På Norfunds Sommerkonferanse i Oslo 22. august, fikk professor Hans Rosling en mobil solcellelader som takk for sitt fremragende foredrag. I den forbindelse slapp professoren en kommentar som ble lagt merke til, og utløste flere overraskede uttrykk i salen: – Solenergi er sikkert en utmerket løsning for de industrialiserte landene, men altfor dyrt for landene i sør, sa Rosling, og argumenterte sterkt for at kullkraft er løsningen for disse. Tidligere på dagen hadde Norfund annonsert avtaler med Scatec Solar (Red: Artikkelforfatterens arbeidsgiver) og KLP om finansiering av store solparker i Sør-Afrika.

Rosling har ett viktig poeng. Det smaker av dobbeltmoral når landene som tar i bruk kullkraft i stor skala, legger press på landene i sør for å få dem til å avstå fra å bygge ny kullkraft. Først når vi har ryddet opp i eget hus, kan vi med troverdighet gi råd til de nye industrilandene.

Fakta, derimot, må det kunne gå an å bli enig om, uansett ståsted. Og da er svaret, den korte versjonen, at ingen kan med sikkerhet si om kullkraft vil være billigere enn solenergi, fordi ingen kjenner prisen på kull levert til forbrukslandet de neste 30 årene.

Dersom kullkraftverket står klar til å settes i produksjon og eieren er sikret tilgang på kull til konkurransedyktige priser, er strøm fra kullkraft billig, gjerne ned mot 5-7 dollarcents per kilowattime. Men dette regnestykket bygger på forutsetninger som sjelden slår til i praksis. Det er for eksempel stor avstand fra Asias store gruveområder i Indonesia, Mongolia og Australia, til kraftverkene nær metropolene. Derfor blir prisen levert kunde gjerne over 120 dollar per tonn, flere ganger høyere enn utvinningskosten. Høye oljepriser øker videre kostnadene for kullindustrien; det er dieselforbruket til produksjon og transport som tynger der i gården, ikke lønns- eller kapitalkostnadene.

Teoretiske beregninger av kostnadene ved strømproduksjon tar som regel ikke hensyn til de store og antatt stigende forsyningskostnadene. Et eksempel er Indonesia som står for hele 40 prosent av kulleksporten i Asia, og som nå har sagt at de vil prioritere nasjonale behov og forby all eksport av kull fra 2014.

På prosjektnivå snakker vi med andre ord om kullkostnader over det dobbelte av den offisielle verdensmarkedsprisen, og det bringer oss lett til en kilowattimepris for kullkraft på godt over 10 dollarcents. Det tallet stemmer godt med anslag jeg har fått høre fra ledere i Afrika som planlegger å bygge kullkraft. Tar vi hensyn til at det tar minst 3-5 år å utvikle og bygge et kullkraftverk, sammenlignet med 1-2 år for sol, så vil det i de fleste tilfeller vise seg at strømmen fra det nye kullkraftverket blir dyrere enn strømmen fra det siste store solkraftverket som er åpnet i mellomtiden. Mer om det nedenfor.

I vurderingen kan man imidlertid ikke overse at kullkraft har en samfunnsøkonomisk kostnad som er godt dokumentert. Jeg tenker ikke her på kostnadene ved klimaendringer som er alvorlige nok, men først og fremst de store helseproblemene som utslippene av NOx, kvikksølv, SO2 og partikler leder til. Med støtte i helsedata er det i USA anslått at kraftverkene til de 8 største kullselskapene i landet står bak utslipp som i 2011 vil være hovedårsaken til mellom 3.000 og 8.000 dødsfall, og ca 45.000 nye tilfeller av astma eller lungesyke. Kostnaden i form av høyere helseutgifter er anslått til mellom 20 og 60 millioner dollar årlig. I tillegg til problemene som følge av luftforurensning, betyr gruvedrift forurensing av knappe vannressurser – og behov for utbygging av alternative vannressurser.

Flere har forsøkt å beregne de reelle kostnadene ved kullkraft.

Kullkraft blir med andre ord ikke så billig som de fleste tror.  Også for landene i sør vil det trolig være en klokere strategi å satse på en kombinasjon av vannkraft, naturgass, bioenergi samt vind- og solcelleenergi, eventuelt jordvarme, alt avhengig av de lokale ressursforholdene. Vannkraft er som regel det som gir lavest strømkostnader, men reiser ofte interessekonflikter som vanskeliggjør eller i beste fall forsinker utbygging. Naturgass seiler opp som hovedkonkurrenten til kull, også i landene i sør. Årsaken er ikke bare at flere land i Afrika, Asia og Sør-Amerika er i ferd med å bli eksportører av naturgass. Inspirert av skifergassrevolusjonen i USA, er det kartlagt store reserver skifergass i deler av Asia, Afrika og Sør-Amerika. Nå er det fortsatt usikkerhet om utvinnbarheten av ressursene, men dersom antakelsen om stort tilbud og moderate gasspriser slår til, så vil kostnaden ved gasskraft trolig kunne holde seg under 10 dollarcent per kilowattime i flere år fremover, med andre ord helt på linje med eller lavere enn hva kullkraften vil komme til å koste. Men det gjelder vel og merke kun for landene som har tilgang på naturgass, i form av rørledninger eller LNG-terminal.

