Men hvordan møter vi i Europa denne situasjonen? Er handelsavtalene mellom EU/Efta/Norge og den søramerikanske handelsblokken Mercosur med på å dytte utviklingen i riktig retning, eller er det bare mer av den samme politikken som har drevet oss stadig lenger inn i klimakrisen?

Dessverre kan det se ut som vi fortsetter på feil kurs. Vi legger opp til å etterspørre mer av produkter vi må bruke mindre av. Det er den samme grunnleggende feilen som har ligget til grunn for biodrivstoffpolitikken. Palmeolje truer regnskogen i Indonesia. Soya og kjøtt truer regnskogen i Brasil. Vi som bor i andre deler av verden, enten det er i Europa eller Kina, forbruker ressurser på en slik måte at det setter globale avtrykk som er uønsket – og svært skadelige for jordas klima.

Voldsom vekst

Ifølge en nylig rapport fra Greenpeace Frankrike har Brasil økt produksjonen av soya fra 26 millioner tonn i 1997 til 115 millioner tonn i 2017. Brasil og Argentina produserer alene mer soya nå enn hele verden gjorde i 1997. På disse snaut 25 årene har den globale produksjonen av soya økt fra 144 millioner tonn til 353 millioner tonn.

Ved siden av Kina er EU den største importøren av soya fra Brasil. Halvparten av soyaen EU importerer går til å fôre kylling, mens en fjerdedel går i grisen. Resten går til storfe, litt går til laks, og noen få spiser soyaen «as is». Fjærkre og svin er i realiteten foredlet korn og soya – de spiser mat som også mennesker kan nyttiggjøre seg. Alternativet er ikke å bygge opp europeisk produksjon av soya. Da ville det – ifølge dataene gjengitt i Greenpeace-rapporten – kreves et landareal på størrelse med Østerrike og Belgia for å kompensere for kutte importen fra Brasil.  

FNs klimapanel konstaterte nylig i en spesialrapport at klimaendringer truer matsikkerheten og at en omlegging av både landbruksproduksjon og kosthold er nødvendig for å sikre nok mat til alle og bidra til reduserte klimagassutslipp. Men det må tas hensyn til lokale og regionale forhold i ulike deler av verden. NIBIO-forsker Arne Bardalen skriver godt om FN-rapporten i en kronikk i Nationen.

Det er nødvendig med en like omfattende snuoperasjon i forbruk og produksjon av mat som når det gjelder forbruk og produksjon av energi.

Kjøtt er for arealkrevende

Et mer vegetabilsk kosthold er oppskriften: Mindre kjøtt – mer korn og potet, frukt og grønnsaker. Dietten – og produksjonen – må selvsagt tilpasses lokale forutsetninger og forhold, men at det samlet sett er riktig og nødvendig å gå i vegetabilsk retning, er udiskutabelt. Det er kort og godt for arealkrevende å fortsette en utvikling der vi spiser stadig mer kjøtt.

Velstandsøkning – kombinert med industrielt landbruk – har medført økende kjøttkonsum i store deler av verden. The Economist viste i en meget lesverdig artikkel i vår hvordan velstandsøkningen i Kina har slått ut i økt kjøttkonsum. Mer proteinrik kost har gitt folk bedre helse. Gjennomsnittsinntaket av kjøtt i Kina har økt fra 4kg i 1961 til 62kg i 2013. Kina passerte i fjor Brasil som det nest største markedet for biff, etter USA, og Brasil satte eksportrekord for storfekjøtt.

Kineserne spiser omkring halvparten av svinekjøttet som produseres i verden. For å fôre opp grisene, importeres 100 millioner tonn soya.

Etterspørsel gir behov for mer arealer

Det er økende etterspørsel etter produktene som det latinamerikanske industrilandbruket kan levere verden. Det er den underliggende årsaken til krisen i Amazonas. Kjøttproduksjon og soyadyrking krever arealer. Markedet betaler, og det er lønnsomt å produsere mer. Bærekraftsertifiseringer og sporbarhet hjelper, men det egentlige problemet er det samlede presset. Produksjonen på eksisterende arealer kan sikkert forbedres, men så lenge etterspørselsveksten vedvarer er det vanskelig å se for seg at jakten på nye arealer vil stoppe.

