FNs klimakonvensjon ble etablert under Rio-toppmøtet for miljø og utvikling i 1992. Hvert år møtes landene til «The Conference Of the Parties» – forkortet “COP». Den første fant sted i Berlin i 1995, ledet av Angela Merkel – den gang tysk miljøminister. Allerede da sa forskerne klart i fra om at det var nødvendig å begrense de globale utslippene av klimagasser for å unngå farlige klimaendringer, og Merkel argumenterte på møtet for å sette en grense for oppvarmingen på to grader. Nå er det trolig for sent.

Høydepunkter i møteserien er COP3 i Kyoto i 1997 der Kyoto-avtalen ble vedtatt. Hovedmålet var å redusere klimagassutslipp til «et nivå som hindrer farlige menneskeskapte forstyrrelser av klimasystemet». Mange husker COP15 i København i 2009 der president Barack Obama måtte tre inn i sluttforhandlingene for å unngå et totalt havari. Videre COP21 i Paris i 2015 med Paris-avtalen. Her er hovedmålet å «begrense den globale oppvarmingen til godt under to grader og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader».

Status fire år etter Paris-møtet er skremmende – med en utvikling ute av kontroll. Til tross for 25 år med klimaforhandlinger fortsetter utslippene å øke. Siden møtet i Katowice i fjor har det kommet en rekke nye rapporter som understreker den økende dramatikken. Ifølge rapporten The truth behind the Climate Pledges er det bare 20 prosent av de 184 landene som har oppgitt utslippsforpliktelser med ambisjoner i takt med målene i Paris-avtalen. I tillegg ligger en rekke av disse etter lovnadene de la på bordet i Paris, da det ikke får konsekvenser å bryte dem. Av de fem største utslippsnasjonene (Kina, USA, EU, India, Russland i denne rekkefølge) som samlet står for 60 prosent av de globale utslippene, er det bare EU som har mål i overensstemmelse med Paris-avtalen. Men så langt ligger EU også etter i implementeringen. Norge er knyttet til EU, men forsøker gjennom kvotemekanismene å gardere seg så langt det er mulig innen EU-regelverket mot reduksjoner hjemme.

Ifølge UNEPs Emission Gap Report 2019 som kom i forrige uke må landenes ambisjoner femdobles for å stanse oppvarmingen på 1,5 °C og tredobles for å stoppe på 2 °C. Prognoser fra for eksempel IEA tilsier at dette ikke vil skje, og at globale utslipp snarere vil fortsette å stige de nærmeste årene. I så fall er løpet kjørt for å nå det minst ambisiøse målet på “godt under” 2 °C i Paris-avtalen.

Etter disse nye rapportene er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at det nå er mer sannsynlig at kloden vil varmes opp fire grader i dette århundret enn at vi stopper på to. Vi må innrette oss på at vi går mot klimakatastrofe.

Når en katastrofe nærmer seg, er selvsagt det aller viktigste å redusere omfanget i størst mulig grad. FNs klimakonvensjon er det beste rammeverket vi har for å realisere globale utslippskutt, og denne må vi hegne om. Men uten et folkelig engasjement og et grønt næringsliv som tvinger politikere til å vedta en langt mer ambisiøs klimapolitikk vil COP-forhandlingene fortsette å gi utilstrekkelige resultater. Dette er dessverre det sannsynlige utfallet også i Madrid. Mer om dette i bloggene som kommer.