Grunnrente til folket, men hvordan?

Vi foreslår at staten etter hvert går over til en type strømstøtte som utbetales uavhengig av den enkeltes forbruk, skriver Diderik Lund og Knut Einar Rosendahl.

Gryte på komfyr platetopp
Høye strømpriser. Hvordan støtte forbrukerne og samtidig opprettholde insentivet om å redusere strømforbruket? (Foto: Elkjøp)

Energi og Klima bringer 21. mars 2022 et debattinnlegg av Gerard Doorman, Fastpris på strøm og fleksibilitet- det finnes et kinderegg. Dette følges 22. mars av en kommentar av Anders Bjartnes, Kabler og høye råvarer gir dyr strøm – send grunnrenten til folket. Vi vil gjerne knytte noen kommentarer til disse, og til strømprisdebatten generelt.

I en kronikk i Klassekampen 16. mars, Grunnrente til folket, foreslo vi en strømstøtteordning for husholdninger som i hovedsak stemmer overens med forslaget fra Bjartnes. Men vi er mer spesifikke. Vi foreslår at staten etter hvert går over til en type strømstøtte som utbetales uavhengig av den enkeltes forbruk. Støttebeløpet skal derimot svinge i takt med strømprisen. En innbygger med gjennomsnittlig forbruk skal akkurat kompenseres for økninger i strømprisen. Det vil sikre at prissvingninger ikke gjør for store innhogg i den enkeltes økonomi.

Selv om vi er åpne for mange måter å utforme detaljene på, tror vi det kan være nyttig å gi et detaljert eksempel.

  1. Alle voksne innbyggere får samme støtte, men barn bør ha mindre, for eksempel halvparten. To voksne og to barn regnes dermed som tre strømbrukere, både når gjennomsnittsbruk og når støttebeløp beregnes.
  2. I hvert prisområde beregnes hver time et gjennomsnittsforbruk per privat strømbruker, og det beregnes hva dette koster til markedspris. Ved slutten av måneden summeres dette til en kostnad for gjennomsnittsforbruk.
  3. Det beregnes også hva gjennomsnittsforbruket ville koste til en fast pris som er politisk akseptabel. Denne fastsettes på forhånd, for eksempel 50 øre per kWh. Denne akseptable kostnaden kaller vi en egenandel.
  4. Hvis kostnaden til markedspris (fra punkt 2) er høyere enn egenandelen (fra punkt 3), skal det utbetales støtte for denne måneden i dette prisområdet. Støtten per strømbruker er lik differansen, punkt 2 minus punkt 3.
  5. For en gjennomsnittlig strømbruker vil nettoutgiften til strøm dermed bli lik den akseptable prisen. Nettleie og elavgift kommer i tillegg. Det betales ikke ut noen annen støtte eller prissubsidie, bortsett fra til ENØK-tiltak.

Denne ordningen kan gjennomføres uavhengig av hvordan kraftproduksjonen utbygges og reguleres, uavhengig av antall utenlandskabler og uavhengig av eventuell strømstøtte til næringslivet.

Fordeler ved ordningen

Fordelingsvirkningene er gode, og bedre enn i andre ordninger som har vært foreslått. De som bruker mindre strøm enn gjennomsnittet, vil få høyere støtte enn i dagens ordning. Dette er stort sett de som har lavest inntekt. De som bruker vesentlig mer strøm, vil få lavere støtte. Men vi foreslår høyere samlet støttebeløp fra staten, så de som bare bruker litt mer enn gjennomsnittet, vil også få høyere støtte.

Ordningen innebærer at alle fortsatt vil stå overfor markedsprisen på strøm. Når den er høy, vil de dermed få en ekstra oppmuntring til å spare på strømmen. Dette er helt nødvendig for det grønne skiftet. Det gjelder spesielt alle investeringer i energisparing og lokal energiproduksjon (solpaneler, bergvarme m.m.). Det er viktig at lønnsomhet av slike investeringer blir vurdert opp mot den faktiske markedsprisen på strøm, ikke en subsidiert pris.

De som har strømutgifter under gjennomsnittet, vil ikke lenger tape på høye strømpriser. Det er en stor fordel at store grupper av innbyggere vil se fordelene av tiltak som øker verdien av norsk strømproduksjon. De fleste har et så distansert forhold til stat og kommuner at de ikke føler noen særlig entusiasme for at det offentlige får økte inntekter. Dette blir annerledes når de automatisk får en andel selv.

Som overskriften antyder, kan ordningen tolkes som en tilbakebetaling av grunnrente fra staten til innbyggerne. Dette er blitt sagt om prissubsidier også, men det er mer treffende for denne ordningen, der alle voksne innbyggere får samme del av grunnrenten. Dersom en skal argumentere ut fra eiendomsrett til en begrenset nasjonal ressurs, er det mest rimelig at alle får likt. De som har investert i etterisolering, solceller eller bergvarme, har samme eiendomsrett til ressursen som andre. De som skal gjøre slike investeringer i framtida, må heller ikke gå glipp av sin andel av ressursverdien.

