Hvordan skal en sosial og grønn elavgift se ut?

Etter valget og en sommer med høye strømpriser tegner det seg et behov for å gjøre noe med fordelingen av byrdene med elektrifiseringen av Europa, skriver Andreas Thorsheim.

I tre tiår har det norske strømsystemet kort fortalt vært organisert under følgende prinsipp: Vi produserer grønn og billig strøm som husholdningene betaler litt ekstra for, slik at vi kan ha en ekstra konkurransedyktig industrisektor, og så sender vi foredlede industriprodukter til eksport heller enn strøm.

I sommer er det merkbart at dette har endret seg. Europa skriker etter kraft, og det behovet øker etter hvert som millioner av kjøretøyer på kontinentet skal elektrifiseres og kull- og atomkraftverk skal erstattes. Norge leverer deler av dette behovet med et økende antall kabler til kontinentet, og påvirkes derfor i økende grad av prisdannelsen i det europeiske kraftmarkedet og i minkende grad av nedbørsmengde og temperatur her på berget.

Nytt strømsystem, klimamål og husholdningenes tålegrense

Med et større innslag av uforutsigbare kraftkilder, som vind og sol, og et mer volatilt klima, øker på kort sikt sannsynligheten for store utslag i strømprisen.

Og med det, antakelig sjansen for å nå husholdningenes tålegrense. Det er ingen tjent med.

Hvordan skal da prinsippene for de neste tiårenes strømmarked utformes?

  • Grønt:En første tanke er at et nytt system bør øke sannsynligheten for å nå klimamålene gjennom en raskere elektrifisering og en raskere vei til ren elektrisitet i hele Europa.
  • Sosialt: En andre tanke er at et nytt system bør ha sosial legitimitet. Ikke primært fordi strømsystemets oppgave er sosial utjevning, men fordi opplevelsen av energitransisjonen fort kan bli at kostnadene med et grønt skifte er håndfaste og synlige for forbrukeren, mens gevinstene er luftige. Skal man ha legitimitet i overgangen til en verden som er kompatibel med klimamålene, så må en del av fordelen for forbrukerne gjøres tydelig.

Hvilke tangenter har en ny regjering å spille på?

Strømregningen består av tre elementer; strømpris, nettleie og avgift.

Strømprisen er det ingen som argumenterer for å bestemme på noen annen måte enn gjennom prisdannelsen på strømbørsen. Men man kan legge til rette for at denne prisen dannes med tilstrekkelig tilbudsside.

Med lite fremdrift på vindkraft i sikte, har vi som nasjon så langt forspilt en av de beste sjansene for å gjøre strøm både ren og billig for alle. Det er tema for en annen kronikk, men bør være et tankekors inn i en debatt om byrdefordeling av dyr strøm.

Nettleien er planlagt endret fra nyttår. Da vil NVE at nettselskapene går over fra en modell der man i hovedsak betaler for mengden strøm man bruker, til fastpris. Dette er helt uforståelig idet det gjør energisparing mindre lønnsomt, og i tillegg kan ha uønskede fordelingsvirkninger: Det er langt fra sikkert at jeg med en stor enebolig kommer til å betale mer nettleie enn en moderne, liten leilighet.

Nettleien er også svært ulik omkring i landet, og det kan ikke forklares kun med geografi og bosetting. Dette er et irritasjonsmoment for Senterpartiet og en komplikasjon for stadig flere energistyringsdingser, som ikke akkurat kommer ferdigprogrammert fra Samsung og Tesla, optimert for Haugland Kraftnetts tariffsystem.

Å sette ny nettleie på vent og gjøre en komplett gjennomgang av teknologi, geografi og incentiver til energisparing burde være en prioritet fra dag én for den nye regjeringen. Den må få med seg distrikt, miljøorganisasjoner, forbrukersiden og enøk-bransjen – det hadde ikke forgjengerne.

Elavgiften er i Norge på rett under 17 øre. Det er lavere enn i våre naboland, og langt under det europeere for øvrig betaler. Av motstanderne betegnes den som en skatt på ren energi, men faktum er at det er en avgift på forbruk av energi. Elavgiften er en fiskalavgift med gode egenskaper: De som bruker mest strøm, betaler mest elavgift, og vil man betale mindre elavgift, så vil man være motivert til å drive strømsparing, installere solceller eller varmepumpe.

Sosial sikkerhetsventil

Når strømprisene er høye, kommer elavgiften under press. Heller enn å fjerne eller redusere avgiften permanent burde man innføre en sosial sikkerhetsventil, og redusere belastningen av høye elavgifter på toppen av høye strømpriser.

En enkel implementering av noe slikt kunne vært en forbruksdifferensiert elavgift, der de første 3000 kWh en husholdning bruker, er uten elavgift, men så er den etterfølgende energien belagt med en avgift på 20 øre. Da ville man sørget for at de minste husholdningene fikk en mindre belastning. Hvis man i tillegg hadde en utkoblingsmekanisme ved høye strømpriser, for eksempel ved at elavgiften falt med 5 øre om strømprisen var over 85 øre, ville man sørge for å utligne en del av de verste utslagene med et mer volatilt strømmarked.

Er dette vanskelig? Nei, vi har elektroniske strømmålere og en felles elhub der alle forbruksdataene ligger, så dette burde kunne gjennomføres ganske lett.

Supplerer man en slik ordning med styrkede incentiver for energisparing og egenproduksjon av energi gjennom Enova, primært ved å gi borettslag og sameier tilgang til de samme ordningene villaeierne får, og ved å støtte batterier og andre nye energiteknologier litt mer aktivt enn man gjør i dag, bidrar man til at det tas ut press på etterspørselen etter kraft og hjelper prisdannelsen å skje på lavere nivåer.

Strømmarkedet er ikke lett, så det er ikke tid for lettvinte løsninger. Men strømmarkedet er hett, så det er behov for raske og langsiktige løsninger.