Rapport fra ONS: En fortelling om «evig liv» for olje og gass

Oljen vil være her – for «decades to come». Erna Solberg lover nye letelisenser og Shells toppsjef Ben van Beurden mener trusselen om at oljereserver kan bli verdiløse er en «red herring»: Et irrelevant påfunn som villeder opinionen.

Statsminister Erna Solberg lover nye leteområder og "stabile rammebetingelser". (Foto: Morten Berentsen)
Statsminister Erna Solberg lover nye leteområder og “stabile rammebetingelser”. (Foto: Morten Berentsen)

Det er et viktig spørsmål for klodens klima hvordan oljeland og oljeselskaper forholder seg i de nærmeste årene.

Satser de på å holde liv i en døende hest så lenge det går, eller setter de virkelig kreftene inn på å bidra til gjennomføringen av den storstilte avkarboniseringen verden trenger?

Observasjoner gjennom ONS-konferansens første dag tilsier dessverre at valget peker mot alternativ én – å holde fast i hydrokarbonene og fortellingen om at de vil være en nødvendighet også de neste 50–100 årene, minst. Det fremstår kanskje som tryggest slik, men det er en atferd som bærer preg av fortielse og fornektelse av tunge endringsprosesser som vil prege oljesektoren i tiden fremover.

Saken er nemlig at oljeindustrien – og de dominerende politiske kreftene i oljelandet Norge – ikke vil ta inn over seg at evig vekst i forbruket av fossil energi ikke rimer med klimamålene fra Paris. (Alle selskaper og oljeland mener at det er plass til deres olje og gass.) Med 24. konsesjonsrunde vil Erna Solberg og Tord Lien tildele nytt leteareal hvor det først kan produseres olje og gass godt utpå trettitallet. Slik kan «aktiviteten holdes oppe» – også i en tid hvor en klimapolitikk i takt med Paris-møtets krav vil bite for alvor.

Erna Solbergs standardsvar er at norsk oljesektor er en del av EUs kvotemarked og at den økonomiske risikoen knyttet til eventuell utbygging er selskapenes ansvar; de må stå for de kommersielle vurderingene. Slik avpolitiserer hun statens risiko. Selskapene «leieborer» langt på vei på statens regning, slik skattesystemet er utformet. Og med henvisningen til EUs kvotemarked viker hun unna den høyst reelle trusselen som ligger i at en storsatsing i Barentshavet ender som et gigantisk tapsprosjekt. Dette handler ikke om utslipp i produksjonen, men om at gassen og oljen kan bli for dyr i et fallende marked.

Både Shells toppsjef Ben van Beurden og Statoils Eldar Sætre snakker med innlevelse om klimautfordringen, men viser samtidig tro på at olje og gass skal forbli store industrier på linje med i dag. Hva slags diskusjoner som pågår internt i Shell og Statoils styrerom vet vi ikke, men utad er tryggheten tilsynelatende stor.

Denne holdningen underbygges av forventninger om vekst i etterspørselen og dermed økte priser, etter hvert som ressursene blir vanskeligere tilgjengelig. Slik har det vært historisk, og slik vil det angivelig fortsette å være. Daniel Yergin, etterspurt synser og forfatter av bestselgende bøker om oljeindustrien, viste til «beroligende» analyser fra hans firma IHS som tilsier at oljeetterspørselen vil øke de neste to tiårene, og dermed stille krav om økte investeringer i olje- og gassutvinning for å fylle gapet.

Slik blir det god stemning av i en konferansesal preget av kostnadskutt og harde tider.

Statoils Eldar Sætre sier at Paris-møtet var en «call to action» og at fremtiden vil være «low carbon». Statoil vil vise gjennom handling at selskapet hører hjemme i en lavkarbon-fremtid, sa han i Stavanger mandag.

Her skurrer det når selskapet samtidig forsterker maset om Lofoten og vil satse store ressurser på å finne gass øverst til høyre i Barentshavet. Er dette en strategi for et selskap som vil ha en plass i en lavkarbonverden, eller burde Statoil heller droppet nordområdene, og i stedet forsert omstillingen i fornybar retning, med større nærhet til kundene?

Nick Butler fra Financial Times var en av innlederne på et seminar under ONS og stilte spørsmål om oljefolkene fullt ut forstår bredden og skalaen på endringskreftene som er i spill. Desentralisert energiproduksjon, energilagring, strukturer som endres; mer energieffektive økonomier. Hvilke oljeselskaper som vinner vil tiden vise; noen vil ha suksess, andre vil feile, sa Butler.

Det er stor forskjell på oljeselskapenes valg av strategi. Shell satser på LNG og Conoco Phillips på ukonvensjonell produksjon i Amerika.

Franske Engie er egentlig ikke noe oljeselskap, men en stor gassleverandør og kraftprodusent. Norske Maria Moræus Hanssen er en av selskapets direktører og viste i sitt innlegg mandag til at Engie kvitter seg med eiendeler i den karbontunge enden (kullkraftverk) og forserer investeringer i fornybar energi. Avkarbonisering, desentralisering og digitalisering er stikkordene. Mer løses lokalt og kjernevirksomheten er leveranse av løsninger og energitjenester kundene trenger og etterspør.

Engie har valgt en strategi som samsvarer både med Paris-toppmøtets bud og andre megatrender i tiden. Om det gir økonomisk uttelling gjenstår å se, men det er i alle fall en linje som møter klimatrusselen og andre endringskrefter aktivt.