Klimabløffen fra Hurdal

Ap/Sp-regjeringens nye klimamål er posering som gir verken klimakutt eller omstilling, skriver tidligere statssekretær Mathias Fischer.

Tidligere statsministre er gjerne ærligere enn de som nettopp har signert en regjeringsplattform. I alle fall er det ærlighet i disse ordene fra Jens Stoltenbergs selvbiografi:

«Da skjedde det som ofte skjer i norsk klimapolitikk: Vi setter oss ambisiøse mål for utslippskutt som skal oppnås et tidspunkt langt fram i tid. Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram. Slik har vi bedratt oss selv flere ganger.»

Hans etterfølger Jonas Gahr Støre kopierer dette bedrageriet i Hurdalsplattformen. Kort tid etter at det ble oppnådd bred enighet om Norges klimamål og felles gjennomføring med EU, kom Støre med helt nye klimamål.

De er villedende, dyre, dårligere og uten en plan for å nå dem.

Plattformen presenterer disse nye målene:

  • Et mål om 55 prosent kutt 2030 i hele økonomien, inkludert kvotepliktig sektor (selv om det ikke vil gi mindre utslipp enn dagens mål)
  • Et mål om netto nullutslipp i 2050 (selv om Norge allerede har mål om klimanøytralitet i 2030 og 90-95 prosent kutt i 2050, som reelt er mer ambisiøst enn plattformens mål)
  • Utarbeide et nasjonalt mål og strategi for å øke den naturlige karbonlagringen i norsk natur (selv om Norge allerede har et nasjonalt mål og forpliktelse for karbonlagring i naturen)

Målene om 55 prosent og netto null er en kopi av EUs nye klimamål. Det høres ambisiøst ut, men det er det ikke.

Dagens klimaforpliktelse: 50–55 prosent kutt til 2030

Norge oppdaterte sitt klimamål i februar 2020. Daværende klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) sendte inn en ny forpliktelse til FN om 50–55 prosent kutt innen 2030, sammenlignet med 1990. Målet skal gjennomføres sammen med EU. Dette målet fikk bred tilslutning i Stortinget, også fra Ap og Sp, da det ble lovfestet i klimaloven i vår.

Den forrige regjeringen knyttet Norge tett til klimapolitikken i EU, gjennom en egen avtale som gjør at vi deltar på lik linje med EU-landene. Det var et bevisst valg som sikrer reelle utslippskutt i Norge og Europa.

Systemet deler utslippene i tre: Kvotepliktig sektor, ikke-kvotepliktig sektor og opptak i skog og andre areal.

For kvotepliktig sektor, som er petroleumsproduksjon, luftfart og store deler av fastlandsindustrien, er målet felles for Europa. I «Fit for 55», som er Kommisjonens oppskrift på hvordan nå 2030-målet, legges det opp til at de kvotepliktige utslippene skal reduseres med 61 prosent.

For ikke-kvotepliktig sektor, som er særlig transport, landbruk, oppvarming og avfall, har Norge i dag en nasjonal forpliktelse om å kutte med 40 prosent. Solberg-regjeringen la frem en plan for å overoppfylle dette med å kutte 47 prosent. Under EUs forsterkede mål vil Norges forpliktelse trolig bli 50 prosent. Her er vi forpliktet til å gjennomføre nasjonal politikk for å halvere utslippene i Norge.

For opptak i skog og areal er målet at summen av opptak og utslipp i naturen skal gå i netto null. Nedbygging av natur må kompenseres med økt opptak av karbon i annen natur.

Dette klimamålet tar altså hensyn til kvotemarkedet. Selv hvis Norges fysiske utslipp i 2030 ikke er 50–55 prosent lavere enn i 1990, vil målet bli nådd. Det skjer gjennom å halvere de ikke-kvotepliktige utslippene og at kvotemarkedet samlet i Europa kutter som planlagt.

Med andre ord: Norge trenger ikke speile EUs klimamål. Norge er en del av EUs klimamål. Så lenge vi innfrir våre forpliktelser i de tre pilarene, vil vi gjøre vår del av jobben for 55 prosent kutt i Europa.

