Harde tider for nordiske energiselskaper

Tap, nedskrivninger og elendighet: De nordiske energiselskapene opplever harde tider.

De store nordiske energiselskapene, Statoil, Statkraft, Vattenfall, Fortum og Dong Energy har nå alle levert sine 2015-regnskaper. Tallene viser interessante utviklingstrekk. Olje og gass går dårlig på grunn av de fallende prisene. Gammel kraftproduksjon, kull og kjernekraft, er også en sørgelig historie. Kraftprisene er lave og fallende. Fornybar energi er heller ikke enkelt – Statkraft må ta nedskrivninger i Tyrkia. Lyspunktene ligger likevel i det fornybare – danske Dong Energys vindkraftforretning er kanskje det mest oppløftende i hele den nordiske porteføljen.

Råvarepriser og kraftpriser peker ned. Denne er hentet fra Vattenfalls årsrapport.

Innen kraftproduksjon er lave priser hodepinen. Lav eller ingen etterspørselsvekst og mye ny fornybar energi trekker lønnsomheten ned fordi kraftprisene i Norden og Europa er lave. Dette rammer både Vattenfall, Fortum, Statkraft og Dong Energy. Jeg har skrevet om utviklingstrekkene i det europeiske kraftmarkedet i bloggen Vannkraftens verdi trues.

Tallene gir også godt grunnlag til å reflektere litt rundt eierskap – i lys av debatten som er dratt opp etter at Høyre har løftet ideen om børsnotering av Statkraft.

Den tristeste historien handler om svenske Vattenfall. Selskapet – 100 prosent eid av den svenske staten – har gjort seg totalt bort. Underskuddet i 2015 var på nesten 20 milliarder svenske kroner. Nå foregår opprydningen etter oppkjøpsraidet den tidligere konsernsjefen Lars G. Josefsson gjennomførte i Tyskland og Nederland. Brunkullforretningen i det østlige Tyskland skal selges. Nedskrivningene på den fossile og kjernekraftbaserte virksomheten i Tyskland og Nederland over de siste årene beløper seg til 100 milliarder svenske kroner. Vattenfall må kvitte seg med gammel og ulønnsom virksomhet, samtidig som selskapet forsøker å bygge en ny og fornybar aktivitet. I en diskusjon om eierskap, blir Vattenfall et eksempel på et statseid selskap som var fullstendig i hendene på en ekspansjonsorientert administrasjon – uten korreksjon verken fra aksjemarkedet eller politikerne.

Statkraft er på mange måter det av de nordiske energiselskapene som er best rustet, men resultatet i 2015 er svakt. Statkraft har et underskudd etter skatt på 2,4 milliarder kroner, mot et overskudd i 2014 på 3,9 milliarder. Statkraft har ingen fossil kraftproduksjon å snakke om, og en solid base i den norske vannkraften. Men utbygging av fornybar energi internasjonalt er ingen strak vei til profitt det heller. Statkraft må nå ta nedskrivninger på to milliarder i et prosjekt i Tyrkia, på grunn av sikkerhetssituasjonen i området. Det er altså politiske forhold som gjør at byggearbeidene stoppes. Denne historien viser det ene argumentet for at Statkrafts internasjonale virksomhet bør børsnoteres. Nå er staten alene om risikoen. Det andre argumentet er at selskapet bør få rom til å ekspandere mer internasjonalt, uten å bli skaltet og valtet med av kortsiktige politikere.

Også i noen svenske vindkraftprosjekter gjorde Statkraft store nedskrivninger i 2015. Lavere kraftpriser og lavere prisforventninger på grønne sertifikater, gjorde at et prosjekt ble skrevet ned med nesten to milliarder kroner.

