Klima og norsk eksportfinansiering: Omleggingen som forsvant

Statsbudsjettet viser at Norge kutter i den offentlige bistanden til fornybar energi i sør, samtidig som den varslede stimulansen av private investeringer gjennom lån eller garantier uteblir.

«Mindre offentlig bistand, mer private investeringer» var ledetråden for den varslede omleggingen av regjeringens politikk for fornybar energi i u-land. I statsbudsjettet 2016 kuttes det i offentlig bistand til formålet, men den varslede stimulansen av private investeringer uteblir. Det er synd, både fordi Norge har bedrifter og investeringsmiljøer i verdensklasse på området og fordi klimaet og norsk økonomi trenger slike stimulanser som bl.a. bedre eksportfinansiering kan gi.

I stortingsmeldingen om utviklingspolitikken som regjeringen la frem i juni, fremheves behovet for å mangedoble investeringene i fornybar energi i u-landene, og privat sektors avgjørende rolle: «Verken bistand eller utviklingslandenes egne midler vil være nok… For å nå FN-målene er det helt nødvendig å legge til rette for private investeringer». I meldingen trekkes «mer tilpassede eksportfinansieringsordninger» – GIEK og Eksportfinans – frem som det sentrale virkemidlet for å fremme næringslivets grønne investeringer i u-land, ved siden av økte rammer for Norfund.

Det siste året har en rekke fremvoksende økonomier – Egypt, Pakistan, Brasil, India, Vest-Afrika-samarbeidet, Mexico, Bangladesh med fler – lansert ambisiøse programmer for utbygging av fornybar kraftproduksjon. Min arbeidsgiver Scatec Solar, i partnerskap med Norfund, sikter mot å bli en av de store utbyggerne i flere av disse markedene. Men skal målene nås, må de private utviklerne hente titalls milliarder dollar i langsiktige lån til utbyggingen. For å supplere de multilaterale utviklingsbankene, stiller statseide finansieringsinstitusjoner fra blant annet EU, USA, Canada og Tyskland med lån eller garantier til prosjektene. Som fremhevet i Utviklingsmeldingen, bør Eksportkreditt Norge (EKN) og GIEK også bli en naturlig partner for å delta i finansieringen av slike viktige infrastruktursatsinger, på samme måte som Norge dro nytte av utenlandsk kapital i vannkraftutbyggingen i forrige århundre.

Men GIEKs rammer for å kunne delta med garantier i slike prosjekter er i ferd med å bli brukt opp, og statsbudsjettet 2016 gir dessverre ingen signaler om økte rammer for å møte behovet fra norsk næringsliv.

Det kan virke som at vi i Norge overser at eksportfinansiering kan få en viktig funksjon i forbindelse med internasjonal klimafinansiering, som vil stå sentralt på klimatoppmøtet i Paris. OECD la forrige uke frem en rapport (pdf) som viser at flere land aktivt tar i bruk langsiktige lån for å fremme næringslivets investeringer i fornybar kraft i sør, og at eksportfinansiering får en voksende rolle i dette bildet. Statsbudsjettet viser at Norge kutter i den offentlige bistanden til fornybar energi i sør, og at vi trapper ned investeringene gjennom lån eller garantier.

Klimafinansiering i u-land i 2013-14, etter finansieringskilde (kilde: OECD)
Klimafinansiering i u-land i 2013-14, etter finansieringskilde (kilde: OECD)

Dersom GIEK eksempelvis får mulighet til å garantere for 50 milliarder kroner til investeringer i fornybar kraft, vil det utløse investeringer på ca 100 milliarde. Det vil gi kunne gi reduserte CO₂-utslipp på 10–20 millioner tonn CO₂ per år i sør, tilsvarende 20–40 prosent av de totale norske CO₂-utslippene. Til sammenligning har Eksportkreditt Norge i dag lånt ut om lag 120 milliarder kroner til offshoreindustrien.

Eksportfinansieringen må tilpasses fornybarnæringen, en fremtidens vekstnæring for Norge. Det som glapp i statsbudsjettet, kan rettes opp av Stortinget.