Kvotemarkedet fungerer

Det europeiske kvotemarkedet fungerer. Alle kvotepliktige virksomheter må skaffe seg en kvote for sine utslipp. For de fleste bedrifter er livet enkelt: de slipper ut så lenge de kan. Når kostnaden ved å kjøpe en kvote er høyere enn kostnaden ved å kutte utslipp, kutter de utslippene.

Dette sikrer reelle utslippskutt og europeisk konkurransekraft, og reduserer behovet for offentlige subsidier. Forurenser betaler.

Markedet bryr seg, i likhet med atmosfæren, ikke om hvilket land utslippene skjer i.

Støre-regjeringens mål om at 55 prosent kutt også skal gjelde for kvotepliktig sektor i Norge, vil derfor ikke føre til mindre utslipp totalt sett. Resultatet blir at norske skattebetalere tar regningen for utslippskutt slik at det blir tilgjengelig kvoter for virksomheter i andre land.

Kutt i kvotesektoren må gi omstilling

Norge bør ha ambisjoner om å redusere utslippene i kvotepliktig sektor. Det bør skje på en måte som bidrar til omstilling uten å svekke konkurransekraften til norsk næringsliv.

Derfor suppleres kvoteplikten med en CO₂-avgift for petroleum og luftfart. Det gir insentiv til utslippskutt uten å svekke konkurransekraften. En oljeplattform kan ikke flagge ut til Italia, og flyruten Bergen-Oslo kan ikke erstattes av Krakow-Warszawa.

Når kvotemarkedet vil gi tilstrekkelige utslippskutt uansett, bør norsk politikk for kvotepliktige virksomheter konsentrere seg om omstilling. Det bør handle om hvordan vi kan skape arbeidsplasser for fremtiden i en tid der olje og gass ikke skal bære norsk økonomi.

Hvis du har et begrenset antall milliarder å bruke på grønn industri for fremtiden, vil du bruke dem på elektrifiseringstiltak som gjør at Equinor kan selge kvotene sine til utlandet, eller vil du bruke dem på investeringer i batteri-, hydrogen- eller havvind-produksjon?

Å bruke statsbudsjettet til å finansiere kutt i kvotepliktige utslipp med teknologi som ikke gir omstilling, ny teknologi eller fremtidsrettede arbeidsplasser, er å kaste bort penger.

Et ensidig fokus på å innfri et måltall vil distrahere fra jobben. Det vil flytte penger fra fremtidsrettede prosjekter til kortsiktige utslippskutt. Nå har Støre låst seg til et slikt måltall. Det er neppe fornuftig.

Kommer neppe i mål

Snart vil han nok oppdage at det heller ikke er gjennomførbart innenfor rimelighetens grenser.

Det kan illustreres med et annet kuttmål i regjeringsplattformen. Støre-regjeringen vil kutte utslippene fra olje- og gassproduksjon med 50 prosent innen 2030. Et godt bidrag til å nå 55 prosent for hele økonomien, skulle man tro. Men nei. For dette målet er det nemlig utslippene i året 2005 som er utgangspunktet, ikke 1990.

I 2005 var utslippene fra petroleum på 14,1 millioner tonn. En halvering betyr da at de skal ned til ca 7 millioner tonn i 2030. Og hva var tallet i 1990? 8,18 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. En halvering av petroleumsutslippene vil derfor ikke være et stort bidrag til å kutte 55 prosent i hele økonomien.

Og selv en halvering fra 2005 vil være veldig dyrt og veldig vanskelig. I stortingsmeldingen «Energi til arbeid» kommer det frem at det vil kreve elektrifiseringsprosjekter med en tiltakskostnad på langt over 2000 kroner per tonn redusert CO₂. Mens mange av elektrifiseringsplanene for sokkelen nå følger av at det lønner seg for selskapene, vil en slik tiltakskostnad bety at skattebetalerne må ta regningen.

Det betyr å bruke enorme summer på å elektrifisere marginale felt uten at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og samtidig frigjøre klimakvoter som selskap i andre land kan ta i bruk.

