Skal NorthConnect-kabelen bli bygd, kreves det et bredt politisk kompromiss som forener hensynet til forbrukere, industri og kraftsektor. Når Frp nå signaliserer motstand, blir det umulig for regjeringen å si ja til Skottland-kabelen uten mange ekstraomganger. Arbeiderpartiet har nøkkelen. Men i et innlegg på Facebook går Ap-nestleder Hadia Tajik overraskende langt i å argumentere på samme måte som Sp, Rødt og Frp. Ap har likevel annen grunnholdning til spørsmålet om krafthandel og samarbeid i Europa enn nei til EØS-partiene og Frp. Denne saken er en av mange eksempler på at “Europa-aksen” blir viktigere i klima- og energipolitikken.

NVE-direktør Kjetil Lund la tirsdag NorthConnect-kabelen på olje- og energiminister Kjell-Børge Freibergs bord, men det tok bare noen timer før Frps parlamentariske leder Hans Andreas Limi rykket ut med et nei i et innlegg i VG. I Nationen advarer Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. ABC Nyheter forteller oss at vi kan få 4 milliarder i økt strømregning hvert år – en tittel som treffer godt i kommentarfeltene.

Som i Rødt og Senterpartiet er det også i Fremskrittspartiet mange som mener at handel med kraft – og norsk deltakelse i europeisk energisamarbeid (EØS/ACER) – truer norsk industri og gir forbrukerne urimelige strømregninger. Dette er et syn som Rødt, Nei til EU, Senterpartiet og deler av fagbevegelsen har klart å vinne bredt gehør for gjennom intenst arbeid over mange år. Fremskrittspartiets engasjement mot NorthConnect må leses i dette bildet. Her er det velgere å hente.

NorthConnect gjør Norge litt rikere

Innrammingen er altså at norske strømkunder flås, mens gevinsten hentes ut i Skottland. Vi taper – de vinner. Men sannheten er en annen. Dette er ikke noe nullsumspill. NorthConnect-kabelen vil – hvis den blir bygd – gjøre oss alle litt rikere. Kabelen vil bety at den norske samfunnskaken blir litt større enn den ellers ville vært. Det blir litt mer å fordele. Om kraftprisen øker med 1 øre kan staten for eksempel redusere el-avgiften med 1 øre og likevel sitte igjen med «peeng på bok» – fordi handelen mellom Norge og Skottland skaper en verdi vi som samfunn går glipp av hvis kabelen ikke bygges.

NVE har beregnet den samfunnsøkonomiske lønnsomheten til en nåverdi på 8,5 milliarder kroner over levetiden på 40 år. Hvordan gevinsten fremkommer er godt beskrevet i NVEs pressemelding:

«En ny utenlandskabel til et land med høyere kraftpriser vil føre til noe økte kraftpriser i Norge. Ifølge NVEs analyser vil de norske kraftprisene øke med 1-3 øre per kwh i gjennomsnitt over kabelens levetid. Økningen er størst om sommeren og i år med mye vannkraftproduksjon, når kraftprisen i Norge i utgangspunktet er relativt lav.

En økning i kraftprisen innebærer at verdien av norsk kraftproduksjon øker. Siden Norge i de fleste årene har et kraftoverskudd, innebærer en prisøkning at produsentene tjener mer enn forbrukerne taper. Det er denne forskjellen mellom verdiendring på kraftproduksjonen og kostnadsøkningen for forbrukerne som gir samfunnsøkonomisk lønnsomhet i prosjektet.»

NVE gjør i sin NorthConnect-utredning ingen beregninger av kabelens klimaeffekter, men NorthConnect har beregnet CO₂-innsparingen til å være ca to millioner tonn i året. Dette samsvarer med britiske myndigheters antakelser. Det er gasskraft som dyttes ut når tilgangen på vannkraft blir større.

Hensynet til industrien må ivaretas

Men NorthConnect-kabelen, og andre mellomlandsforbindelser, skaper fordelingseffekter som må håndteres. Det er ved å finne balanse, kompromisser, som ivaretar mange ulike hensyn, at Norge kan spille en aktiv rolle i Europas avkarbonisering og sikre gode vilkår for norsk kraftforedlende industri – uten at forbrukere flest tar regningen.

Forbrukerne og industrien får økte kostnader fordi strømprisen øker litt. Samtidig øker vannkraftens verdi, og det blir lettere for våre naboland å erstatte kull og gass. Det oppstår en samfunnsmessig gevinst som kan fordeles. Dette intervjuet med NMBU-professor Torjus Bolkesjø viser sammenhengene og alternativene.

