Klimanerder, kvotenerder og gassnerder

Jens Stoltenberg kan mistenkes for å være mer en kvotenerd, enn en fullspekket klimanerd.

Kjetil B. Alstadheim kårer Jens Stoltenberg til verdens fremste klimanerd i Dagens Næringsliv, og ironiserer over at han fremstilles som bremsekloss for klimatiltak her hjemme. Under klimaforhandlingene i Durban er Jens Stoltenberg en viktig pådriver for framdrift i finansieringsløsning for klimatiltak i utviklingsland og regnskogbevaring. Ikke minst er Stoltenberg en av få statsledere som deltar, og som taler varmt for et tak på de globale klimagassutslippene.

At Jens Stoltenbergs engasjement for klima er sterkt og ektefølt, er det få som betviler. Men for å bli utnevnt til klimanerd med positivt fortegn, burde Stoltenberg nok utvide sitt nerderepertoar. Stoltenberg er av DN tidligere fremhevet som en av motorene bak ideen om kvotehandel, der utslipp prises som følge av et globalt, synkende utslippstak. Stoltenberg kan, som den ihuga samfunnsøkonomen han er, mistenkes for å være mer en kvotenerd, enn en fullspekket klimanerd.

I skrivende stund ser det fortsatt ut til at et globalt utslippstak ligger noen år fram i tid, selv om signaler fra Kina, Brasil og Australia har redusert pessimismen en del. Om vi, litt optimistisk, antar at det kommer et noenlunde globalt utslippstak i 2025, så vil det være svært naivt å tro at dette taket er stramt nok til å nå togradersmålet. Det betyr ikke at Stoltenberg kaster bort tiden, han bør få full støtte for sitt internasjonale arbeid for et globalt kvotesystem. Men tregheten i utviklingen av et kvotesystem tilsier at andre tiltak kan bli vel så viktige på kort og mellomlang sikt.

I energisektoren, som står for brorparten av utslippene, må prisen på utslipp av CO₂ høyt opp før den nødvendige energirevolusjonen utløses. Lave kvotepriser kan utløse store utslippskutt gjennom effektivisering av de fossile energikjedene. Men revolusjonen uteblir, fordi kostnadsgapet mellom fossilt og fornybart har vært for stort. Når sol, vind og elbiler nå nærmer seg å være konkurransedyktige, skyldes det at mange beslutningstakere har hatt en bottom-up-tilnærming. De har spurt: Hva trenger vi for å få nok, ren energi? Så har de funnet svaret, og satt i gang å bygge. Industrialiseringen av vind og sol er drevet fram av målrettede virkemidler, ikke av karbonpriser. Mye tyder på at denne utviklingen vil påvirke den globale energimixen mer enn det kvoter vil gjøre, selv i et scenario der Stoltenberg lykkes forholdvis godt. Jens er kritisk til subsidier av fornybar energi, selv om han motvillig innfører grønne sertifikater.  Men det er først når subsidier har fjernet kostnadsgapet mellom fossilt og fornybart at det blir realistisk å tro på global konsensus om et stramt utslippstak.

Selv om klimaet kan tape på et halvhjertet, forsinket globalt kvotesystem, passer det Norges økonomiske interesser perfekt. Mens et stramt kvotesystem rettet mot togradersmålet kunne løftet fornybar energi, vil et moderat ambisjonsnivå med moderat pris på utslipp av CO₂, styrke kullets lillebror, gassen. Kvotenerder får dermed full støtte av gassnerder. Mens klimanerdene ser behovet for noe mer…