Gasskraft har mange fordeler sammenlignet med kullkraft. Den er ikke ren, men forurenser mindre enn kullkraft, den krever ikke så store enheter og er mer fleksibel. Teknisk er det lettere å kombinere det relativt fleksible gasskraftverket i kombinasjon med den periodiske og fluktuerende vind- og solkraften. Men metoden for å utvinne skifergassen – såkalt «fracking» – er et miljøproblem, ikke minst i forhold til det store vannforbruket og forurensning av grunnvannet. Det er også kommet analyser som indikerer at fracking innebærer større utslipp av klimagassen metan enn hva industrien selv rapporterer.

Det store problemet for flertallet av landene i sør er imidlertid at det er mangel på strøm, og at det tar så mange år å få gjennomført planlagte kraftutbyggingsprosjekter. I mellomtiden blir landene mer og mer avhengig av tungolje og diesel for å dekke det raskt voksende strømforbruket, det dyreste og mest forurensende alternativet. Det er i denne situasjonen Kina og India har oppdaget en av fordelene ved å satse på vind og sol: Har man først kommet i gang, så går utbyggingen mye raskere enn forutsatt, og kostnadskurven – særlig for solcellestrøm – peker bratt nedover. Som illustrasjon kan nevnes at kraftdivisjonen i Indias største selskap, Tata-gruppen, har annonsert at de ikke lenger vil investere i kullkraft, fordi prosjektene er “umulig” å få godkjent og bygget ut, men isteden vil de satse på vind og sol.

Fallende kostnader er også erfaringen fra Sør-Afrika, etter de to første utlysningsrundene i landets program for fornybar energi. Prisen på den tilbudte strømmen fra solcellekraftverk falt fra i gjennomsnitt 0,26 €/KWh til ca 0,16 €/KWh fra første til andre runde, dvs på et halvt år. Prisen fra vindkraft falt i gjennomsnitt fra ca 0,11 til under 0,9 €/KWh. Regjeringen regner med at de tilbudte tariffene vil falle ytterligere i de kommende utlysningsrundene. I tillegg har de stilt høye krav til lokal verdiskaping, noe som vil føre til titusener av nye arbeidsplasser i Sør-Afrika som følge av utbyggingen.

Fastpriskontraktene på vind og sol står i skarp kontrast til risikoen for ubehagelige overraskelser når det gjelder konvensjonell energi. CO₂-avgifter, prisoppgang på kull og annen brensel, streiker og forsyningsproblemer fra gruvene, eksplosjonsfare og andre miljørisiki er eksempler på risiki som utbyggerne må forholde seg til.

Sammenlignet med de fossile alternativene, krever særlig solkraft store investeringer per kilowattime. Men når anlegget først er bygget, er driftsutgiftene minimale, og kunden trenger ikke tenke på usikkerheten rundt fremtidens priser på kull, olje og gass. Kilowattimeprisen påvirkes i stor grad av størrelsen på anlegget og markedet, og kapitalkostnadene, foruten den lokale solinnstrålingen. I California er prisen på ny strøm fra nye solcellekraftverk ned mot 8 dollarcents, delvis på grunn av skattefordeler i landet. I India er markedsprisen ved nye solkraftverk kommet ned mot 13-14 dollarcents, noe myndighetene mener er konkurransedyktig med kull, når man tar hensyn til at solenergien gir reduserte overførings- og lavere importkostnader.

I de fleste landene i Afrika vil kostnaden ved å bygge ut solkraft gi en vesentlig lavere strømpris enn hva landene i dag betaler for strøm fra olje og dieselkraft. Fra et myndighetsperspektiv er det også viktig å tenke på hva som skjer etter 20 eller 25 år. Da er solkraftverket nedskrevet, og vil – om det er tatt godt vare på – fortsette å produsere strøm for en svært lav kostnad. Dette i motsetning til det fossile kraftverket som har lav verdi etter 20 års drift.

Det som trengs for å realisere potensialet er med andre ord ikke subsidier, snarere fjerning av subsidier til olje og kull. Viktigst er imidlertid at myndighetene etablerer et legalt regime som gjør det mulig for private utbyggere å finansiere kraftverkene med basis i inntektene fra en 20 – 25 års inntektsstrøm. I tillegg er det avgjørende med tilgang til langsiktig finansiering, slik Norfund og KLP har lagt til rett for gjennom samarbeidet som ble annonsert på konferansen.

Like før sommeren i år publiserte Bureau of Resources and Energy Economics som er tilknyttet Finansdepartementet i Australia en studie (pdf) som trolig er den grundigste og mest oppdaterte sammenligning av kostnadene ved alternative kilder for strømproduksjon som hittil er foretatt. De konkluderte blant annet som følger:

• “Estimated costs of solar photovoltaic technologies have dropped dramatically in the past two to three years as a result of a rapid increase in the global production of photovoltaic modules”
• “Differences in the cost of generating electricity, especially between fossil fuel and renewable electricity generation technologies, are expected to diminish over time”
• “By 2030 some renewable technologies, such as solar photovoltaic and wind on-shore, are expected to have the lowest LCOE of all of the evaluated technologies”

Skal man lære av erfaringene så langt, vil fallende produksjonskostnader tilsi at situasjonen med solcellekraft som det billigste av alle alternativene trolig inntrer før 2030. Det som da blir spørsmålet vil være energinettenes evne til å balansere en størst mulig produksjon av den “billige” og lokale vind- og solenergien, med andre kilder som naturgass, jordvarme, bioenergi og fremfor alt bedre utbygde og “smarte ” nett med lagringskapasitet. Landene som i mellomtiden har satset tungt  på kullkraft er de som vil være dårligst i stand til å få glede av den gryende energirevolusjonen.