Klimarisiko: Viktig for matsystemet

Både klimaendringer og overgangen til nullutslippssamfunnet innebærer store forandringer. Hele matsystemet – landbruket, industrien og handelen – må håndtere klimarelatert risiko.

Så langt har debatten om klimarelatert økonomisk risiko i stor grad vært knyttet til oljebransjen. Det ligger i dagen at rammene for petroleumsnæringen vil forandres radikalt når CO₂-utslippene skal mot null og etterspørselen etter olje og gass derfor vil falle i takt med at ny teknologi overtar.

Men også landbruket, næringsmiddelindustrien og dagligvarehandelen – hele matsystemet – vil være gjenstand for store endringer i de kommende tiårene. Når vi snakker om landbruk og mat, må vi også snakke om ressursgrunnlag, bærekraft og helse. Det er ikke nok å bytte ut en fossil duppeditt med en fornybar – og så er problemet løst.

Bloomberg-rapporten

Arbeidet som er gjort i regi av G20-landenes Task Force on Climate-related Financial Disclosures, som ble ledet av den tidligere New York-ordføreren Michael Bloomberg, er et verktøy som nå tas i bruk av selskaper og myndigheter over hele verden. Det norske klimarisikoutvalget, ledet av Martin Skancke, skal levere sin rapport til høsten. Metoden og analyseapparatet vil være den samme i dette arbeidet som når store selskaper gjennomgår hvordan klimarelatert risiko vil påvirke deres virksomhet. Her kan du se Skancke innlede om arbeidet – opptaket er gjort på et arrangement Energi og Klima hadde i fjor høst.

Om artikkelen
Dette er en litt utvidet versjon av en tekst som ble publisert i Nationen 6. februar 2018.

Bloomberg-rapporten deler klimarelatert risiko inn i ulike kategorier:

  • Fysisk risiko handler om forandringer knyttet til klimaendringer.
  • Overgangsrisiko handler om forandringer som skjer på veien mot nullutslipp.
  • Ansvarsrisiko betyr at de som er ansvarlige for klimaskade kan bli saksøkt og rettsforfulgt.

Hva betyr klimarisiko for kjernevirksomheten?

For det norske landbruket og aktørene i det norske matsystemet har oppmerksomheten så langt vært knyttet til hva som kan gjøres for å redusere klimautslipp i egen virksomhet. Tine og Asko er gode eksempler på virksomheter som gjør mye for å minske sitt eget avtrykk.

Når klimarisiko er fokuset, så forandres perspektivet noe. Å kutte egne utslipp er fortsatt viktig, men det store spørsmålet handler om hvordan klimaendringer og klimapolitikk, i ordets videste betydning, kan tenkes å påvirke et selskaps eller en sektors kjernevirksomhet. Å belyse klimarelatert risiko er et grep som nærmer seg forretningskritiske forhold på en annen og mer direkte måte enn strevet for å oppnå egne utslippskutt.

Rammene for matproduksjon endres

Når det snakkes om fysisk risiko knyttet til klimaendringer, deles dette inn i to kategorier; kronisk og akutt.

En akutt fysisk klimaendring, er typisk en dramatisk værhendelse som forstyrrer produksjon eller ødelegger infrastruktur. Dette vil vi se mer av, og det vil koste store penger å gjøre samfunn mer motstandsdyktige.

KLIMA, LANDBRUK OG MAT
Norsk klimastiftelse setter søkelys på klima, landbruk og mat. Rapporten “Matsystemet under press” belyser dette komplekse og viktige temaet fra ulike vinkler. 20. mars 2018 ble rapporten lagt fram på en #Klimafrokost i Bergen. Artiklene fra rapporten er samlet på en egen temaside.

Mellom en akutt og en kronisk fysisk klimaendring, vil grensene være flytende. I det globale bildet vil man sannsynligvis se mer ustabile råvaremarkeder, knyttet til for mye eller for lite vann. Der det blir tørrere, kan rammene for en del landbruksproduksjon forandres radikalt. En rapport fra FFI peker ut soya som en særlig utsatt råvare, fordi så stor del av verdensproduksjonen foregår i Brasil.

I det norske landbruket kan man se for seg at mer ekstremnedbør i viktige innhøstingsperioder skaper problemer. Hvilke tilpasninger må da skje? Er maskinparken egnet? Hva skjer med kvaliteten på korn og potet?

