Presset fra Paris
De store energiselskapene – både «big oil» og de internasjonale kraftselskapene – kjenner trykket fra en mer ambisiøs klimapolitikk. Testen er følgende: Legger de om til en forretningsmodell som tjener togradersmålet?
Det ramler stadig inn meldinger om nye og tilsynelatende konstruktive innspill fra store energiaktører foran Paris-toppmøtet. De europeiske oljeselskapene vil ha karbonprising, en gruppe internasjonale kraftselskaper lover å bidra til togradersmålet, og Shell er med på å dra i gang en ny «Energy Transitions Commission» som skal jobbe med energiomstillingen.
Den etablerte energisektorens holdninger og atferd knyttet til klima- og energiomstillingen er svært viktig. Ikke bare representerer energiselskapene store utslipp, de har også betydelig politisk makt når det gjelder utformingen av politikk og reguleringer både på internasjonalt og nasjonalt nivå.
Oljeselskapene og selskapene i den tradisjonelle kraftsektoren – utilities – er egentlig i samme båt. De ser at rammebetingelsene er under press. Noen, som Exxon, gir fortsatt blaffen, mens europeiske selskaper som Statoil og Shell må oppføre seg mer ordentlig. For det første kan de ikke la være å bry seg om klima, de må ha «license to operate». For det andre innser de at klimapolitikk vil påvirke forretningen deres i betydelig grad.
Det som er lett for de fossile energiselskapene å gjøre, og som de gjør i stort omfang, er å be om politikk som tjener deres egne interesser. De europeiske oljeselskapenes ønske om karbonprising er et eksempel. En pris på CO₂ styrker gass foran kull, og er derfor bra for gassprodusenter. Likeledes er ønsker om «mer satsing» på karbonfangst og vage løfter om innsats på dette området noe det er lett for oljeselskapene å slenge ut.
Den virkelige testen handler imidlertid om de gjør noe med sin egen forretningsmodell. Hvis oljeselskapene fortsetter som før, legger til grunn for sine planer at den fossile energietterspørselen bare vil fortsette å øke, og fastholder investeringsplaner i kostbare ressurser (Arktis, oljesand), ja da er bekymringen som ytres om klima bare politisk pynt.
For å fortjene å bli tatt på alvor, må oljeselskapene dreie sin aktivitet i retning av nullutslippsløsninger og fornybar energi. Investeringene må gå i den retningen. Det er noen tegn til lysning, for eksempel i Statoil og i de franske selskapene Engie (ex-GDF Suez) og Total, men samlet er det magert.
Hva så med de tradisjonelle kraftselskapene i Europa og USA? Kan vi stole på dem? Vel. Denne sektoren tjener penger på å brenne kull og gass. Verdiene de besitter er kraftverk som produserer elektrisitet og kraftledninger som frakter den frem til forbruker. Transporten – nettet – er regulert virksomhet og ingen profittmaskin. Strømproduksjon kan imidlertid være meget lukrativt hvis rammebetingelsene og markedsdesignet fungerer til selskapenes gunst, men trenden er at fornybar energi – særlig vind og sol – undergraver fundamentet for disse selskapenes lønnsomhet.
De tenderer derfor til å ville bremse farten i overgangen til nullutslippsløsninger. De ønsker reguleringer som gjør det vanskelig for mindre aktører å etablere seg, de vil ikke ha politiske mål som «forstyrrer markedet»; kort sagt, de ønsker å kunne kontrollere overgangen mest mulig. Dette kan man se utspille seg både på EU-nivå og i mange europeiske land. Bildet er ganske parallelt i USA. Disse selskapene har stor politisk innflytelse og kan påvirke detaljer som gjør det vanskelig å være liten og fornybar; Spanias skattlegging av egenprodusert solenergi er det mest absurde eksemplet i Europa.
Også her er det selvsagt store forskjeller mellom selskapene. Igjen er selskapenes forretningsmodell lakmustesten. Hvis de bare klager over rammevilkår og prøver å sikre seg rett til å kjøre kullkraftverkene så lenge det går, ja da er de på feil side i denne store striden. Hvis de retter investeringsmidlene mot fornybar energi og slik er med på å akselerere omstillingen, så havner de ut på den riktige siden av streken. I Tyskland ser man nå at de store som E.On og RWE har forstått at de må omstille seg, men de bruker også mye krefter på å snakke ned Energiewende.
Med andre ord: Det er ingen grunn til å legge veldig stor vekt på hva toppsjefene i de fossile energiselskapene sier foran Paris-toppmøtet for å gjøre seg lekre for politikere og opinion. Det er mye viktigere å se hva de gjør. Hvordan er det de investerer? Hvor går de store pengene? Det er det som er testen på om de inntar en positiv rolle i det globale klimastrevet, eller om de er dinosaurer som fortjener å dø.