På en Klimafrokost i januar 2015 stilte Norsk klimastiftelse spørsmålet: Hva vil vi med Statoil? Helge Lund hadde høsten før gått av som konsernsjef etter ti år i stolen, Eldar Sætre var konstituert toppsjef. Tross Lunds evne til å omtale klimatrusselens alvor i politisk korrekte vendinger, var samsvaret mellom liv og lære beviselig fraværende. Lund og Statoil hadde i 2013 i et brev til den amerikanske tankesmien Ceres redegjort for at det var forskjell på Statoils normative tilnærming og selskapets vurdering av hva som var den mest sannsynlige utviklingen. Selskapet bygget sine vurderinger på det mest sannsynlige scenarioet – det som kom frem i analysen Energy Perspectives, lød det i brevet.

Statoils Energy Perspectives la den gang til grunn en utvikling i oljeetterspørselen som ville gi en global temperaturøkning på om lag fire grader. Etterspørselen etter olje ville om 20 år ifølge Statoil være om lag 20 millioner fat høyere per dag enn i scenarioet fra Det internasjonale energibyrået (IEA) som ville begrense oppvarmingen til to grader.

Equinors klimaproblemer – hvor tålmodige skal vi som eiere være? Last ned notat fra Norsk klimastiftelse.

Noen år før hadde Lund avviklet det som må kunne karakteriseres som en halvhjertet fornybarsatsing på land. Rett før jul i 2010 kom det fram at Statoil ville selge sine landbaserte vindkraftprosjekt og heller satse på vind til havs. I 2011 trakk Statoil seg fra samarbeidsprosjektet HyNor som hadde som formål å legge til rette for introduksjonen av hydrogen som drivstoff i Norge.

Da avtalen ble undertegnet i 2007, het det: – Denne avtalen avspeiler StatoilHydros genuine satsing på å bidra til utviklingen av en effektiv hydrogenbasert transportinfrastruktur for framtiden.

Etter noen år var interessen ikke lengre så genuin.

Men selskapet var fortsatt engasjert i offshore-vindprosjektene Dudgeon og Sheringham Shoal – begge langs den engelske østkysten. Ut over dette fremsto fornybarengasjementet noe labert.

Fra Klimastiftelsens ståsted var det i 2015 flere gode grunner til å stille spørsmålet: Hva vil vi med Statoil? Vi slo fast at staten Norge – gjennom sitt passive eierskap i Statoil – velsignet en strategi som gikk på tvers av togradersmålet og egne klimaforpliktelser.

Hva har skjedd siden 2015?

Hva har skjedd siden 2015? Er selskapet som nå heter Equinor bedre skodd og posisjonert enn Statoil for fem år siden, både når det gjelder energiomstilling og klimaforpliktelser?

I 2015 etablerte Statoil forretningsområdet New Energy Solutions (NES) som i starten først og fremst rommet selskapets havvindportefølje.

«Hovedoppgaven er å arbeide for lønnsomme forretningsmuligheter innenfor fornybar energi ved å bygge på eksisterende kompetanse og Statoils posisjon innen havvind», het det i årsrapporten for 2015.

Det fornybare forretningsområdet kom i tillegg til og ikke til erstatning for Statoils fossile prosjekter. Siden 2014 har den daglige produksjonen av olje og gass steget. Planen er fortsatt fossil vekst. På kapitalmarkedsdagen i London i februar 2020 kom det fram at selskapet «forventer rundt 7 % produksjonsvekst i 2020 og en gjennomsnittlig årlig produksjonsvekst på om lag 3 % fra 2019 til 2026». Ifølge siste tilgjengelige årsrapport (2018) har selskapet leteaktivitet i 21 land. Selskapet planlegger å bruke om lag 1,4 milliarder USD på leting i 2020.

Innholdet i Equinors «klimapolitikk»

Equinors «klimapolitikk» og energiomstilling dreier seg først og fremst om følgende:

Å kutte utslipp fra egen produksjon og å produsere noe mer fornybar energi år for år gjennom prosjekter som også bidrar med teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner innen offshore vind.

Selskapet la i januar 2020 fram en plan for hvordan Equinor gradvis skal kutte utslippene fra egne felt og landanlegg i Norge med 40 prosent innen 2030, 70 prosent innen 2040 og så langt ned mot null som mulig innen 2050. Som gjenytelse ønsker Equinor å kunne stille krav til politikken som føres. I pressemeldingen heter det:

«I arbeidet med å fastsette ambisjoner for betydelige kutt fram mot nær null utslipp i 2050, har Equinor lagt til grunn stabile rammevilkår, inkludert skattesystemet, og nødvendige investeringer i det landbaserte elektrisitetsnettet. En videreføring av Næringslivets NOX-fond og andre positive tiltak kan understøtte betydelige utslippskutt.»

