-en skal fraktes med skip til lagring i Nordsjøen, enten i Norge, Nederland eller i Storbritannia.
- Tango i Catania i Italia er en fabrikk for neste generasjon solceller, som er mer effektive enn dagens solceller.
- BECCS@STHLM i Stockholm skal fange CO₂ på et kraftvarmeverk, ganske likt Klemetsrud-prosjektet. Fordi det brenner biomasse, kan prosessen bli karbonnegativ. CO₂-en som fanges skal fraktes til lagring i norsk del av Nordsjøen.
- K6 er en sementfabrikk i Lumbres i Frankrike, der biomasse skal brukes for å kutte utslipp og fange CO₂. Den fangede CO₂-en skal enten brukes i produksjon av betong eller sendes til lagring i Nordsjøen.
- ECOPLANTA i Tarragona i Spania skal bruke avfall til å erstatte fossile brennstoffer i petrokjemiske prosesser.
- HYBRIT i Gällivare og Oxelösund i Sverige skal bruke grønt hydrogen i stålproduksjon. Når prosjektet står ferdig, vil 25 prosent av svensk stålproduksjon bli produsert uten utslipp.
- SHARC er et hydrogenprosjekt som skal kutte utslipp på Porvoo-raffineriet i Finland, der grønt og blått hydrogen skal erstatte grått.
Det er avkarbonisering av ulike industrielle prosesser i sektorer der det er krevende å kutte utslipp alt dette handler om, ikke enkle og billige klimakutt. Prosjektene peker frem mot en fremtid der europeisk industri leverer varene som trengs, uten skadelige CO₂-utslipp som bieffekt.
Flere av prosjektene innebærer karbonfangst, og da er det bruk for lagring. Northern Lights i den norske delen av Nordsjøen vil nok få konkurranse fra andre liknende CO₂-lagre etter hvert.
- Energi og Klima-nyhetsbrevet #EUklima gir jevnlige oppdateringer om hva som rører seg i våre naboland.
NORGE I OMSTILLING
Hvordan skal Norge trappe opp klimainnsatsen?
Det trengs tydeligere lederskap enn det Jonas Gahr Støre har budt på i sine første uker som statsmininister.
Den nye statsministeren skrev en kronikk i DN ved innledning til finalehelgen i Glasgow som bar bud om alt annet enn nødvendig kriseforståelse – «a wartime mentality» slik USAs klimautsending John Kerry har snakket om.
Støre skrev betydningen av Glasgow-møtet «ned». Han kunne skrevet den «opp». I kronikken virket statsministeren mer opptatt av å advare mot virkningen av raske og omfattende klimakutt, enn av truslene klimaendringene representerer.
Det som er fraværende er lederskapet, marsjordren. Det er gjennom et mylder av beslutninger det tas steg i riktig retning, både i politikk på alle nivåer, i offentlig sektor og i næringslivet. Da kan ikke «vår tids største utfordring» møtes med bekymring over at endringene går for raskt. Hva slags styringssignal er det?
Det første intervjuet han ga til internasjonal presse som statsminister varslet heller ikke om forsterket klimainnsats.
«Klimamilliarden» som Støre solgte inn i forkant av tilleggsnummeret til statsbudsjettet, viser seg også være en tynn regneøvelse, et PR-stunt mer enn reell endring. Regnskapet går omtrent i null, ifølge Zero.
Man bør – ærlig talt – kunne forvente noe annet og «mer» fra Støre, gitt klimavitenskapens brutale fortelling, budskapet fra Glasgow, og også hva Arbeiderpartiet sa i valgkampen. Støre kan ikke la dette halte videre, som om klima var en hvilken som helst sak. Han må ta tømmene. Vise lederskap.
Både i næringslivet og i offentlig sektor trengs tydelige signaler fra toppen når en lang rekke beslutninger som på en eller annen måte er knyttet til klima, skal fattes. Ofte vil små og store konflikter måtte løses. Kanskje er det litt dyrere med den klimariktige løsningen, kanskje må et styre overbevises om at prioriteringene må være litt annerledes. Folk som står i dette hver eneste dag, fortjener å kjenne at de har landets øverste politiske ledelse i ryggen.
Også internt i regjeringen og i forvaltningen vil tydelighet fra statsministeren være avgjørende. Det er nok av interesser som vil peke på noen andre, senere en gang, når klimakutt kommer dagsorden.
Det er dessuten ganske opplagt at Norges innsats må styrkes, uavhengig av om det skal meldes inn en ny plan til FN eller ikke.
De tre næringslivsveteranene Harald Norvik, Peter Mellbye og Auke Lont har skjønt at det ikke går an å fortsette som før. Forslaget deres om «Oljefondet 2.0» legger til grunn at det kreves ekstraordinær innsats hvis verden skal være noenlunde gjenkjennelig et par generasjoner frem i tid. Vi kan ikke fortsette i samme tralt.
Å sende fremtidig superprofitt fra oljen og gassen inn i et eget klimafond er en radikal tanke, men det er slikt som trengs. Gitt trusselen menneskeheten står overfor må man tørre å se forbi rammene for det som tradisjonelt er oppfattet som «politisk mulig».
Klimakrisen er eksistensiell. Innsatsen må stå i forhold til problemets størrelse og karakter. Da trengs det sterkt og tydelig lederskap, ledsaget av gjennomføringsevne.
Det er her Jonas Gahr Støre må levere.
Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.