Mens olje- og energiminister Terje Søviknes agiterer for stadig mer oljeaktivitet, stadig lenger nord, og stadig lenger frem i tid, har hans motstandere i den andre enden av den petroleumspolitiske skalaen lagt frem en rapport om kostnadene ved en styrt avvikling av den norske oljevirksomheten.

Studien Samfunnsøkonomisk Analyse har laget på oppdrag fra klima-alliansen «Broen til Framtiden» er ment å gi en vurdering av de økonomiske konsekvensene ved en politisk bestemt nedbygging av oljevirksomheten med siktemål om å redusere norske klimautslipp. Analysen strekker seg til 2060. To nedbyggingsalternativer måles mot en fremtid der samtlige norske oljeressurser utvinnes. Slikt blir det store tall av. Gitt forutsetningene som er brukt i rapporten, kan tapet i eksportinntekter bli på nesten 7.000 milliarder 2016-kroner. Svært store deler av avviket kommer etter 2030 og er knyttet til verdien på petroleumsressurser som ennå ikke er påvist.

Store penger etter 2030

De store pengene – de antatte tapene på lavere oljeaktivitet – ligger altså ganske langt inn i fremtiden, etter 2030, basert på olje og gass som kanskje befinner seg under havbunnen i Barentshavet og Lofoten. Denne oljen og gassen kan først tenkes å komme på markedet på et tidspunkt der klimapolitikken og den teknologiske omstillingen kan ha dempet etterspørselen etter olje og gass til mye lavere nivåer enn vi ser i dag. Verdiene, grunnrenten, kan ha blitt borte på veien.

Dette premisset drøftes i rapporten fra «Broen til framtiden», men det er ikke gjort sensitivitetsanalyser som viser hvordan lavere etterspørsels- og prisnivå kan tenkes å påvirke investeringsnivået. I referansebanen legges det til grunn at smitt og smule i Oljedirektoratets ressursanslag hentes opp; det skal bli oljefritt på norsk sokkel – for å sitere kjekkaseriet på Frps landsmøte. Oljeprisanslagene i nasjonalbudsjettet for 2017 brukes som grunnlag for regnestykkene. De er ganske nøkterne, og bygger på en pris på ca $60 fra 2025 og videre frem.

To alternative scenarioer

Det radikale nedbyggingsalternativet – «Ingen nye petroleumsfelt» – innebærer at det er full stopp for alle nye utbygginger, herunder påviste ressurser, og all ny oljeleting. Den politiske realismen i et slikt vedtak er lik null. Bare et stortingsflertall bestående av SV, MDG og Rødt ville kanskje kunne gå for noe sånt. Klimaeffekten av et slikt vedtak er dessuten høyt diskutabel så lenge det er plenty med olje og gass tilgjengelig på verdensmarkedet. For eksempel har den norske rørgassen betydelig lavere klimaavtrykk enn både rørgass fra Russland og LNG fra USA.

Det moderate nedbyggingsalternativet – «Forsert omstilling» – innebærer at det ikke gis nye konsesjoner, men at alle petroleumsforekomster som er funnet blir utvunnet. Det gis altså tillatelser til utbygging av nye prosjekter der funn er påvist, men det letes ikke etter noe mer. Heller ikke dette alternativet kan mønstre noe politisk flertall bak seg, men er mer relevant å se nærmere på i et perspektiv der klimarisiko er stikkordet. Det bør norske politikere bruke mer tid på enn de har gjort til nå.

I perioden frem til 2030 er ikke forskjellene mellom det moderate nedbyggingsalternativet og referansebanen veldig stor. Vi tømmer brønner som er i gang, og setter i gang noen nye basert på påviste ressurser. Dette gir en reduksjon i eksportinntekter målt mot referansebanen på gjennomsnittlig 12 milliarder pr år i perioden fra 2018-2030, mens investeringsnivået i gjennomsnitt er 29 milliarder kroner lavere pr år. Sysselsettingseffekten vil i gjennomsnitt være 19.000 færre årsverk, ifølge beregningene.

Nå er dette bare beregninger. Det reelle nivået på eksportinntektene vil avgjøres av olje- og gassprisene i verdensmarkedet. Selskapene vil ta investeringsbeslutninger basert på sine forventninger til markedet. Men tallene er ikke så store at de tilter statens finanser eller har veldig stor innvirkning på sysselsettingsnivået. Alle er enige om at Norge skal omstilles til mindre oljeavhengighet. Lavere investeringsnivå vil dessuten gjøre at staten i en slik «høstingsperiode» kan legge mer penger til side i Oljefondet enn om det fortsatt reinvesteres mye i ny oljeaktivitet. Oljeselskapene vil betale mer skatt når de fortsatt høster av ressursene, men investerer mindre. Gjennom skattesystemet reinvesterer i realiteten staten oljeinntekter i ny oljeaktivitet.