I samme pressemelding understreker også konsernsjef Eldar Sætre betingelsene selskapet setter:

«Equinor har lagt stabile rammevilkår og nødvendige investeringer i elektrisitetsnettet til grunn når vi har satt ambisjonene.»

Såkalt klimanøytralitet i 2030 og halvering av karbonintensiteten i hele selskapet var nye mål som ble presentert på kapitalmarkedsdagen i London i februar i år – samtidig med resultatene for 2019. Selskapet har med andre ord innsett at man ikke lengre kan skyve etterspørselen – eller kundene – foran seg og rettferdiggjøre produksjon av olje og gass langt inn i framtiden med at produktene etterspørres. I presentasjonen lagt fram i London heter det:

«Ambisjonen om å redusere netto karbonintensitet med minst 50 % innen 2050 tar hensyn til scope 1, 2 og 3-utslipp, fra produksjon til forbruk. Innen 2050 er ambisjonen at hver enhet produsert energi i gjennomsnitt generere under halvparten av utslippene sammenlignet med i dag. Ambisjonen forventes hovedsakelig å bli møtt gjennom betydelig vekst innen fornybar energi og endringer i størrelse og sammensetning av olje- og gassporteføljen. Driftseffektivitet, karbonfangst-, -bruk og -lagring samt hydrogen blir også viktig, og anerkjente mekanismer for kompensering av utslipp og naturlige karbonsluk kan brukes som supplerende tiltak.»

Anders Bjartnes forklarte de nye klimastrategiene slik i en sak på Energi og Klima rett etter at Equinors fornybarsjef Pål Eiterheim hadde lagt fram planene:

• Klimanøytralitet i 2030 betyr, slik selskapet definerer det, at Equinor skal kjøpe kreditter for CO₂-utslipp som ikke er omfattet av det europeiske kvotesystemet ETS. Dette kan være FN-godkjente kreditter av en eller annen sort, avhengig av hvordan regimet for den type kvotehandel utvikles på tyvetallet.
• Halvering av karbonintensiteten – de såkalte scope 3-utslippene – til 2050 betyr at Equinor gradvis vil redusere fotavtrykket fra hele sin virksomhet – blant annet ved å produsere mer fornybar energi, ved at olje utgjør en mindre andel og ved hydrogenproduksjon med CCS. Dette er et viktig langsiktig styringssignal. Dreiningen viser at Equinor i større grad tar ansvar for utslippene ikke bare fra produksjonen, men også fra forbruket av olje og gass.

«Annen virksomhet»

Siden etableringen av New Energy Solutions har investeringene i det fornybare økt – men ikke nok til å få et eget kapittel i årsrapporten. I kapittel 2.6 Annen virksomhet (Andre) i siste tilgjengelige årsrapport (2018) får vi en oversikt over selskapets fornybarportefølje som i hovedsak dreier seg om havvind, solkraft og karbonfangst og -lagring.

Havvind:

Det er særlig utenfor Storbritannia Equinor har sine havvindprosjekter:

Sheringham Shoal – der selskapet er operatør og eier 40 prosent. 88 vindturbiner plassert i havet utenfor Norfolk i UK og som åpnet i 2011. Parken leverer strøm til om lag 220000 britiske hjem.

Dudgeon – der selskapet er operatør og eier 35 prosent. Parken med de 67 vindturbinene ble åpnet i oktober 2017 og den leverer strøm til mer enn 400 000 innbyggere i UK.

Begge prosjektet har gitt Equinor verdifull erfaring og dessuten bidratt til teknologiutvikling og kostnadsreduksjon i en næring som kan bli avgjørende for at verden får nok fornybar energi til erstatning for den fossile.

Hywind Scotland – der er selskapet operatør og eier 75 prosent. Denne flytende vindparken har fem turbiner og er plassert på østkysten utenfor Skottland. Konseptet Hywind – flytende offshore vindmøller – er utviklet av Equinor med mål å kunne realisere lønnsomme, flytende vindparker i stor skala.

Hywind Tampen – Equinor og de andre lisensoperatørene på Gullfaks og Snorre skal investere i utbyggingen av en havvindpark som skal forsyne feltene med fornybar strøm. 11 flytende vindturbiner – hver på 8 MW.

– For oss handler dette tilsagnet om å bringe flytende havvind et steg nærmere kommersialisering, og alle de positive ringvirkningene det kan ha både for den globale klimautfordringen og norsk næringsliv i lang tid framover, sa Enova-direktør Nils Kristian Nakstad da han i august 2019 gjorde det kjent at Enova gir Hywind Tampen-prosjektet 2,3 milliarder kroner i statsstøtte.

