Her er tre ting vi kan lære:
1. Bli enige om konkrete mål
I «offshore wind sector deal » har britene satt som mål å femdoble eksport av offshore vindteknologi til 2,6 milliarder pund innen 2030. Innen samme år skal næringen sysselsette 27000, en tredobling fra dagens nivå. Det er òg satt mål om større mangfold, inkludert å doble kvinneandelen til en tredjedel av arbeidsstokken. Innen 2030 skal 30 GW havvind være i drift i landet, opp fra 8 GW i dag.
Dette er kun et
utvalg av de konkrete målene. Og bak disse kommer en rekke tiltak.
I Norge har
regjeringene det siste tiåret presentert ambisiøse visjoner for
grønn næringsutvikling. Den rødgrønne regjeringens visjon var at
Norge skulle bli «en sentral leverandør av miljøteknologiske
løsninger» (2011). Solberg-regjeringen vil redusere
klimagassutslippene med minst 40 prosent innen 2030 og samtidig skape
nye arbeidsplasser og sikre norsk verdiskaping og velferd (2017).
Men strategiene
som skal levere på visjonene, har ofte lav detaljeringsgrad. Et
eksempel: I regjeringens strategi for samarbeidet med India er et av
delmålene å «øke norsk næringslivs markedsandeler av Indias
energimarkeder» innen 2030. Når fra – og til – nivåene
forblir usagte er det vanskelig å måle om man lykkes eller ikke.
2. Ta en helhetlig tilnærming
Med en plan fra forskning, utvikling og innovasjon, til kommersialisering og prosjektutbygging. Avtalen i Storbritannia legger 250 millioner pund i offentlige midler inn i et innovasjonsprogram for å styrke konkurransekraften til britisk leverandørindustri. Regionale klynger skal styrkes. I tillegg forplikter myndighetene seg til å utlyse nye prosjektområder hvert annet år gjennom auksjonssystemet støttet av såkalte Contracts for Difference.
Tilbake i Norge
bidro klimaforliket til økte midler til energiforskning, og vi har
flere initiativ for å omsette forskning til kommersielle resultater
gjennom offentlig-privat samarbeid, som Energi 21, klyngeprogrammet
og Forskningssentre for Miljøvennlig Energi (FME). Sistnevnte setter
bedrifter sammen med forskningsmiljøene, med finansering over åtte
år. I siste utnevnelsesrunde for FME-er nådde dessverre ikke
havvind opp i konkurransen.
Forskningssatsingen
har oppnådd enkeltresultater, men i det store bildet er norsk
næringsliv fortsatt en liten spiller innen havvind og fornybar
energi.
Tall som vi i
Eksportkreditt Norge har innhentet viser at eksport av norsk
havvindteknologi og -utstyr utgjør om lag 2 promille av total norsk
eksport. Tar vi med salg i Norge og fra datterselskaper i utlandet,
omsatte norske havvindleverandører i 2017 for om lag 6 milliarder
kroner. Leverandørene til olje og gass solgte for 340 milliarder
kroner samme år, ifølge analyseselskapet Rystad. Norske
havvindaktører har en markedsandel på mellom 3 og 5 prosent.
Næringen sysselsatte 1600 personer i Norge i 2017.
«Andre enn oss
er råere til å få business ut av det,» sa Idar Kreutzer, den ene
halvdelen av regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft,
på Næringslivets Klimakonferanse forrige uke, før han la til: «Vi
må passe oss for at Norge ikke blir et ‘pilotland’».
Jeg er enig, og
jeg tror en helhetlig tilnærming a-la sektoravtalen kan bidra til å
få trukket den røde tråden fra forskning, utvikling og innovasjon
over til kommersialisering, skalering og eksport.