For aktørene i matsystemet – bøndene, næringsmiddelindustrien og dagligvarehandelen – blir det viktig å kartlegge disse risikofaktorene og se hvordan ulike verdikjeder kan tenkes å bli påvirket.

Politikk og marked

Men like viktig som de fysiske klimaendringene, er overgangsrisikoen. Igjen er bildet for matsystemet langt mer komplekst enn i energisektoren, men verktøyet i Michael Bloombergs rapport er likevel egnet til en øvelse som kan gi mer innsikt i både trusler og muligheter som fremtrer.

Overgangsrisikoen inndeles her i flere bokser: Politikk og reguleringer, teknologi, marked og omdømme.

La oss se på markedet, altså etterspørselssiden først – ved hjelp av følgende øvelse: Helsemyndigheter både i Norge og ellers i verden leverer ved jevne mellomrom analyser som forteller hvordan vi burde ha spist – av hensyn til egen helse. Mindre fett, sukker og kjøtt – og mer korn, grønnsaker og fisk – er hovedpunkter i disse anbefalingene.

Hvis vi tenker oss at den norske befolkningen hadde lagt om kostholdet i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger, hva ville da bli effekten på tilbudssiden?

Hvis kjøttforbruket reduseres tilbake til samme nivå som på åttitallet, hvordan ville da det norske matsystemet måtte tilpasse seg? Hvilke produkter ville oppleve fallende etterspørsel? Hvordan ville industrien og dagligvarehandelen reagere?

Politikk og reguleringer handler i denne sammenhengen om alt fra Paris-avtalen og ned til beslutninger i lokalpolitikken. Det kan handle om overordnede mål i klimapolitikken, om handelspolitikk, og for eksempel om reguleringer som kan tenkes å påvirke forbrukeratferden gjennom skatter og avgifter. Det er altså snakk om politikk og reguleringer på alle nivåer – fra det lokale til det globale.

Teknologiske endringer

At teknologi er en faktor å være oppmerksom på for landbruket, kan illustreres gjennom såkalt hydroponisk dyrking, der for eksempel salat kan dyrkes i urbane bunkere. Det er sikkert betydelige innvendinger mot disse konseptene, men hvis noen i London eller Berlin får et system til å virke godt, så kan de spre seg raskt. De «gamle» verdikjedene kan bli utfordret fordi noen – gjerne i kombinasjon mellom kjente teknologier – finner på noe helt nytt. For eksempel er bærekraftig oppdrett av fiskearten tilapia angivelig velegnet i kombinasjon med dyrking av grønnsaker i slike bunkere. Fungerer dette ett sted, kan det enkelt kopieres andre steder i verden.

Så vil selvsagt ny teknologi også være en stor mulighet for de etablerte. Det tradisjonelle landbruket har oppnådd store produktivitetsgevinster gjennom ny teknologi, og det store målet i tiden fremover vil være å gjøre mer med mindre – altså å oppnå større ressurseffektivitet.

Transparens

Omdømme er den fjerde kategorien som listes opp som overgangsrisiko i rapporten fra Michael Bloomberg. Stikkordet her er transparens – folk ønsker innsyn i hvordan en vare eller tjeneste er produsert. Man vil ikke vite hvordan pølser og politikk lages, sier et ordtak som visstnok Otto von Bismarck er opphavsmannen til. Men jo, forbrukerne vil ha kjennskap til hvordan varer blir til – og for landbruket og det samlede matsystemet vil krav om innsyn i ulike faser av produksjonsprosessen bli dagligdags. Sensorteknologi vil gjøre det lettere å følge et produkt fra jord til bord, og både klimaavtrykk og andre forhold vil være faktorer forbrukere kan forholde seg til.

Summen av alt dette er en langt fra uttømmende liste med klimarelaterte risikofaktorer som både landbruket, næringsmiddelindustrien og dagligvarehandelen vil måtte forholde seg til. Banker, andre finansinstitusjoner, myndigheter og forbrukere, vil forlange at også denne store og viktige sektoren som matsystemet utgjør stresstestes mot klimarisiko. En av fordelene med arbeidet som er gjort i regi av Bloomberg, er at det nå utvikles et begrepsapparat som gjør det lettere å føre en kunnskapsbasert samtale om denne krevende og komplekse materien.