Sparerevolusjon for energi og frihet

Påbud og forbud virker. Still strengere krav til energibruk i eksisterende bygg og opprett en statlig ENØK-bank som kan finansiere energisparing for både private og næringsliv, skriver Andreas Halse.

Utsnitt av fasade mursteinsbygård
Hvordan få til mer energisparing i bygg? Her en boligblokk på Bjølsen i Oslo. (Foto: Stian Lysberg Solum / NTB)

Vi bruker for mye energi i Norge. Det er et stort potensial for å kutte forbruket både i private husholdninger, hos næringslivet og i offentlige bygg. Får vi det til, får vi lavere strømregninger, vi trenger færre kraftverk i naturen vår og vi frigjør oss fra Putins iskalde grep om den europeiske energiforsyninga.

Et kinderegg, altså. Og det er ikke noen nyhet. I en årrekke har vi fått solid dokumentasjon fra mange forskjellige forskningsrapporter om at det er mulig å spare mye. Likevel har det skjedd lite. Hva er årsaken?

For dyrt, for lenge å vente på gevinsten

Det er to viktige grunner til at så få ENØK-tiltak har blitt gjennomført:

  • Sparetiltakene tar lang tid før de lønner seg, kanskje 15-25 år.
  • Sparetiltakene krever store investeringer.

Alt dette gjør det vanskelig. Selv om tiltakene kan være fornuftige og lønnsomme, så koster de enten for mye å gjennomføre, eller det tar for lang tid til de er nedbetalt. De som eier bygningene, har ikke tid eller penger til å vente på gevinsten. Det taper vi alle på.

Mange argumenterer for at løsningen er å subsidiere mer. Fra samfunnets perspektiv er det egentlig ganske dumt. Vi har altså tiltak som gjør folk rikere (og får bedre hus), men vi må betale dem enda mer for at de skal bli enda litt rikere, i troen på at først da får de lyst til å gjennomføre tiltakene. Det må gå an å gjøre dette på en bedre måte.

Still krav og reguler

Historien om utfasing av oljefyr i private husholdninger er et godt eksempel på hva som egentlig skal til for å få til mer energisparing. I Norge ble vi tidlig enige om at det var et mål å fase ut oljefyrene og få husholdningene over på miljøvennlige og fornybare alternativer.

For veldig mange var det lønnsomt å bytte. Likevel gikk det veldig sakte. Så svarte vi med å heve mineraloljeavgiften for å gjøre det mer lønnsomt. Fortsatt gikk det sakte. Da kom det støtteordninger til husholdningene så de kunne bytte. Men det var altså først da Stortinget sa at oljefyr skulle forbys at det virkelig ble fart på utfasingen. Reguleringer virker, sannsynligvis fordi de setter langt klarere rammer enn økonomiske insentiver kan gjøre.

Byggebransjen er en sektor med lav innovasjonstakt. Det betyr at det er ganske få nye innovasjoner som blir tatt i bruk, og ikke minst at det tar lang tid å spre innovasjonene i bransjen. Da får heller ikke kundene vite om tingene som faktisk er mulig.

Svaret på det er offentlig regulering. Gjennom påbud, forbud og tvungen og frivillig opplæring så presser vi bransjen til å innovere, og ta i bruk innovasjonene som fins.

Dette har f.eks fungert gjennom stadige innstramninger i krav til energibruk i byggeforskriften. Det virker!

Nå må vi gjøre det samme for eksisterende bygg. Det er en rekke offentlige reguleringer vi kan innføre som vil drive fram energisparing og lavere regninger for oss alle.

Her er noen eksempler på mulige forslag:

  • Alle større bygg over 1000 kvm må gjennomføre en energianalyse innen fem år.
  • Krav om varmepumpe eller tilsvarende enøk-tiltak i alle småhus.
  • Krav om vurdering av solenergi på alle større bygg innen tre år.
  • Krav om vurdering av tilknytning til fjernvarme eller lignende prosjekt som bergvarme i alle større byggeområder.
  • Krav om at lønnsomme prosjekter skal gjennomføres.

Vi kommer til å komme langt bare ved å stille sånne krav. Det vil gi hver enkelt eier kunnskap om hva som potensialet i eget bygg. Bare det vil utløse en masse investeringer, fordi eierne vil se at det er en mengde mulige investeringer som er lønnsomme å gjøre. Sånn starter vi en kultur for energiøkonomisering, som får snøballen til å rulle.

La statens ENØK-bank stå for investeringene

Kultur er ikke nok. Den største utfordringen for gjennomføringen av mange av disse tiltakene er at de krever store investeringer og har lang nedbetalingstid. Både for et næringsbygg og et borettslag er det utfordrende å ha nok penger å investere, selv om regnestykket viser at det er lønnsomt over tid.

Løsningen er at staten stiller med kapitalen, og lar eierne gjennomføre tiltakene på avbetaling. Kombinert med krav og støtteordninger vil det gjøre ENØK-tiltakene lønnsomme både for innbyggerne og staten.

Modellen kan for eksempel fungere sånn:

  • Alle borettslag/sameier over en gitt størrelse skal gjennomføre en energianalyse.
  • Alle tiltak som er av en viss størrelse, og lønnsomme med en pris på levert strøm på 1,50 kr/kWh og nedbetalingstid på 20 år, skal gjennomføres.
  • Statens ENØK-bank finansierer alle prosjektene.
  • Borettslaget/sameiet betaler gjennom avdrag over prosjektets levetid.
  • Renta settes etter samme modell som Lånekassa.

For beboerne i borettslaget betyr dette at investeringene gir bedre økonomi fra dag én, så framt prisen på avdraget er lavere enn prisen man ellers ville betalt for strømmen.

Her kommer også muligheten til å støtte inn. Hvis man ønsker å være sikker på at forbrukerne tjener på det, så kan man bestemme at staten dekker en andel av investeringen. Eller man kan sette renta lavere. Motsatt kan samfunnet bestemme seg for at vi vil oppnå mer effekt, og kreve at tiltak skal gjennomføres selv med en høyere pris på den leverte strømmen.

Dette er egentlig en form for PPA, power purchase agreement, som er vanlig brukt for å finansiere vindkraft eller solceller. Men i stedet for å kjøpe strøm fra vind og sol til faste priser, så kjøper forbrukerne lavere forbruk til faste, forutsigbare priser.

Modellen har flere klare fordeler:

  • Man når veldig mange, fordi ordningen blir obligatorisk for større bygg.
  • Man får stor effekt av eventuell støtte, fordi man når så mange.
  • Støtten per sparte kWh blir mye mindre, fordi man legger lønnsomhet til grunn.
  • Støtten treffer de med dårlig økonomi/lav egenkapital mye bedre enn en ren prosentsats, fordi den ikke krever at forbrukeren allerede har penger for å få glede av den.

ENØK-tiltak måles ikke etter hvor mye penger vi bruker. Det måles etter hvor mye energi det sparer. Derfor bør ikke debatten bare bli en konkurranse om hvem som vil bevilge mest penger, det bør bli en diskusjon om hvordan vi får mest mulig igjen for investeringene.

Til nå har både miljøbevegelsen og partier som liker å tenke på seg selv som grønne, vært altfor opptatt av å løse problemene ved å kaste penger etter dem, og for lite opptatt av de institusjonelle faktorene som gjør at enøk-tiltakene ikke har blitt gjennomført. Det er det på tide å endre på. En ny finansieringsmodell for ENØK kan bidra til å løse mye av det.