Og selv da har man bare kuttet utslippene fra petroleum med én million tonn sammenlignet med 1990 – langt fra en halvering, enda lengre fra 55 prosent.

Så hvem skal da ta kuttene? Bilistene, som skal få billigere drivstoff? Fastlandsindustrien, som er sterkt konkurranseutsatt? Bøndene, samtidig som Senterpartiet styrer Landbruksdepartementet?

Man må tro at Støre-regjeringen faktisk har tenkt å levere på dette målet. Det vil koste, og det er ingenting i plattformen som tyder på at de har politikken til å klare det.

Netto null i 2050

Apropos Jens Stoltenberg: På Aps landsmøte i 2007 presenterte han den rødgrønne regjeringens nye mål: karbonnøytralitet i 2050. Under regjeringen Solberg ble det fremskyndet til 2030.

Så hvorfor har regjeringen nå et «netto null»-mål for 2050? Det er ikke lett å forstå. Den eneste forklaringen jeg kan se, er at EU har et slikt mål, og at det er bred enighet om at verdens utslipp og opptak må komme dit innen 2050 dersom vi skal unngå de verste konsekvensene av klimaendringene. Men det er forskjell på verden som helhet og Norge alene.

Regjeringen vet ikke selv hva den mener. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) skrev på Twitter «Det foreligger ikke en enhetlig, omforent definisjon på netto null (foreløpig)».

Det er rett. Men det finnes ikke så mange alternativer.

Netto null, eller klimanøytralitet eller karbonnøytralitet, kan i hovedsak oppnås på én av to måter:

  1. Man nuller ut de fysiske utslippene med å kjøpe tilsvarende utslippskutt i utlandet.
  2. Man nuller ut de fysiske utslippene med tilsvarende opptak i skog og andre areal.

Hvis Støre-regjeringen mener A, er det bare en gjentakelse av det Stoltenberg-regjeringen mente i 2007, og en åpenbar svekkelse av Solberg-regjeringens mål om karbonnøytralitet i 2030.

Hvis Støre-regjeringen mener B, er det ikke bare en svekkelse av 2050-målet, men det må være basert på kunnskapsløshet. Fordi: Gitt at Norge halverer utslippene innen 2030 og fortsetter utviklingen, og gitt at vi ikke brenner ned Innlandet og Trøndelag, vil Norge med en slik regning av skog være netto null en gang i løpet av 2030-tallet.

Det følger av at Norge har mange trær og at opptaket i skogen vokser. Relativt til utslippene er det norske opptaket i skog mye høyere enn i mange andre land, også høyere enn EU-gjennomsnittet. Når utslippene går ned og opptaket øker, vil opptaket ta igjen utslippene raskere i Norge enn i mange andre land.

Derfor gir det heller ikke her mening for Norge å speile EUs klimamål. Vi har helt ulike utgangspunkt. Når EU regner inn skog i sine mål for 2030 og 2050, betyr det langt større ambisjoner for utslippskutt enn hvis Norge setter like mål. De har ikke like mange trær å gjemme seg bak.

Dagens lovfestede 2050-mål er mye mer ambisiøst. Det er at Norge skal være et lavutslippssamfunn med kutt på 90-95 prosent sammenlignet med 1990. Opptak i skog er ikke regnet inn. Tar man med opptak i skog, vil Norge i 2050 være langt under netto null. Det skulle bare mangle. For at hele verden skal være netto null i 2050, må noen land bidra med mer opptak enn utslipp. Det bør Norge gjøre.

Per i dag er ikke Norge en del av EUs 2050-mål, men det kan jo hende vi blir det. Da vil et norsk overskudd i opptak bidra til at Europa er netto null, selv om enkelte europeiske land ikke er det. (Det er ikke så mye skog på Malta.)

Med Støre-regjeringens opplegg, svekkes derfor de nasjonale ambisjonene for 2050 kraftig.

Nytt mål for opptak i skog

Det siste forunderlige punktet om klimamål i Hurdalsplattformen lyder «Bruke skogen aktivt som en sentral del av klimapolitikken og utarbeide et nasjonalt mål og strategi for å øke den naturlige karbonlagringen i norsk natur».