Når det gjelder energiomstillingen, så har det i klimapolitikken stort sett vært bred enighet om at det er etterspørselssiden det er viktigst å gjøre noe med – gjennom en pris på CO₂ og andre tiltak som endrer sammensetningen av forbruket. Det er derfor vi har et kvotemarked for CO₂ i Europa, for eksempel. Forurenser betaler, og stimuleres til å endre atferd. Ny fornybar energi får styrket sin konkurransekraft mot den fossile.

Men når det gjelder matsystemet har det ikke vært vilje og evne til å sette i verk tiltak på etterspørselssiden. Tvert imot har kjøtt relativt sett blitt billigere. Effektiv produksjon av fôrråvarer, storskala oppfostring, og god logistikk frem til forbruker, betyr for eksempel at «industrikylling» er svært billig mat. Ifølge The Economist er det nå 23 milliarder kyllinger på jorda, og omløpshastigheten er høy. Pr kilo kjøtt er klimagassutslippene relativt lave, men kyllingindustrien har likevel et betydelig avtrykk gjennom arealbeslag, og den har utfordringer knyttet til dyrevelferd, medisinbruk osv.

Drøvtyggerne – ku, sau og geit, kan i motsetning til kyllingen og grisen utnytte fôr som ikke er egnet til menneskemat. Men drøvtyggere slipper ut klimagassen metan og det er det totale antallet – og hvor lenge de lever – som avgjør hvor store metanutslipp de samlet representerer. Beitende brasiliansk storfe – som bruker lang tid på å nå slaktevekt – vil ha et større avtrykk pr kilo enn okser som vokser fortere. Hvis de fôres på korn og soya, i tillegg til beiting, vil også oksene beslaglegge areal som kan brukes direkte til menneskemat.

Kombikua “klimavinner”

Innen kategorien storfe, er kombinasjonen av melk- og kjøttproduksjon en suveren klimavinner, fordi det er flere produktkategorier å fordele utslippene på. Den norske «kombikua» er et produktivt dyr.

Mercosur-avtalen innebærer visse lettelser for import av storfekjøtt til Norge, men ikke for volumet. Tollsatsene settes ned, innenfor samme kvote som nå. Dette kjøttet har helt sikkert et mye høyere klimagassavtrykk enn kjøtt fra norsk «kombiku», men ikke nødvendigvis høyere avtrykk enn fra norske kjøttfe. Gjennomsnittstall gir ikke så mye innsyn her.

Det er produksjonsmetoden som avgjør hvilke avtrykk storfekjøttet setter, men det er i liten grad muliggjort å skille mellom det ene og andre i forbrukerleddet. Det kan tenkes avgifter som differensierer, slik Haakon Riekeles er innom i et nylig Civita-notat. Men i det store bildet kommer man ikke bort fra at politikken må angripe kjøttkonsumet som sådant – og helst slik at et landbruk som stimulerer bærekraftig produksjon basert på lokale ressurser kan vokse parallelt.

Inger Elisabeth Måren, forsker ved Universitetet i Bergen, gir sin oppskrift i dette intervjuet på Energi og Klima.

Det er helt nødvendig med omlegginger, og da kommer man ikke unna etterspørselssiden, altså forbruket. Dette gjelder i Norge, det gjelder ellers i Europa, og det gjelder i store deler av verden forøvrig.

Større ansvar for avtrykket

EU og europeiske land kan gå foran, ved å sette inn tiltak som både gjør noe med forbruket og som støtter de delene av landbruket som utnytter lokale forutsetninger på en god måte. Det er ikke tilfeldig at to viktige landbruksland som Frankrike og Irland er de mest skeptiske til Mercosur-avtalen. Begge land har gode forutsetninger for å produsere kvalitetsmat basert på landarealene de har til rådighet og sterke landbruksinteresser politikken må ta hensyn til.

Det grunnleggende er at vi må ta større ansvar for det totale avtrykket kostholdet setter og sette inn tiltak som reduserer etterspørselen etter fôrråvarer og kjøtt.

For Norges del er dette en utfordring til myndighetene, som må bli tøffere i bruken av virkemidler for å få kjøttkonsumet ned. Det er også en utfordring til landbruket, som må gjøre mer for å ta ned bruken av soya i fôret. Og det er en utfordring til laksenæringen, som er en storforbruker av soya. Laks- og sjømatnæringen kan ikke bygge sine vekstambisjoner på økende soyakonsum og økende klimafotavtrykk.

Norge er et lite land i verden, men retningen på politikken er viktig. Skal vi klare å legge om det globale matsystemet slik at det kommer i samsvar med den dystre diagnosen som FNs klimapanel forleden stilte, så må vi alle gjøre vårt.