Klimasøksmålet: Miljøorganisasjonene tapte – hva er vunnet?

Anken i klimasøksmålet førte til et nytt tap for miljøorganisasjonene, men gir dem samtidig noen viktige etappeseiere. Nå ankes saken til Høyesterett.

Kanskje ikke uventet for de fleste, ble det tap for miljøorganisasjonene da dommen i klimasøksmålet kom fra Borgarting lagmannsrett torsdag 23. januar. Retten mener Grunnloven §112 gir klare rettigheter, men slår også fast at skrankene ikke er overskredet ved utvinningstillatelsene som er gitt. Samtidig skiller dommen seg fra tingrettens dom på en rekke områder, kanskje aller mest interessant knyttet til ansvaret for utslipp ved forbrenning.

Selve jusen og vurderingen av §112 overlater jeg til andre, men vil trekke frem noen momenter som er verdt å merke seg, hva gjelder grensegangen mellom jus og politikk, og når lagmannsretten mener en vurdering av utslipp fra utvinning er relevante i lys av §112.

Grensen mellom jus og politikk

Først: hva er stridens kjerne? Miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og ungdom, med Besteforeldrenes Klimaaksjon og Naturvernforbundet som partshjelpere, har saksøkt staten for brudd på Grunnnloven §112 ved tildeling av letelisenser for petroleum i Barentshavet sørøst. Dette fordi tillatelsene vil føre til utslipp av klimagasser som vil gi økt global oppvarming og dermed strider mot Norges forpliktelser. Subsidiært har de anført at vedtaket strider mot menneskerettighetene i den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og dessuten pekt på det de mener er en rekke saksbehandlingsfeil i vedtaket der tillatelse ble gitt.

Tema: Klimasøksmålet mot den norske stat

Last ned dommene og les alle analyser og nyheter om klimasøksmålet fra Greenpeace og Natur og Ungdom mot staten.

Staten ved Olje- og energidepartementet har på sin side anført først at §112 ikke gir materielle rettigheter slik miljøorganisasjonene hevder, og deretter at det uansett ikke er brudd på disse å tildele letelisenser. Staten mener at utslipp utenfor Norges grenser (og norsk jurisdiksjon), altså ved forbrenning, ikke skal telle med, og at det er virkningen for klimaet i Norge som er relevant. Videre mener de at det verken er brudd på EMK eller saksbehandlingsfeil i prosessen.

Lagmannsretten er i dommen varsomme med å trå inn på politikkens domene. Flere ganger i den 44 sider lange dommen skriver retten at hensynene i denne saken er «i kjerneområdet for hva domstolene bør være tilbakeholdne med å prøve», fordi det grenser så tett opp til politikken. Ikke uventet er det akkurat tilbakeholdne de velger å være, og som en konsekvens settes terskelen for hva som er brudd på §112 høyt og ses i sammenheng med tiltak som er iverksatt. Det fremheves også at Stortinget og regjeringen må ha en «betydelig skjønnsmargin» (s.20) på området. Konklusjonen i vurderingene er at terskelen ikke er overskredet, verken helt eller delvis.

Delseier på utslippsberegning

Likevel er det flere seire til miljøbevegelsen i dommen: Lagmannsretten legger til grunn at §112 har et innhold som er en rettighet, og at denne kan anvendes på klimagassutslipp slik denne saken dreier seg om. De sier også (i motsetning til statens anførsel), at det er en «klar sammenheng» mellom utvinningen og forbrenningen, og at «også utslipp fra forbrenning etter eksport er relevant i vurderingen» (s.21).

Dette er en liten revolusjon hva angår ansvarsfordeling av utslipp på globalt plan. Den skiller seg også fra statens forståelse, hvor det som skjer utenfor Norges grenser ikke er Norges ansvar.

Det blir likevel ikke avgjørende i dommen, ettersom retten legger til grunn at rettighetene i §112 begrenser seg til «borgerne», og at dette må forstås som miljøskader og konsekvenser for menneskers helse og naturen i Norge. En delseier, med andre ord, men en som er verdt å merke seg mot fremtidige strider både i og kanskje spesielt utenfor rettssalen.

Lener seg på kvotesystemet

Hva så med de faktiske utslippene? Her lener dommen seg på at kvotesystemet i EU fungerer og har betydning for netto utslipp i Norge, samt planlagt reduksjon frem mot 2030 innenfor dette systemet, jfr Norges Klimastrategi mot 2030. Den merker seg også «Norges pådriverrolle internasjonalt for forpliktende avtaler om utslippsreduksjoner som et tiltak etter Grunnloven § 112 tredje ledd» (s.28), og peker på at regnskogsatsing og støtte til omstilling av utviklingsland kan være mer kostnadseffektivt enn å avvikle eller nedregulere norsk petroleumsvirksomhet.  

«Forutsatt et velfungerende kvotesystem», skriver retten, «innebærer dette at økte utslipp fra norsk sokkel ikke vil påvirke det totale utslippet innenfor kvotepliktig sektor i EU.» (s.25). Her gir lagmannsretten staten medhold i sin argumentasjon, nemlig at dette utslippet uansett ikke vil bety økte utslipp, fordi andre utslipp teoretisk sett ikke vil skje et annet sted. Deltakelse i kvotesystemet gir altså rom for at norsk petroleumsproduksjon kan fortsette.

Hva om det ikke blir noe olje?