Norge har allerede et tydelig mål for den naturlige karbonlagringen i naturen. Det er den tredje pilaren i klimaavtalen med EU, blant venner kalt LULUCF (Land use, land-use change, and forestry).

Forpliktelsen for 2030 er netto null: Utslippene fra nedbygging av natur skal ikke overstige opptaket i naturen.

Naturlig karbonlagring har fått ufortjent lite oppmerksomhet i den norske klimadebatten, og derfor er det også ukjent for de fleste at vi per nå ligger an til å bryte EU-forpliktelsen. I den teller kun menneskeskapt opptak og avskoging. Det bygges ned så mye natur, og hogges ned så mange trær, at økt opptak ikke kan ta det igjen. Norge vil sannsynligvis bli stående med utslipp på flere millioner tonn i en sektor der målet er netto null.

Kanskje er det et mer langsiktig mål for karbonopptak den nye regjeringen vil komme med: et som forplikter til å plante skog som kan øke opptaket etter 2030. Trær vokser sakte, og nye trær nå vil være nesten uten betydning for 2030-målet.

Derfor er 2030-målet en mer enn stor nok oppgave for Støre-regjeringen. Det forutsetter en kraftig brems i avskogingen. Et mer langsiktig mål vil ikke bidra til å innfri den forpliktelsen.

Politikk for avskoging

Ikke minst med tanke på at politikken i plattformen legger til rette for mer avskoging.

Hurdalsplattformen er full av politikk for å bygge ned natur. Det skal bli mindre fortetting, kommunene skal få større spillerom og det skal bli vanskeligere for staten å verne natur.

I vår gikk Arbeiderpartiet og Senterpartiet sammen om å fjerne forbudet mot nydyrking av myr – et av de viktigste og mest treffsikre virkemidlene for opptak av karbon.

Man kan ikke se på opptak av karbon i naturen uten å samtidig se på utslippene i naturen. Det hjelper ikke å plante et tre dersom man også hogger ned to andre og drenerer en myr.

Glem heller ikke at formålet med denne treplantingen ikke vil være at skogen skal binde karbon til evig tid, men at trærne skal hogges ned når det er økonomisk gunstig for skogeieren. Dersom man vil innfri forpliktelsen om netto null i opptak/utslipp i naturen, bør man utsette hogst av de trærne som kan binde mye karbon de kommende årene.

Det er neppe intensjonen til denne regjeringen. Så kanskje det er nettopp derfor de vil komme med et nytt mål for karbonopptak i naturen. Fordi de ikke vil klare den ambisiøse juridiske forpliktelsen vi allerede har.

Tilbake til Stoltenberg-tiden

Det er nå all grunn til å frykte at norsk klimapolitikk vender tilbake til den vagheten som preget Stoltenberg-tiden. Man hadde et mål langt der fremme, og i stedet for å planlegge med konkrete virkemidler, skisserte de noen muligheter for hvordan det kanskje kunne nås.

Klimaplanen til Sveinung Rotevatn var et taktskifte for klimapolitikken. For første gang fikk vi en plan som viste tonn for tonn hvordan våre forpliktelser skulle innfris. Med konkrete virkemidler, som var realistiske og som regjeringen lovet å gjennomføre.

Den nye klima- og miljøministeren, Espen Barth Eide, kunne fulgt opp den planen med forsterkede virkemidler. Han kunne fulgt det løpet som var lagt sammen med EU. Det er all grunn til å frykte at det ikke vil skje.

Melder ikke inn målet

Men kanskje har Espen Barth Eide skjønt at den nye målstrukturen ikke har mye for seg. For til NTB innrømmer klima- og miljøministeren at han har ikke tenkt å melde inn et oppdatert klimamål under Paris-avtalen. Der er det forgjengerens mål om 50-55 prosent som skal bli stående.

Det betyr at regjeringen faktisk ikke har offisielt forsterket det norske klimamålet. De har bare satt en ambisjon. Dette er et gigantisk mageplask – gitt innsalget av Hurdalsplattformen som en skjerping av den norske klimapolitikken.