Norsk Industri har flagget motstand mot NorthConnect. Industrien er ikke glad i økte strømpriser, men i analysene fra NVE er det ingenting som tilsier at Skottland-kabelen vil være noen eksistensiell trussel mot kraftforedlende industri i Norge. Priseffekten kan veies opp gjennom andre tiltak. For industrien er det svært viktig at ordningen om CO₂-kompensasjon for de indirekte klimakostnadene i strømprisen videreføres og forankres solid i et bredt flertall i Stortinget. Det er i den retningen det må letes for å finne en løsning i denne saken som ivaretar både hensynet til kraftnæringen og industrien. Med et bredt kompromiss som grunnlag, vil det også være lettere for LO å si tja, om enn motvillig.

Arbeiderpartiet har nøkkelen

Med Fremskrittspartiets motstand, så lettes trykket på Arbeiderpartiet i det korte bildet. Den politiske situasjonen tilsier at det ikke er mulig med en ekspressbehandling av saken. Arbeiderpartiet sa i forbindelse med ACER-striden at det skal høstes erfaringer med kablene som nå er under bygging før det eventuelt gis grønt lys for en ny. Hvordan dette tolkes vil være viktig. De to kablene som nå bygges, vil bli satt i drift i 2020 og 2021. Ifølge NVE kan NorthConnect være klar innen utgangen av 2024. Om det er realistisk er usikkert. Ifølge avtalen som ble gjort da Acer ble behandlet, skal Statnett eie alle utenlandskabler. Statnett må derfor, på et eller annet tidspunkt, kjøpe ut NorthConnect-eierne. Så må kabelen fysisk bygges.

“Europa-aksen” i klimapolitikken blir viktigere

Spørsmålet om NorthConnect-kabelen rører ved ganske grunnleggende spørsmål knyttet til klima- og energipolitikken: Er Norge tjent med å delta i europeisk handel og samarbeid på klima- og energifeltet, i dette tilfellet med brexit-Storbritannia og Skottland? Er Norge tjent med EØS-avtalen og en lang rekke andre EU-ordninger som kvotemarkedet og felles gjennomføring av klimamål? Har Norge både et ansvar og en interesse i å spille med – og ikke mot – i den europeiske energiomstillingen? Eller er handel og samarbeid – i EØS og på andre måter – en trussel mot norske interesser, velferd og arbeidsplasser?

Signalene fra Hans Andreas Limi tyder på at Fremskrittspartiet er i ferd med å finne plass sammen med nei til EØS-partiene. Hvor Rødt og Sp vil plassere seg er det ingen tvil om. De ønsker å sprenge EØS-avtalen i fillebiter og ser klima- og energipolitikken som en egnet arena for denne kampen. SV er i en mellomposisjon, mens MDG og Arbeiderpartiet er på en helt annen side langs denne «Europa-aksen» enn Sp og Rødt.

Interessante nyanser mellom de rødgrønne

Hvor de rødgrønne partiene står ble godt illustrert da Stortinget forleden behandlet representantforslaget fra Rødts Bjørnar Moxnes om å stoppe North Connect-kabelen. Innstillingen fra Stortingets energi- og miljøkomite viser på en kompakt måte svært viktige politiske skillelinjer i den norske klima- og energipolitikken. Ulike syn på europeisk samarbeid – og Norges plass i Europa – er lett gjenkjennelig i partienes merknader.

I innstillingen er Senterpartiet alene om en merknad der det står at «man bør eksportere industriprodukter og teknologi for overgang til fornybare løsninger, heller enn å eksportere kraft».

At begge deler kan tenkes å være mulig, altså både krafthandel og gode vilkår for kraftforedlende industri, har ikke passet inn i kampanjene som er kjørt fra deler av fagbevegelsen, støttet av Nei til EU, Senterpartiet og Rødt.

SV støttet Rødts forslag om å stoppe NorthConnect, men det er likevel en interessant nyanse mellom SV og de to argeste nei-partiene. SV, MDG og Arbeiderpartiet har en fellesmerknad der det står at «balansert kraftutveksling med nabolandene våre er fornuftig for å sikre stabil tilgang på kraft, og kan medvirke til å faste ut klimafiendtlig kraftproduksjon i nabolandene våre». SV ser altså, sammen med MDG og Ap, fordeler med krafthandel, som Rødt og Sp ikke gjør.

I innstillingen skriver Ap, SV og MDG videre at «nye kabelprosjekter må veies opp mot norsk industriutvikling, arbeidsplasser og muligheten for utfasing av fossil energi i Norge».

Med andre ord; det kan være mulig å få til begge deler, og mer til, dersom man skrur sammen politikken på en god måte.