Klimarisiko

Det studien fra Samfunnsøkonomisk Analyse ikke gir svar på, men som ville vært interessant å få vite, er hvordan bildet ville sett ut om man hadde latt oljebransjen drive på som før i områder hvor eventuelle nye ressurser kan realiseres raskt, mens det ikke ble åpnet nye felt som Lofoten og i 23. og 24. konsesjonsrunde. Studien viser som nevnt at det er i kategorien uoppdagede ressurser at de største volumene olje ligger, men i nye områder vil det stort sett ikke være mulig å starte høstingen før minst ti års tid etter at funn er gjort. For Lofotens del foreligger det noen samfunnsøkonomiske analyser som ble gjort for 7-8 år siden. Disse bør oppdateres og suppleres med liknende analyser for Barentshavet – basert på olje- og gassetterspørselen i stramme klimascenarioer.

Fra et klimarisikoperspektiv er ledetider viktig. Frem til 2030 kan man med ganske stor sikkerhet anta at det vil være betydelig marked både for olje og gass, mens bildet blir langt mer usikkert etter hvert som vi kommer lenger frem mot midten av århundret. Lykkes klimapolitikken og den teknologiske omstillingen akselerer, faller behovet for fossil energi i økende takt. Dermed vil verdien på olje og gass blir lavere. Petroleumsutvinning er derfor et slags kappløp både mot klokken, den nye teknologien, og mot klimapolitikken. Den britiske energieksperten Dieter Helm belyser dette i sin nye bok. Før eller siden vil den norske petroleumspolitikken måtte dreie i en retning der det tas hensyn til klimarisiko på en annen måte enn i dag. Vedtak, eller signaler, fra et oljeland som Norge som innebærer erkjennelse av at det går mot slutten for oljealderen, vil ha stor global symbolkraft.

Utslippskutt først når produksjonen faller

Begrunnelsen «Broen til Framtiden» har for å ønske at bremsene settes på i oljesektoren, er at norske klimautslipp skal ned. Rapporten sier ingenting om virkningen for CO₂-utslippene, men gitt at produksjonsnivået holdes nærmest uendret til 2030 i det moderate nedbyggingsalternativet, vil heller ikke CO₂-utslippene gå ned. Man oppnår først CO₂-reduksjon når det virkelige avviket oppstår, og da er vi igjen tilbake til diskusjonen om hvor vi går etter 2030 og frem mot midten av århundret. Vi kan la diskusjonen om oljesektorens deltakelse i EUs kvotesystem og andre forhold knyttet til norsk oljes globale klimapåvirkning ligge her, men det er altså bare en ganske brutal nedstengingspolitikk som vil føre til at utslippene faller vesentlig de nærmeste 10-15 årene.

Omstillingen undervurderes

Det er sterkt behov for mer analyse og debatt om relasjonen mellom klimapolitikken og den norske oljesektorens fremtid – ikke minst knyttet til virkninger for sysselsetting og arbeidsmarked. Nedturen i oljebransjen de siste årene viser at de som bærer kostnadene ved omstillingen stort sett er folk som har sitt arbeid i oljerelatert aktivitet. Det er helt nødvendig å utvikle strategier som gjør at de berørte arbeidstakergruppene og regionene ikke bærer byrdene ved omstillingene alene. Slik sett er «Broen til Framtidens» vekt på jobbskaping fortjenestefullt. Men etter mitt syn undervurderes omstillingsutfordringene norsk økonomi står oppe i, og resepten som ordineres er for enkel: Bare staten støtter, investerer, subsidierer og bevilger nok penger, så kan det skapes «100.000 klimajobber». Å legge til grunn at det er økt offentlig forbruk og kraftig vekst i de offentlige investeringer som skal erstatte bortfallet av oljeinntekter, er ingen farbar vei. Tvert imot tilsier utviklingen i den norske statens finansielle stilling at man bør være svært varsom med å øke utgiftene.

Det er opplagt at det ligger store muligheter for næringsutvikling og lønnsomme arbeidsplasser i det grønne skiftet og at staten både kan og bør legge til rette for dette. Men alle som deltar i denne debatten bør erkjenne at det ikke er noen enkel sak å skape jobber som gir i nærheten av samme verdiskaping som oljen har gjort.