Sist torsdag var det meste som kan krype og gå av
Europas CCS-entusiaster samlet i Oslos utstillingsvindu – Den
norske Opera og Ballett – i et forsøk på å løfte karbonfangst og
-lagring på EUs
klimapolitiske agenda.
Timingen
kunne ikke vært bedre: Den 1. november innsettes Ursula von der
Leyen som ny president i Europakommisjonen. Innen ett hundre dager
skal hun presentere en Green Deal for
Europe , noe hun lovet Europaparlamentet
for å oppnå flertall. Mye tyder på at en Green
Deal vil bestå av et veikart med
konkrete juridiske målsetninger for å nå EUs mål om netto
nullutslipp av klimagasser innen 2050. Spørsmålet er hvilken rolle
og virkemidler Kommisjonen vil tillegge CCS for å nå målet.
Det skal jeg komme tilbake til.
Men først: Hvorfor et EU-Norge CCS-møte i Oslo? Regjeringens frykt er at Norge skal punge ut i dyre dommer for en teknologi som ingen andre vil benytte. Derfor gjentok også olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg til det kjedsommelige at Norge er avhengig av EU og EU-landenes bidrag og drahjelp om CCS skal lykkes. At Freibergs budskap lettest kan oppnås ved selv å delta i EUs politiske fora, i Ministerrådet og Europaparlamentet, ble forbigått med glans. Freibergs og Fremskrittspartiets forakt for EUs byråkrati og detaljstyring overgår fordelen av å kunne presentere og diskutere rammevilkår for å fremme CCS i resten av Europa. Hva skal vi med å delta i EU når vi har venner som klimakommissær Miguel Arias Cañete, parerte Freiberg på pressekonferansen.
Det
mest virkningsfulle ved å invitere Europas CCS-miljø til Oslo for å
vise frem Norges CCS-satsing,
var nok å binde norske politikere til masten. Har vi sagt A til EU
og verden, må vi si B. For både regjering og Storting er naturlig
nok fortsatt skeptiske til å bevilge store summer over
statsbudsjettet til CCS etter Jens Stoltenbergs mislykkede
Månelanding –
CO2 -fangst og -lagring
på raffineriet på Mongstad som aldri ble noe av. Skal de to nye
demonstrasjonsanleggene, sementfabrikken i Brevik og
avfallsforbrenningsanlegget på
Klemetsrud i Oslo,
komme opp å stå, så må det gis store bevilgninger
i kommende statsbudsjett. Problemet er den
rungende stillhet som fortsatt hersker i resten av Europa om CCS.
Fortsatt
ser mange EU-land på det norske CCS-initiativet som vår siste
mulighet til å fortsette eksport av gass til et gryende
nullutslipps-Europa. Antakelig derfor var ikke det finske
EU-formannskapet til stede. Heller ingen tyske, nederlandske,
franske eller britiske politikere, bortsett fra Europaparlamentets
suverene CCS-ambassadør, Chris Davies, som hadde tatt turen selv
– uten å få komme til orde.
Utenfor EU skyver regjeringen frem Equinors initiativ til et europeisk CO2 -lager. Lanseringen av Northern Lights – et forhåpentligvis gasstomt felt nordvest for Bergen, ligger på skrivebordet. Med Shell og Total på laget har Equinor fått med syv europeiske energi- og industriselskaper. Torsdag annonserte de intensjonsavtaler med hydrogen-produsenten Air Liquide, stålprodusenten Arcelor Mittal, den irske energi- og gassprodusenten Ervia, sementprodusenten Heidelberg, det svenske oljeraffineriet PREEM, elektrisitetsselskapet Stockholm Exergi og finske Fortum. Hva avtalene konkret inneholdt fikk vi ikke vite, men idéen er at selskapene skal kunne transportere fanget CO2 med skip til trygg lagring tre tusen meter under Nordsjøens havbunn.
Equinors skisse til komplett kjede for karbonfangst og -lagring. (Kilde: Equinor) Northern
Lights er et
viktig og prisverdig initiativ av tre årsaker. Det dreier fokus over
på å kutte utslipp fra industri, hvor muligheten til å erstatte
fossil energi med fornybar så langt ikke er mulig. Det fjerner et av
de største hindrene for å lykkes med CCS, nemlig lagring av CO2 –
fryktet av miljøorganisasjoner og politiske miljøer i de aller
fleste EU-landene. Sist, men ikke minst, vil industriselskapenes
deltakelse gi viktig drahjelp i den politiske debatten i EUs
institusjoner og i medlemslandene. For da
konsernsjef Eldar Sætre stilte opp i Den norske Opera, dukket også
de andre toppsjefene opp. Det ga godt tiltrengt synlighet og
kredibilitet. Slik reddet Northern Lights-prosjektet konferansen.
Dessverre
ble det liten tid til å diskutere de viktigste spørsmålene: Hvilke
virkemidler har EU til rådighet for å fremme CCS? Hvordan kan vi få
til storproduksjon av “blå”
hydrogen – basert på gass med CCS? Klimakommissær Cañete var inne
på noen virkemidler,
som forskningspenger, støtte til infrastruktur av felles interesser
(deriblant for CO2 ) og ikke minst finansieringsmekanismen «Innovation
fund» . Sistnevnte skal øremerke inntekter fra salg av 400
millioner utslippskvoter til finansiering av CCS-prosjekter.
Kommisjonens
ønske er at penger fra innovasjonsfondet skal kunne dekke 60
prosent av gapet mellom prisen for å slippe ut et tonn CO2 og
kostnaden ved å fange, transportere og lagre klimagassen. I dag er
prisen for å slippe ut CO2 ca 25 euro per tonn – mens prisen for
CCS er estimert til 80 til 120 euro. Kriteriene for å motta
EU-støtten er mengden av fanget CO2 , prosjektets innovasjons-
og modningsgrad, evne til oppskalering og kostnadseffektivitet.
Penger
og politisk oppbakking er viktig, men langt fra tilstrekkelig for at
CCS skal lykkes. Fornybarmirakelet i Europa skyldtes i stor grad
EU-landenes konkrete juridisk bindende
målsetninger om økt forbruk av fornybar kraft innen 2020.
Myndighetene i hvert land innførte insentiver og subsidier og sørget
for stordriftsfordeler og kostnadsreduksjon. Slik ble fornybar kraft
både mer effektivt og kommersielt lønnsomt. Spørsmålet er om
Kommisjonens Gre e n
Deal vil tørre å ty til slike
virkemidler for å oppnå samme resultat med CCS. Andre forslag er et
eget sertifikatmarked for kraft og industri med CCS, premiering av
offentlige innkjøp av CO2 -fritt stål og sement, og premiering av
bio-CCS som vil kunne fjerne CO2 fra atmosfæren. Tak på CO2 -utslipp
per MWh produsert
kraft og en ny klimaskatt på handel inn og ut av EU er andre mulige
tiltak.
Europakommisjonens
og OEDs CCS-summit bør ikke bli det siste. Neste samling bør nok
heller avholdes i Berlin, Amsterdam eller Brussel; land med politisk
innflytelse i EU og hvor industripotensial for blå hydrogen er
størst. Først da kan regjeringen
virkelig håpe på å få den nødvendige drahjelpen fra EU og unngå
norsk alenegang.
