Forhandlingene om regnskogen er i en kritisk fase her i Durban. I dag måtte forhandlere gå spissrotgang mellom urfolk som protesterte mot det de mener er manglende beskyttelse under det nye klimaregimet.

Et trettitalls urfolk har tatt oppstilling på hver sin side av døren inn til forhandlingsrommet. De er sindig og stille, men bærer på plakater som uttrykker deres protest. De frykter for at urfolk nå blir offeret i klimaets navn.

– Vi protesterer for å redde REDD-avtalen, sier Hortencia Hidalgo Caceres, og viser til forhandlingene som er knyttet til regnskog her i Durban. Hun frykter at urfolkene nå blir skjøvet helt ut på sidelinjen i diskusjonene, selv om det tross alt er urfolkene som lever i skogen.

– Vi blir ikke hørt i prosessen, utdyper hun. Hun er av Aymara-folket fra Chile, og protesterte sammen med Marcial Arias García fra Panama.

En etter en passerer forhandlerne i skjorte og slips. De færreste av dem utveksler noen ord med urfolkene, som må finne seg i å bli stående igjen på gangen.

Urfolk har lenge protestert mot at de er utelukket fra FNs forhandlinger om regnskog. Og de har god grunn til det. For ifølge FNs deklarasjon om urfolks rettigheter skal de sikres full og effektiv deltakelse i forhandlinger som gjelder deres framtid. Slik er det ikke i klimaforhandlingene, noe du kan lese mer om i Verdensmagasinet X. Samtidig er skogen de bor i blitt en sentral brikke i internasjonal klimapolitikk. Årsaken er at regnskogen naturlig binder enorme mengder karbon, og at dette karbonet frigis om skogen brennes ned. Ifølge ulike kilder representerer avskogingen mellom 15 og 17 prosent av verdens karbonutslipp.

Fredag forelå en ny tekst i de såkalte regnskogsforhandlingene (REDD +). Hensikten med avtalen er å redusere avskogingen i verden. En skulle kanskje tro det var lett å måle om avskogingen stoppet opp eller ikke. Men det er det ikke. For REDD + handler ikke om å stoppe avskogingen umiddelbart, men om å redusere avskogingen. Dermed blir det vanskelige spørsmålet hvordan man måler om avskogingen er redusert? Skal det måles opp i mot avskogingstempoet i det enkelte land de siste ti år, de siste fem år, eller det siste året? Det inneholder den nye forhandlingsteksten ingen informasjon om.

– Med den teksten som ligger på bordet nå, så kan landene i teorien selv finne på hvor mye avskoging de har hatt de siste årene, og dermed sette sine egne referansebaner, fortalte Nils Herman Ranum meg i dag. Han er kampanjeleder i norske Regnskogfondet, og om han har rett har man i så fall et svært dårlig grunnlag for å avgjøre om avskogingen faktisk blir redusert. Landene kan i prinsippet si at avskogingen ville ha fortsatt som før dersom det ikke hadde blitt noen avtale, noe andre land har liten mulighet for å kontrollere. Dermed blir det strid om hvor effektivt vern avtalen egentlig vil gi regnskogen og dets folk. Kombinerer man dette systemet med et internasjonalt kvotemarked, der skog inkluderes, er det lett å se for seg utfordringer med bokføringen.

Men avtalen er ikke ferdigforhandlet. Ranum mener derfor det haster å få på plass et strengt internasjonalt regelverk. Det er det vanskelig å være uenig i. For både Australia og EU er i gang med å planlegge sine framtidige kvotemarkeder. Dersom disse markedene etter hvert åpnes for såkalte skogkvoter er det viktig at reglene for bokføring er strenge.

Skogforhandlingene skulle egentlig avsluttes allerede i kveld. Men teksten som foreligger inneholder verken regler for å måle avskoging eller regler for hvordan avskogingen skal finansieres. Hva landene bestemmer seg for kan avgjøre forskjellen på suksess og fiasko i Durban.