3. Synliggjøre og samle næringen
I Storbritannia er havvind den tiende næringen som får sin egen sektoravtale. Blant de ni andre er bil- og flyindustriene. Mitt inntrykk er at havvindaktørene i Storbritannia, fra store selskaper som Equinor ned til små underleverandører, utelukkende er positive til avtalen. På en havvindkonferanse i London forrige uke sa flere at avtalen har synliggjort at havvind skaper arbeidsplasser, tiltrekker investeringer og genererer ny, grønn elektrisitet.
Et slikt
profilløft trenger denne næringen i Norge. En kartlegging
utført av forskere ved Universitetet i Oslo i vår viste at kun 13
av 97 undersøkte norske bedrifter som arbeidet med havvind hadde
dette segmentet som kjerne virksomhet. De stort sett små
havvindavdelingene står i fare for å tape kampen om interne
ressurser. En klar strategi vil kunne styrke posisjonen til offshore
vind innen enkeltbedrifter.
Jeg har jobbet i
og med havvind siden 2008 og sett mange norske selskaper gå inn og
ut (og enkelte inn igjen) av segmentet. Resultatet er en fragmentert
industri som ikke har en tydelig stemme. I Storbritannia har
bransjeorganisasjonen Renewable UK, som samler 400 fornybarselskaper,
vært ledende i forhandlingene med myndighetene. Så vidt jeg
skjønner tok prosessen som ledet fram til endelig avtale i mars to
år.
En liknende
prosess i Norge vil kunne samle havvindaktørene til å enes om
posisjoner og mål. Som Anders Bjartnes nylig skrev, må flere
havvindfloker
løses. Disse må næringen finne løsninger på i dialog med
myndighetene. Rederiforbundet, Norsk Industri og Norwea fikk en start
i 2017 gjennom å formulere flere anbefalinger til myndighetene i
«Havvind: Et nytt norsk industrieventyr». Det arbeidet kan bygges
videre på, i samarbeid med blant andre den nyopprettede klyngen
Norwegian Offshore Wind (artikkelforfatteren er medlem av
styringsgruppen i Norwegian Offshore Wind-klyngen).
Motargumentene
En mulig
innvending mot å følge Storbritannia-modellen er at Norge som et
lite land ikke kan satse på «alt», med tilhørende spagetti av
strategier. Hva skal vi velge? Da svarer jeg at offshore vind peker
seg ut som et åpenbart satsingsområde, med de sterke maritime og
offshore næringene som springbrett.
Havvindmarkedet
vokser. For ti år siden var snaue 2 GW offshore vind i drift
globalt. I 2019 er mer enn 23 GW installert, det meste i Nordsjøen.
Nå kommer resten av verden med Kina i spissen, etter. De fleste
analytikerne forventer at mellom 150 og 200 GW vil være installert
globalt innen 2030. EU-kommisjonen har beregnet at Europa trenger
opptil 450 GW havvind innen 2050 for å nå klimamålene.
I dag står det
kun 11 flytende turbiner i sjøen. Utover 2020-tallet forventer mange
at flytende havvind får sitt kommersielle gjennombrudd. Norske
aktører kan ved å vinne de første kontraktene få et forsprang på
konkurrentene gjennom prosjekterfaring og -referanser.
En annen
innvending er at Storbritannia har et helt annet utgangspunkt enn
Norge. Det er et langt større land som trenger store mengder ny
klimavennlig kraftproduksjon. Derfor passer ikke en britisk modell.
Ja, hjemmemarkedet for offshore vind vil være mindre i Norge. Men
det er ikke poenget. Formålet er utvikle en ny industri over lengre
tid.
Et tredje
motargument er at risikoen for å mislykkes med en langsiktig
næringsstrategi, er høy. Man kan ikke bare vedta å skape nye
næringer og ny teknologi. Fremtiden er uforutsigbar. Til det svarer
jeg at 2010-tallet har vist at risikoen for ikke å oppnå de
politiske visjonene for offshore vind (og grønn næringsutvikling
generelt) er større ved å fortsette som før enn å forsøke en ny
tilnærming – med konkrete mål, en rød tråd fra forskning til
«butikk», og en prosess som samler og synliggjør næringen.