Kjøttbransjen har fått Nibio og Menon til å regne på effekter av redusert kjøttforbruk. Resultatene ble presentert på et seminar i Oslo tirsdag. Med forutsetningene som er valgt, blir utslagene for det grovfôrbaserte norske landbruket dramatiske: «Med redusert kjøttforbruk i Norge vil en tredjedel av dyrka jord gro igjen» – er tittelen i nyhetssaken hos ABC Nyheter.

Verner kyllingen

Når det gjøres scenarioanalyser, er premissene og forutsetningene som legges inn svært viktige for utfallet. Forskerne hos Nibio har forholdt seg til premissene som oppdragsgiver har gitt. I analysen i denne rapporten er det to viktige forhold som gjør at utslagene av redusert kjøttforbruk blir svært store for det grovfôrbaserte landbruket: Den ene er at forbruket av kylling, i et scenario med 45 prosent forbruksreduksjon til 2027, holdes konstant. Gitt at samlet kjøttforbruk også er konstant, må de andre kjøttslagene enda mer ned. Den andre er at antallet melkebruk tvinges ned fordi det antatte forbruket av storfekjøtt blir lavere enn antallet kalver fra melkekyr tilsier. Det gir også betydelige utslag. Kyllingen får «forkjørsrett», skyver ut annet kjøtt – og får svært høy markedsandel. Kyllinger spiser som kjent ikke gras, men korn. Ergo trengs det mindre beite og grovfôrarealer.

Mer vegetabilsk kosthold

I Klimastiftelsen har vi gjort et liknende scenario-arbeid, men brukt andre forutsetninger. Da blir utslagene annerledes. Det blir plass til mer storfekjøtt, svin og lam på tallerkenen når også kyllingen må tåle nedgang. I våre scenarioer forutsatte vi også at kjøttproduksjonen fra melkekyr ikke skulle røres. Da blir utslagene også for arealbruk annerledes. Men også våre scenarioer viser at betydelig reduksjon i kjøttforbruket gir mindre behov for arealer til fôrproduksjon. Detaljene kan studeres i rapporten «Redusert kjøttforbruk – en nøkkel til klimakutt».

Det foreligger dokumentasjon i bøtter og spann på at det globale matsystemet ikke er bærekraftig og må legges om. En overgang til et mer vegetabilsk kosthold er nøkkelen, ifølge en bred vitenskapelig konsensus.  

Også i Norge må landbruket ta sin del av jobben når klimagassutslippene skal kuttes. Utfordringene her vil ganske sikkert bli synliggjort når Miljødirektoratet legger frem sin klimakur-rapport fredag.

Nibio og Menon har ikke regnet på klimaeffekten av sine scenarioer for kjøttbransjen, men den er helt sikkert gunstig. Færre drøvtyggere og mer kylling basert på importert kraftfôr gir lavere klimagassutslipp i Norge.

Debatten om kjøtt og klima har tendenser til «kulturkrig» – der syklende veganere blir fremstilt som en trussel mot tradisjon, kultur og levende bygder. Rapportene kjøttbransjen har bestilt kan brukes til å dyrke denne konflikten, men hvis man vil være konstruktiv, går det an å se etter løsninger som kan forene, heller enn å splitte.

Landbruk og klima – et krevende felt

Forholdet mellom landbruk og klima er fullt av dilemmaer. Det er ikke til å komme bort i fra at reduksjon i kjøttforbruket, særlig fra drøvtyggere, er en svært effektiv vei til reduksjon i landbrukets klimagassutslipp. Nedgang i antallet drøvtyggere, betyr lavere arealbehov til dyrking av grovfôr og beiting. Samtidig er bare kua og sauen i stand til å utnytte ressursen graset representerer. Bøndenes økonomi tilsier større enheter i melkeproduksjon, og det betyr mindre beiting – altså et landbruk som samsvarer stadig mindre med reklameplakatene. Mer effektiv melkeproduksjon ved hjelp av mer kraftfôr forbedrer produktiviteten, men gir færre kalver. Gitt konstant forbruk av storfekjøtt trengs det da mer ammeku, som er en lite klimaeffektiv produksjon. Den fortrenger også kornproduksjon i sentrale strøk, og det er velbegrunnet bekymring for at kornarealet i Norge går ned.

Avtrykket landbruket setter i andre deler av verden, særlig gjennom soyaimporten, er også en faktor. Et landbruk som er basert på langreist import av proteinråvarer kan gi lave klimagassutslipp her i landet, men samtidig sette spor i andre deler av verden som ikke er bærekraftig.

En “politisk” næring

Det er altså ikke slik at det norske landbruket, slik det fremstår i 2020, er bevaringsverdig «as is». Det trengs omstillinger som både gir klimakutt og tilfredsstiller behovet for å bruke naturgrunnlaget på en ressurseffektiv måte. Landbruket er en så gjennomregulert og politisert næring at det må gå an å finne frem til virkemidler som oppnår dette. Å sikre grovfôrbasert matvareproduksjon i utkantene vil være et politisk mål, nær uansett hvilken regjering som styrer.

Samtidig endres forbrukernes preferanser i retning av det grønne og bærekraftige. Da er det kanskje også mulig å få ut en merverdi for produkter som er fremstilt med lave klimagassutslipp, basert på bærekraftige ressurser.