Det er bakgrunnen for at oljeselskapet Shell har gjenopptatt tradisjonen med å utvikle og presentere scenarier for den globale utviklingen på lang sikt. De nye globale scenariene er kalt «New Lens Scenarios – a shift in perspectives  for a world in transition», og kan lastes ned her.

“Scenariene viser hvordan de valg myndigheter, bedrifter og enkeltpersoner gjør de neste årene vil ha en avgjørende innvirkning på fremtiden,” sa Shells konsernsjef Peter Voser da scenariene ble fremlagt 1. mars, ifølge Bloomberg.

Her er det mye spennende å lese, om økonomi, politikk og samfunnsendringer. Og dette er ikke fri «synsing». I prosessen med å utvikle scenarier som både er mulige, relevante og internt konsistente, har teamet har brukt mye tid og ressurser til research og til å snakke med ekspertmiljøer over hele verden. Sett fra mitt ståsted finner jeg mest oppsiktsvekkende at Royal Dutch Shell, som forlot solenergimarkedet for fire år siden, nå sier i ett av sine to scenarier at solcelleenergi vil vokse til å bli verdens største energikilde før 2060.

Rapporten tegner to ulike scenarier for utviklingen de neste 50 årene.

“Mountains”: Naturgass, hydrogen

I «Mountains» er det de store nasjonalstatene, særlig USA og Kina, og de etablerte elitene som langt på vei beholder kontrollen over samfunnsutviklingen. «Laugsamfunnet» kommer tilbake, for å beskrive den voksende ulikheten som primært skyldes skillet mellom arbeidstakerne med de rette diplomene og de som ikke har det. Energietterspørselen fortsetter å vokse, men veksten avtar raskere enn antatt grunnet lavere økonomisk vekst. I «Mountains» er det anvendelse av naturgass som vokser raskest inntil ressursene avtar og klimakrisen dramatiseres i midten av århundret. Naturgassens andel av totalt energiforbruk vokser, og i 2040 er naturgass større enn både olje og kull. Skifergassrevolusjonen sprer seg fra USA til Kina, India, Sør-Afrika, Latin-Amerika og til med Europa. I tillegg starter utvinningen av metanhydrater fra havbunnen.

I kraftproduksjon erstatter naturgassen kull i stor skala, og den tar en stor markedsandel fra olje i transportsektoren. Det siste skjer først gjennom gassdrevne fartøyer, busser og biler, men først og fremst ved en storstilt utbygging av infrastruktur for hydrogen. Ved hjelp av relativt rimelig gass produseres det store mengder hydrogen som tas i bruk gjennom stor spredning av brenselceller. Ideen om “Hydrogensamfunnet” gjenoppstår som en «fugl føniks».

I “Mountains”-scenariet blir utviklingen i produksjon og fordeling mellom energikilder som følger:

“Oceans”: Desentralisering, sol-eksplosjon

Scenarie nr 2, «Oceans», kjennetegnes av at mer og mer av utviklingen glir ut av nasjonalstatenes, elitenes og de etablerte selskapenes kontroll. Vi får bl.a. fremveksten av «Netizens», kunnskapsrike og selvbevisste borgere som presser selskapene og myndighetene til å møte de nye behovene. Klimadebatten spisser seg til mellom de etablerte og de unge, og innenfor selvorganiserte nettverk og fellesskap utvikles svar på behovene innen grønn energi, skole, helse, osv.

På energiområdet kjennetegnes utviklingen av relativt høye olje- og energipriser. Naturgassoptimismen som var så utbredt før 2020 innfridde ikke forventningene. Riktignok fikk vi økte markedsandeler for naturgass, men veksten er stabil og ikke så voldsom som i  «Mountains». Resultatet er at kull beholder sin lederposisjon i ennå et par tiår, samtidig som fornybar energi og energieffektivisering får en raskere vekst i dette scenariet. Shell-teamet er spesielt optimistisk når det gjelder potensialet for strømproduksjon fra solcelleenergi. Med økte strømpriser og fallende kostnader ved lagring samt teknologitilpasning, vil vi blant annet se en eksplosjon i husholdninger som blir selvforsynt med strøm. I 2060 vil hele 60 prosent av strømforsyningen i Asia, Afrika og Latin-Amerika vil komme fra solcelleenergi, ifølge dette scenariet.

