De forretningsmessige manøvrene Statoil gjør for å utvikle sin business har noen politiske dimensjoner det er verd å dvele ved. Det kan ha langtrekkende utenrikspolitiske implikasjoner for Norge når Statoil forsterker sin tilstedeværelse i Russland gjennom partnerskapet med oljeselskapet Rosneft på toppen av Shtokman-alliansen med Gazprom.

Norge har en posisjon i det klima- og energipolitiske landskapet i Europa som våre samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner burde bruke mer ressurser på å analysere. EUs klima- og energipolitikk skaper nye rammer, både politisk og økonomisk.

På den ene siden er Norge en arktisk petroleumsnasjon som har felles interesser med Russland – som leverandør av fossil energi til EU. Som gasseksportører har Norge og Russland sterke fellesinteresser i at EU ikke designer sin energipolitikk på en måte som undergraver gassens verdi. Både Moskva og Oslo fyller kassen på grunn av oljeindekserte gasskontrakter europeiske forbrukere betaler dyrt for.

På den andre siden er Norge et vesteuropeisk land. Vi hører hjemme i Europa – politisk, kulturelt og økonomisk. Norge har sterk interesse i at det går bra med våre naboer i Norden og rundt Nordsjøen. Tyskland, Storbritannia og Danmark er de landene på kloden som har kommet lengst i å utvikle vidtrekkende avkarboniseringsstrategier. Kjernen i energipolitikken i disse landene handler om å redusere klimautslipp og importavhengighet – og å fremme grønn vekst.

Utenfor EU har Norge liten mulighet til å påvirke den europeiske politikkens innretning. Det må være et paradoks for en petroleumsentusiastisk EU-motstander som Ola Borten Moe at Norges innflytelse over den europeiske energipolitikken er så marginal. Politikkens design og kraftmarkedenes dynamikk setter på kort sikt gassen i skvis fordi CO₂-prisen er så lav. På lengre sikt er gassen truet fordi klimapolitikken begrenser rommet for all fossil energibruk.

Norge står mellom Russland og EU. Russland er en stormakt med sterke fossile eksportinteresser, mens EU er et politisk og økonomisk fellesskap med sterke avkarboniseringsambisjoner. Russerne har sine interesser, EU-landene har sine. Våre europeiske nabolands energipolitikk er begrunnet både i klimatrusselen og i egeninteresse knyttet til behovet for å redusere importavhengigheten.

Norge er i noen grad bundet opp av EØS-avtalen når det gjelder energipolitikken, men EØS-avtalen tvinger ikke norske regjeringer til å ta offensive initiativ med tanke på å bistå våre naboland i deres avkarboniseringsstrategier. Norge kan for eksempel velge å trenere planer om å bygge et stort kraftnett i Nordsjøen og å knytte vannkraftsystemet nærmere opp mot Storbritannia og Tyskland. Dette er tiltak som ved første øyekast kan synes å svekke gassinteressene, men som på lengre sikt kan sikre at Norge får ta del i verdiskapingen også når kraftforsyningen i Europa er avkarbonisert. Det er med andre ord en stor risiko for Norge ved ikke å innta tidlige strategiske posisjoner i forhold til avkarboniseringsoperasjonen våre naboland har iverksatt. Tyskland og Storbritannia har sterk interesse i å fordype et energisamarbeid med Norge som strekker seg langt forbi rollen som gasskunder. Forsterkede partnerskap innen fornybar energi med Tyskland og Storbritannia er utvilsomt også i norsk interesse, men for å oppdage det må man rette blikket i andre retninger enn dit petroleumspilen automatisk peker.

For politikken handler dette om å finne en balanse. Statoils interesser er ikke nødvendigvis identiske med Norges interesser. Forsterket partnerskap med Russland kan være bra med tanke på håndteringen av petroleumsressursene i Barentshavet, men må ikke stå i veien for at Norge også utvikler energisamarbeid med våre europeiske naboland som handler om mer enn å selge mest mulig gass.