Det er også interessant å merke seg hvordan ressurspotensialet omtales i dommen. En av grunnene til at lagmannsretten regner terskelen i §112 for ikke overskredet, er at det er vanskelig å slå fast hvor store utslippene blir når det er uklart om det vil bli gjort drivverdige og økonomisk lønnsomme funn. Dette er interessant, sett i lys av at Barentshavet sørøst skulle bidra til å gjøre Barentshavet til den neste store petroleumsprovinsen i Norge, slik daværende olje- og energiminister Tord Lien lovet under åpningen av den omstridte konsesjonsrunden. Men tross flere letebrønner, har det ikke materialisert seg, og oljeselskapene er på helt eller delvis retrett. Shell trakk seg fra oljeleting i Barentshavet allerede i 2016 (like før utdelingen av 23. konsesjonsrunde), mens Equinor meldte i november i fjor at de endrer letestrategi etter tomme brønner og manglende drivverdige funn.

De mest omstridte leteblokkene i søksmålet ser altså ut til å forbli uten oljeutvinning, ikke på grunn av miljøorganisasjonenes innsats, men rett og slett fordi oljen og gassen ikke er der i så stor mengde som forventet. Det gjør likevel ikke klimasøksmålet uinteressant, all den tid det er andre blokker som er omfattet. Flere momenter i en eventuell seier kan også få konsekvenser for videre petroleumsvirksomhet, ikke bare de som inngår i søksmålet.

Mener ikke det er saksbehandlingsfeil

Lagmannsretten tar også stilling til om det er gjort saksbehandlingsfeil i form av mangelfull utredning og mangelfull begrunnelse, slik miljøorganisasjonene har hevdet. Her går lagmannsretten tilbake og tar stilling til hvorvidt åpningsprosessen er ugyldig, ettersom det vil ha betydning for tildelingen i 23. konsesjonsrunde.

Selv om de ikke gir miljøorganisasjonene medhold, retter de relativt krass kritikk mot den manglende diskonteringen, som økonomene Mads Greaker og Knut Einar Rosendahl brukte mye tid på i vitneboksen. Retten lander likevel på at dette ikke har vært avgjørende, da ressursestimatene på dette tidspunktet var usikre, at det uansett lå an til en positiv nettoeffekt for staten, og at Stortinget har gitt sin tilslutning.

Petroleumslovens uransakelige veier

Slik jeg leser dommen, er det altså følgende som er begrunnelsen for at ikke tildelingen av 23. konsesjonsrunde spesifikt strider mot §112: De samlede utslippene både fra utvinning og forbrenning må vurderes, men må ses i sammenheng med hvilke tiltak som er gjort for å gi rom for eventuelle utslipp. Samtidig er ikke utslippene fra tildelingen av letelisensene avgjørende, de må snarere vurderes for hvert konkrete prosjekt når plan for utbygging og drift (såkalt PUD) skal vedtas etter petroleumsloven.

Og her er vi ved kjernen: hvor vanskelig det er å finne ut når utslippene blir vedtatt. Er det ved åpningen av havområdene, og konsekvensutredningene som skjer i tilslutning til dette? Er det når letelisensene blir tildelt, og selskapene begynner å bruke penger på å lete etter olje og gass som de forventer at de skal få utvinne? Eller er det ved den konkrete vurderingen av hvert enkelt prosjekt, når regnestykket for ressursmengde og forventet inntekt til både selskapet og staten foreligger? Retten ser ut til å lene seg på det siste, med begrunnelse at myndighetene da kan velge å si nei.  

Problemet i en slik slutning – fra mitt perspektiv som sosialantropolog som har forsket på petroleumsindustrien i nord – er at det ikke virker særlig sannsynlig at Storting eller regjering skal begynne å si nei til konkrete prosjekter av klimahensyn alene. Miljøkrav er generelt strenge på norsk sokkel, og for hvert enkeltprosjekt vil myndighetene kunne vise til EUs kvotesystem, slik lagmannsretten har gjort på overordnet nivå. Og selv om inntjeningen er marginal, viser godkjenning av for eksempel Goliat-feltet at det er en risiko Stortinget synes villig til å ta, på mer eller mindre godt informert grunnlag.

Om noe, viser dommen i klimasøksmålet nettopp hvor uransakelige petroleumsforvaltningens veier kan virke. Men den bidrar også til god folkeopplysning: Enhver som lurer på hvordan det nokså innfløkte systemet fungerer, kan lese dommens innledning, hvor åpningsprosesser og utviklingen i Barentshavet er enkelt og lettfattelig forklart på tre små sider. Med 23. konsesjonsrunde som «case», kan man tydelig lese hvordan prosessen fungerer før nye områder for oljeleting og -utvinning gjøres tilgjengelige for oljeindustrien. Det gir også grunnlag for å stille spørsmål ved hvorvidt dette systemet fungerer optimalt for den klimaendrede virkeligheten vi beveger oss inn i, både økonomisk, politisk og miljømessig.

Hva skjer nå?

For miljøorganisasjonene som kjemper mot fortsatt utvinning av petroleumsressurser på norsk sokkel, er det en bratt og lang oppoverbakke å få medhold rettslig, men det er noen viktige avveininger som har foregått i de to rettsrundene som har vært så langt. Miljøorganisasjonene fritas også for statens saksomkostninger, ulikt tingrettsdommen, fordi tolkningen av §112 er av prinsipiell betydning, og saken gjelder «sentrale verdier knyttet til miljøet og borgernes framtidige livsvilkår». (s. 43).

Det gir dem mer økonomisk rom for å fortsette til Høyesterett, som de allerede har annonsert at de vil. Der vil det sannsynligvis også refereres mer til Urgenda-dommen fra Nederland, hvor EUs kvotemarked ikke har fått like nådig behandling som i de norske domstolene. Kort sagt: det blir spennende å se hvordan både saken og verden forøvrig utvikler seg til neste rettsrunde.