Selv om den globale kapasiteten på solcelleenergi har vokst fra beskjedne 1 GW i år 2000 til over 100 i dag, så utgjør den fortsatt langt mindre enn 1 prosent av total strømproduksjon. Skal denne vokse til nærmere 50 prosent slik Shell antyder, og vi samtidig tar høyde for at verdens totale strømforbruk vil syvdobles i dette århundret, så vil det altså kreve en industri som er 350 ganger større enn den er i dag.

Selv i det første scenariet vil det kreves en PV-sektor som er i størrelsesorden 200 ganger større enn idag.

Slik oppsummeres utviklingen i energimiks i “Oceans”-scenariet, frem til 2060.

Ved slutten av århundret ser Shell-planleggerne for seg at solenergi i dette scenariet vil stå for hele 37,7 prosent av primær energiproduksjon, mot 10 prosent for olje og 7,5 prosent for naturgass.

Begge de to scenariene kjennetegnes av den tiltakende spenningen mellom bærekraft og økonomisk vekst. Som det fremgår av figuren nedenfor: I første halvdelen av århundret, klarer man ikke å begrense utslippene av CO₂ så mye som 2-gradersbanen krever. Men etter noen tiår med global oppvarming, antar scenariegruppen at effektene av ekstremvær og naturkatastrofer blir så omfattende at verdenssamfunnet må ta i bruk hardere virkemidler. I begge scenarier får karbonfangst og -lagring en kritisk rolle fra midten av århundret. Det fører igjen til at de globale utslippene av karbondioksid faller til nær null innen 2100. Ved ustrakt karbonfangst mot slutten av århundret klarer man til og med å redusere konsentrasjonen av karbongasser i atmosfæren. Bensindrevne biler er i stor grad erstattet av elektriske og hydrogendrevne kjøretøy.

Grunn til ettertanke – og handling

Til slutt en personlig kommentar: Mannen som først introduserte scenarieplanleggingen i Shell, og som inspirerte de få av oss som tidlig trodde på og tok i bruk denne metoden allerede på 1980-tallet, var Pierre Wack, en kosmopolitisk fransk journalist som mot alle odds ble leder for planavdelingen i oljeselskapet Shell. Jeg var blant dem som møtte den legendariske Pierre Wack, og ble inspirert av hans fortelling om hvordan overraskende, men nøye regisserte scenarier gjorde at de store omveltningene i Midt-Østen på 1970-tallet ikke kom overraskende på direktørskiktet i Shell. (For de som vil lese mer om scenarietenking har jeg skrevet et foredrag om “Kunsten å forestille seg fremtiden”, som kan lastes ned her.)

Shell-teamet avslutter med å peke på at begge scenariene reiser eksistensielle spørsmål knyttet til det globale samfunnets bærekraft og omstillingsevne.

De viser til filosofen Schopenhauer, som sa at ny innsikt først blir forsøkt ignorert eller latterliggjort, så motarbeidet, inntil den til slutt blir tatt for å være selvinnlysende. De mener New Lens-scenariene tydeliggjør at det kreves en form for nasjonale og internasjonale politiske reformer som per i dag virker langt utenfor rekkevidde.

Men Shell-planleggerne har tydeligvis vært opptatt av ikke å skremme.

“Vårt arbeid viser en en hypotetisk bane for klimagassutslipp som gir potensielle forstyrrelser fra klimaturbulens med svært alvorlige globale økonomiske, sosiale og politiske konsekvenser. Men gitt usikkerheten, er det ikke fruktbart å bygge slike dramatiske feedbacksløyfer direkte inn i kjernescenarier”, skriver de, og avslutter: “I stedet velger vi å være tydelige om hvor vi er på vei, med det formål å bidra til en bedre informert dialog om konsekvensene av valgene vi gjør i dag.”

Denne innsikten er ikke ny, men når den denne gangen kommer fra analyseteamet til et av verdens største oljeselskaper, gir det ekstra grunn til ettertanke. Og til handling.