I 2019 vant Equinor muligheten til å utvikle vindprosjektet Empire Wind utenfor New York.

Samme år gikk Equinor sammen med den britiske energigiganten SSE av med seieren og vant kontrakten på å bygge ut havvindparken Dogger Bank. Investeringene anslås til om lag 100 milliarder kroner – noe i nærheten av kostnadene knyttet til Johan Sverdrup-feltet. Endelig investeringsbeslutning skal tas i siste halvdel av 2020, oppstart er satt til 2024 om alt går etter planen.

– Dette er en kjempeseier for Equinor, og en skikkelig milepæl i vår satsing på fornybar energi. Vi skal nå være med på å bygge verdens største havvindpark. Vi har vunnet muligheten i konkurranse med de beste selskapene i denne bransjen. Det er vi stolte av, sa Pål Eitrheim, konserndirektør for New Energy Solutions i Equinor til VG da beslutningen var et faktum.

Equinor er også inne på eiersiden i havvindparken Arkona i den tyske delen av Østersjøen sammen med E.On. I Polen er selskapet engasjert i utviklingsprosjekter for havvind. Det samme er tilfellet i Sør-Korea.

Sol:

Equinor eier drøyt 15 prosent av aksjene i Scatec Solar og er engasjert i solenergiprosjekter i Brasil og Argentina sammen med solenergiselskapet.

24. februar i år skrev tu.no at Equinor har involvert seg i tre selskaper som arbeider med flytende solkraft til havs.

Karbonfangst og -lagring:

Equinor samarbeider med Shell og Total om å utvikle infrastruktur med formål å transportere og lagre CO₂ i reservoarer på norsk sokkel. Potensielle kunder er landbasert industri – intensjonsavtale er inngått med blant andre HeidelbergCement og Fortum Oyj. Prosjektet kalles Northern Light.

Equinor Energy Ventures Fund:

Equinor Energy Ventures Fund ble etablert i 2016 med an kapital på rundt 1,7 milliarder kroner. Om lag halvparten av beløpet er satt i arbeid. Pengene er blant annet investert i selskaper som utvikler løsninger innen energilagring, vindkraft på land, smarte strømnett, solenergi og energieffektivitet.

Fossilt vs. fornybart?

I Equinors Sustainability Report for 2018 kommer det frem at selskapets investeringer som går til fornybare prosjekter det året var på omkring 4 % av de totale investeringene på 9,9 milliarder USD.

På forespørsel får vi vite at Equinor så langt har investert om lag tre milliarder dollar i sin fornybarportefølje. Årlige investeringer varierer avhengig av hvilken fase de ulike prosjektene er i.

Informasjonsdirektør i Equinor, Bård Glad Pedersen, forklarer det slik i februar 2020:

– Fornybarinvesteringene vil øke de neste årene. I 2020 og 2021 forventer Equinor årlige brutto investeringer i fornybarprosjekter på 0,5 til 1 milliard dollar, og deretter 2–3 milliarder dollar årlig i 2022 og 2023. Dette innebærer at fornybarandelen av investeringer vil være 15-20 % i løpet av 2–3 år.

– Frem til 2026 forventer vi å tidoble vår produksjonskapasitet til 4–6 GW. Frem til 2035 forventer vi en 30-dobling til 12–16 GW, avhengig av tilgang på konkurransedyktige prosjekter.

Målet om 4–6 GW i 2026 og 12–16 GW i 2035 som Glad Pedersen viser til, inkluderer Equinors andel av prosjektene som følger av eierandelen på 15,2 prosent i Scatec Solar ASA.

Omdømmebygging og omdømmerisiko

Equinor har de siste årene blitt beskyldt for å pøse på med annonsekampanjer som skal få selskapet til å fremstå grønnere enn det det er grunnlag for. Retorikken har dreid seg om at Equinor selger de «riktige og beste fatene med olje», som Eldar Sætre uttalte til Sysla Offshore da han la fram tallene for 2018 på kapitalmarkedsdagen i London i februar 2019.

Etter tilsvarende London-samling et halvt år før gjorde daværende leder i Natur og Ungdom, Gaute Eiterjord, et nummer av at Equinor ikke nevnte sine fornybarsatsinger. Under overskriften «Det grønne skiftet: Equinor har det i kjeften, men ikkje i handlingane» slo Eiterjord fast følgende i Dagbladet:

«Eg har forståing for at det tar tid å forandre eit selskap, men gjett kor mange gonger du finn orda «solar», «sun», «wind», «hydrogen» eller «battery» i selskapets kvartalsrapport. Null gonger.»

