Har MDG gjennomføringsevne?

MDG stiller i en annen klasse enn mange av de andre partiene, men kan vi stole på at MDGs politikk fører oss til målet, spør Pål W. Lorentzen.

NTB_nzoItLEA4NU
Har MDG gjennomføringsevne, spør Pål W. Lorentzen. Her er MDGs talspersoner Arild Hermstad og Une Bastholm på partiets landsmøte i vår. (Foto: Terje Pedersen/NTB)

Rasmus Hansson og Ask Ibsen Lindal fra MDG er – ikke uventet – forurettet på MDGs vegne over at jeg i mitt innlegg 6.9. ikke fremhever partiets utmerkede klimapolitikk, men tvert imot anlegger det samme kritiske perspektivet som på de øvrige partier i Norge.

Jeg er selvsagt oppmerksom på at MDG, som har kampen for miljø og klima som hovedformål, som er et parti av nyere dato, og som tar mål av seg å føre en ambisiøs miljø- og klimapolitikk, stiller i en annen klasse enn mange av de andre partiene.

Spørsmålet er likevel om dette rokker ved det grunnleggende spørsmål – fører det til målet? Kan vi stole på at MDGs politikk fører oss til målet?

MDG vil være blant de «rene og ranke», men har i de år som har gått vaket rundt sperregrensen. Kanskje kan man forvente en noe større oppslutning ved inneværende valg. Den grunnleggende kjensgjerning er likevel denne: De meget  klimaengasjerte ungdomsgenerasjonene, sammen med de eldre generasjoner som anser klima- og miljøendringene som menneskehetens største utfordring, søker vel så meget til andre partier, som f.eks. SV, Venstre, Ap og Rødt. Det ser altså ikke ut til at den politikken som MDG ønsker å føre, leder til noe egentlig gjennomslag hos velgerne, trolig heller ikke til et nærmere formelt samarbeid  med de øvrige partiene.

Hva er da betydningen av den politikk MDG markedsfører?

Det er fristende å gjøre seg denne refleksjonen: Det at mange sterkt klimaengasjerte mennesker foretrekker andre partier enn MDG, kan for det første ha noe med partienes alder og innarbeidede profil å gjøre, profiler velgerne kjenner seg igjen i og føler seg trygge i. Samtidig fremstår klima- og miljøpolitikken som pragmatisk. Min kritikk mot disse partiene er at de i for sterk grad søker å være populære, med en kompromissbasert politikk som markedsføres som bærekraftig og målrettet, men ikke er det.

MDGs problem er snarere det motsatte: Partiet markedsfører en politikk som fremstilles  som helhetlig og prinsipiell, men uten å ha håp om å vinne tilstrekkelig tilslutning til å bli politisk virkelighet. Tilslutning må jo skje på demokratisk vis. Hva vil partiet gjøre med det? Tjener partiene folkets interesser? har vært mitt  spørsmål. Det er den første «elefanten i rommet». Den andre «elefanten” er vår svake gjennomføringsevne. Den har visst ikke MDG bemerkninger til.