Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre bør studere milliardtapene fra gruvedriften på Svalbard i lys av klimarisiko. Det som har skjedd med Svalbard-kullet er nøyaktig det samme som Storbritannias sentralbanksjef Mark Carney advarer om at kan ramme fossil energi i stort omgang, og dermed true den finansielle stabiliteten – om man ikke tar hensyn til risikoen overgangen til lavutslippssamfunnet representerer. Den norske petroleumspolitikken må vurderes i lys av denne trusselen. Det er uansvarlig å la være.

Debatten om risiko knyttet til klimaendringer og klimapolitikk blir gjerne abstrakt. Ofte handler det om scenarier som viser at det ene eller andre kan komme til å skje langt frem i tid, at fossil energi kan miste verdi hvis klimapolitikken strammes inn og energiomstillingen skyter fart.

På Svalbard har vi imidlertid nå fått et håndfast eksempel på hva klimarisiko betyr i praksis. Denne gode reportasjen fra NRK – Kullsamfunnet som går i dvale – gir bakgrunn for hva som har skjedd.

For syv-åtte år siden så det riktig lyst ut. Prisen på kull var god. Ifølge normalt troverdige kilder som Det internasjonale energibyåret (IEA) så etterspørselen ut til å vokse videre. De høye prisene var ventet å vedvare. I den grad beslutningstakerne i Store Norske brydde seg om klima, så var det for å finne argumenter som understøttet nye investeringer i kullutvinning på øygruppen. Svalbard-kullet var visstnok renere enn kull fra andre kilder.

Det ble gjort store investeringer i utvikling av en ny gruve. Men så kollapset kullmarkedet. Ikke fordi kullforbruket har falt dramatisk, men nok til å sende prisene kraftig ned. Utsiktene fremover er dårlige, i alle fall hvis Paris-avtalens mål skal nås. Svalbard er ikke alene om å oppleve nedgang. Kullgruver er under press i hele verden, og mange lokalsamfunn opplever arbeidsledighet og krevende omstilling.

Vi har altså opplevd en kraftig endring i verdsettelsen av kull- og kullrelatert virksomhet. Verdien på amerikanske kullselskaper har falt med 90 prosent de siste årene.

Det har skjedd en endring i markedets vurdering, en «reprising» av sektoren. Aksjonærer taper penger, og land som med offentlige midler har investert tungt i kullproduksjon opplever at verdier er tapt. Svalbard-kullet er en «stranded asset» – en fossil energiressurs med null verdi, og der investorer har tapt sine investeringer.

For det norske samfunnet er tapene på Svalbard knapt en «pølse i slaktetida» i forhold til hva vi risikerer hvis olje- og gassektoren opplever en tilsvarende nedgang.

I en tale han holdt i Berlin torsdag 22. september viste den britiske sentralbanksjefen, Mark Carney, til de tre kategoriene klimarisiko som han mener verden står overfor. Den ene handler om fysisk skade, for eksempel ødeleggelser på grunn av ekstremvær. Den andre handler om ansvar, altså at selskaper og land som har tjent store penger på fossil energi kan bli erstatningspliktige overfor klimaendringenes ofre. Den tredje handler om «transition risk», eller overgangsrisiko – altså tap av økonomiske verdier på grunn av skjerpet klimapolitikk eller teknologisk endring.

Det er den siste kategorien som er mest relevant både på Svalbard og når det gjelder fremtiden for norsk olje og gass.

Carney sier:

«Changes in policy, technology and physical risks could prompt a reassessment of the value of a large range of assets as costs and opportunities become apparent. The speed at which such re-pricing occurs is uncertain but could be decisive for financial stability.”

Han viser til at Paris-avtalen bringer informasjon om hva vi har å vente fremover. Den øker overgangsrisikoen, men synliggjør også muligheter. Han mener kraftig opptrapping i grønne investeringer vil redusere risikoen for klimaendringer, men også gjøre godt for verdensøkonomien.

«Financial stability risks will be minimized if the transition begins early and follows a predictable plan, thereby helping the market anticipate the transition to a two-degree world.”

Mark Carneys tale bør være pensum både for statsråder, opposisjonspolitikere og toppembetsverk i Norge. Hans fokus og anbefalinger retter seg primært mot selskaper, men er høyst relevant også for myndighetene i et oljeland som investerer store beløp i fortsatt oljeutvinning og der toneangivende partier og innflytelsesrike miljøer tenderer til å lukke øynene for klimarisiko, jamfør 23. og 24. konsesjonsrunde.

Det er vi som skattebetalere og borgere som bærer risikoen, og da bør et minstekrav være at myndighetene gjør sitt ytterste for å bringe frem informasjon om hva en rask overgang til lavutslippssamfunnet vil ha å bety for den norske oljesektoren og dermed for norsk økonomi og sysselsetting.

Carney sier:

«A mix of forward-looking, and sufficiently granular, qualititative and quantitative information is needed to offer real insight into how climate-related risks and opportunities may impact a firms’s existing and future business lines.”

Bytt ut “firm” med “country” og Norges utfordringer er presentert.

Carney anbefaler bruk av scenario-analyser:

«the robustness of a firm’s strategy and targets could be further illuminated through scenario analysis. For investors to price financial risks and opportunities correctly, they need to weigh firms’ strategies against plausible public policy developments, technological advances, and evolving physical risk.”

Det britenes sentralbanksjef her sier om et selskap, gjelder også for land. Det er vi borgere og velgere som må settes i stand til å gjøre vurderinger av trusler og muligheter som ligger i overgangen, og da må regjeringen gjøre helt andre og mer omfattende analyser av hva forsterket klimapolitikk og raskere teknologisk endring betyr for verdien av fremtidig petroleumsproduksjon enn det som så langt er gjort.

Et blikk på hvor raskt endringene må skje for å tvinge utviklingen i retning av målene fra Paris-møtet kom i rapporten «The Sky’s Limit» som Energi og Klima omtalte i nyhetsoppsummeringen Fem på fredag i forrige uke. Et karbonbudsjett som gir 50 prosent sjanse til å nå et 1,5 gradersmål vil være oppbrukt i 2025. Et karbonbudsjett som gir 66 prosent sjanse til å nå et togradersmål, vil være oppbrukt i 2037.

Disse karbonbudsjettene gjør ifølge rapporten «The Sky’s Limit» at det ikke trengs mer kull, olje og gass enn det som allerede er påvist.

Skulle bruken av fossil energi falle like raskt som denne studien forutsetter, vil helt klart verdiene på olje og gass bli sterkt påvirket – akkurat som vi allerede har sett for kullets vedkommende. Se til Svalbard, det er kanarifuglen i gruven.