Dessverre ser det ut til at Nikolai Astrups utspill om Statkraft-børsnotering raskt blir stemplet som et forsøk fra Høyre på å “selge arvesølvet”, selv om det ikke er snakk om å selge noen ting. Forslaget innebærer at staten sikres grunnrenten fra den norske vannkraften, samtidig som Statkraft gis rom til ekspansjon. Når LO-talspersoner, senterpartister og Dagbladets lederskribenter valser dette ned, krympes Arbeiderpartiets handlingsrom til å orientere seg i retning av samme modell som da Statoil ble delprivatisert. Hvordan det skjedde er beskrevet i Einar Lie, Egil Myklebust og Harald Norviks bok “Staten som kapitalist”. Daværende Statoil-sjef Harald Norvik var erfaren politisk operatør der Statkrafts toppsjef Christian Rynning-Tønnesen er ingeniør. Norvik sikret støtte fra LO-leder Yngve Hågensen, som også satt i Statoils styre, og dermed var det mulig å lose dette prosjektet igjennom. Uten å få med LO og Arbeiderpartiet, vil det være vanskelig å få til en børsnotering av Statkraft.

I Danmark er Dong Energy på vei til børs, etter en lang forhistorie. Et bredt flertall av partiene på Folketinget, herunder SF og Socialdemokraterne, er med på overenskomsten som innen et års tid vil sende Dong på børs. Begrunnelsen er blant annet at Dong Energy på denne måten lettere kan tiltrekke seg kapital for å ekspandere sin virksomhet i offshore vind – som i motsetning til olje og gass og kullkraft tjener gode penger. Dong Energy leverte sitt største underskudd i historien, etter store nedskrivninger i olje og gass-virksomheten. Også kullkraften går dårlig. Derimot er vindforretningen løfterik. Omsetningen økte i 2015 fra 9,7 til 16,5 milliarder danske kroner, og et driftsresultat (EBITDA) på 6,2 milliarder. Et interessant poeng her er at offshore vind gir garanterte inntekter, både i Danmark og Storbritannia. Offshore vind-forretningen påvirkes derfor ikke av de lave kraftprisene. Det er også i fornybar energi at Dong Energy ser vekst fremover. Frem mot 2020 skal 80 prosent av investeringene kanaliseres mot vind og biomasse. Oljeforretningen blir gradvis mindre.

Også finske Fortum hadde et dårlig år i 2015. Lave kraftpriser rammer virksomheten, kostnadskutt og lavere utbytter er svaret. Det er i fornybar energi og smarte energiløsninger selskapet ser vekst fremover – investeringer både i vind og solenergi står på dagsordenen. Fortum er det eneste av de store nordiske kraftselskapene som har gått inn i solenergi. Selskapet vant nylig et anbud i India, til rekordlave priser.

Den største i flokken, Statoil, er selvsagt preget av oljeprisfallet. Det er foreløpig ingen spor i regnskapstallene av satsingen på fornybar energi, og heller ingen indikasjoner i materialet fra kapitalmarkedsdagen i London på at dette feltet oppfattes som viktig fremover. Statoils fokus er kostnadsreduksjoner – og reduserte investeringer. Kostnadsreduksjonene bidrar til at Statoil nå har redusert breakeven på nye prosjekter kraftig, slik at lønnsomhet kan sikres også med varig lave oljepriser.

Men i diskusjonen om statens eierskap dukket det opp et interessant finansielt grep fra Statoil. Selskapet vil la aksjonærer få nye aksjer med en liten rabatt i stedet for cash i utbytte. Slik kan byrden på selskapets kontantbeholdning reduseres, samtidig som utbytteløftene holdes. Staten vil i sin tur kjøpe aksjer slik at statens eierandel beholdes på 67 prosent. Forutsatt Stortingets godkjennelse, vil dette bety at staten vil legge friske penger i Statoil-aksjer. Hvor mye, avhenger av hvor mange aksjonærer som aksepterer utbytte i aksjer heller enn cash.

I lys av “egenkapitalranet” stortingsflertallet gjorde overfor Statkraft før jul, er dette et interessant grep. Børsnoterte Statoil har trekkrettigheter i statskassen, mens Statkraft oppfattes som en grunnrentemaskin som kan brukes i budsjettsalderingen.