I september kunne Financial Times fortelle at selskapet var blitt tatt med buksene nede i undergrunnen i London – der Equinor i en plakatkampanje lot grønnvaskingen gå for langt og fremstilte gass som en miljøvennlig energi.

«The UK Advertising Standards Authority, ASA, told the Norwegian state-backed energy major not to use the advertisement again after a complaint was submitted about a poster seen in Westminster tube station», skrev avisen.

Etter at selskapet hadde reist på sjarmoffensiv for å treffe ungdommer på såkalte diaolgmøter i fjor høst, skrev Tone Bjørndal følgende på Energi og Klima:

«Equinor har et klimaproblem, ikke et kommunikasjonsproblem som kan fikses med kampanjer og markedsføring. Inntrykket etter dialogmøtet med ungdom i Bergen er at selskapet ikke har planer om å endre seg.»

I en større annonsekampanje i Aftenposten sommeren 2019 var budskapet:

«Det er viktig at den oljen som produseres, er så ren som mulig. Verdens energibehov fortsetter å øke, og vi vil fremdeles ha et stort behov for olje og gass i overskuelig fremtid. Men det er ikke slik at alle oljefat er like.»

Like etter – i august 2019 – skrev Stavanger Aftenblad i en kommentar signert en av avisens egne journalister:

«I forrige uke startet Equinor produksjonen på Mariner-feltet i Storbritannia. Kan Equinor virkelig kalle seg et lavutslippsselskap med tungoljeutslippene fra dette feltet?»

Utslippene per fat tungolje fra Mariner er det dobbelte av gjennomsnittet på norsk sokkel.

Equinor har det siste året fått svært mye negativ omtale fordi selskapet har drevet letevirksomhet utenfor Australia. Surfere har hatt jevnlige demonstrasjoner som er registrert og omtalt i aviser rundt om i verden. 25. februar i år kastet Equinor kortene. Her fra The Guardian:

«Great Australian Bight: Equinor abandons plans to drill for oil. Norwegian oil company announces it has scrapped its $200m plan to deepwater drill in Great Australian Bight Marine Park.»

Spørsmål til diskusjon

De siste årene har det blitt tydeligere for ansvarlige ledere verden over at Paris-målene må bety «null utslipp» i 2050 og at verden ikke kan bruke like mye olje som er påvist.

Equinor lanserte nylig en ambisjon om å redusere klimagassutslippene med 50 prosent innen 2050 – inkludert utslippene som følger av kundenes bruk av deres olje og gass – altså i scope 3 i henhold til reglene for internasjonal klimarapportering.

En reduksjon med 50 prosent til 2050 kan høres ambisiøst ut, men er langt unna «netto null». Equinor forutsetter at selskapet også om 30 år kan produsere olje og gass som ved bruk innebærer at det slippes ut betydelige mengder CO₂. Equinors utslipp – i den såkalte scope 3 – er nå på i overkant av 300 millioner tonn CO₂, ifølge selskapets bærekraftsrapport. En halvering betyr at bruk av Equinors produkter om 30 år vil gi 150 millioner tonn CO₂-utslipp.

Med utgangspunkt i denne gjennomgangen av Statoil/Equinors utvikling på de fem årene fra 2015, kan det reises noen spørsmål:

• Hvor mye av arven etter Helge Lund og tidene der Statoil bare var et oljeselskap henger fremdeles igjen i Equinor – og er selskapet i stand til å snu seg raskt nok til å drive i tråd med målene i Paris-avtalen?
• Er det de store oljeselskapene som vårt eget Equinor som er de beste utviklere og eiere av fornybar energi?
• Hvordan kan Equinors portefølje vris ytterligere for å harmonere bedre med klimamålene?
• Kan et krav til selskapet være at nyinvesteringer må skje i prosjekter som er et positivt bidrag til klimamålene – og ikke omvendt?
• Er det i statens interesse at Equinor pløyer ned store summer årlig på å lete etter olje verden rundt – eller er det først og fremst til fordel for kortsiktige aksjonærer og selskapets ledelse?  
• Er staten bedre tjent med å kreve større utbytte?
• Hvilket handlingsrom har staten som storkapitalist og majoritetsaksjonær i Equinor? Hvilke alternativer har Norge/staten? Mer aktivt eierskap? Delvis nedsalg? Splitting i flere selskaper?
• Oppsummert: Hva bør vi som samfunn og eiere kunne forvente av et stort oljeselskap – med den norske stat som hovedeier – i klimakrisens tid?

a