Ordningen har den fordelen at den er levedyktig på lang sikt, og derfor troverdig. Ved økt strømpris mottar staten så stor andel av kraftprodusentenes økte inntekter at staten har råd til å betale ut det foreslåtte beløpet. Det er derfor ikke noe budsjettmessig problem. Siden det er bred politisk enighet om at husholdningene ikke må belastes for hardt, og spesielt ikke lavinntektsgrupper, er det en fordel at ordningen er raus nok. Dermed kan husholdningene basere sin langsiktige økonomiske planlegging på at ordningen vedvarer. Hvis strømprisen blir høy, vil de som har dårlig råd, motta raus støtte. De vil ha råd til å fortsette å kjøpe dyr strøm, men de vil også oppdage at det er gunstig å redusere strømforbruket.

En svakhet ved ordninger med prissubsidier eller makspris, er at de delvis undergraver målsettingen om lavere strømpris. Når alle kundene står overfor lavere strømpris, øker strømforbruket deres, og dette øker prisen i markedet (strømprisen før støtten trekkes fra). Det kan føre til krav om enda høyere subsidier. En utbetaling som er uavhengig av den enkeltes forbruk, har ikke på langt nær så stor effekt i retning av økt forbruk, slik at denne svakheten i stor grad forsvinner.

Hvorfor ikke for olje?

Samtidig med de høye strømprisene har vi nå høye priser på olje, gass og petroleumsprodukter som diesel og bensin. Noen tar til orde for støtte til bensin og diesel. Det ville være tenkelig å gi en slik støtte ut fra samme prinsipp om lik støtte til alle, uavhengig av eget forbruk, eller som prissubsidier.

For å nå klimamålene er det naturligvis av stor betydning at bensin og diesel ikke får prissubsidier. Høye priser er med på å holde forbruket nede. Noen oljerike land har latt befolkningen nyte godt av billig bensin og diesel i tiår etter tiår, noe som gir svært uheldige forbruksmønstre.

Men i tillegg kommer problemet med at petroleum er en endelig ressurs. Subsidiene må før eller seinere trappes ned, og dette kan bli en svært smertefull prosess. Historien om det norske oljefondet har vist at det er mulig å fordele bruken av de økonomiske ressursverdiene over lang tid, noe som har vært gunstig for dagens generasjon og dessuten tar hensyn til framtidige generasjoner. Dette er et avgjørende argument mot å dele ut grunnrente fra petroleum til innbyggerne etter samme prinsipp som forslaget vårt for strøm.

Sammenlikning med fastpriskontrakt

Doorman begrunner hvorfor forbrukerne vil ha stor nytte av å inngå fastpriskontrakter med fast volum (dvs. et gitt antall kWh). Han forutsetter at spotmarkedet fortsatt vil virke som i dag, og at de som har en kontrakt med fast volum, kan kjøpe mer strøm, ut over det faste volumet, til spotpris. De kan alternativt selge strøm til spotpris hvis de ikke ønsker å beholde hele volumet. Vi skal begrunne hvorfor dette har vesentlige likhetstrekk med det forslaget vi selv har fremmet, bortsett fra at vi vil la det gjelde for alle.

For hver måned man har en slik fastpriskontrakt, mottar man en viss mengde elektrisitet, det faste volumet (til en forhåndsavtalt pris). Siden man har frihet til å kjøpe eller selge i spotmarkedet, er verdien av det man mottar, lik verdien av hele det faste volumet i spotmarkedet. I prinsippet kan man like gjerne selge hele volumet og deretter kjøpe strøm i spotmarkedet. Den verdien man mottar, likner dermed mye på punkt 2 ovenfor: Et fast volum multiplisert med markedsprisen, der man ikke kan velge det faste volumet etter at man kjenner prisen. Doorman antyder at volumet bør være lik det man forventer å bruke. I vårt forslag i punkt 2 er volumet lik gjennomsnittlig forbruk blant strømbrukerne. Dette er ikke en vesentlig forskjell.

I begge tilfeller er (volum x markedspris) den bruttoverdien man mottar, men det kommer noe til fratrekk. I Doormans tilfelle er det kostnaden ved å kjøpe fastpriskontrakten som må trekkes fra. I vårt tilfelle er det egenandelen fra punkt 3. I begge tilfeller er det kostnader som er uavhengige av utfallet for strømprisen i den måneden vi ser på. Men på det tidspunktet en fastpriskontrakt skal inngås, vil kostnaden naturligvis avhenge av hva markedsaktørene tror om framtidig strømpris.

Forslaget fra Doorman og vårt forslag har de samme gode egenskapene når det gjelder prissignaler, som Doorman argumenterer for. Vi ser at staten ville spare mye penger på å fremme Doormans løsning framfor vår, dersom fastpriskontrakter ikke skal motta noen form for offentlig økonomisk støtte. En kunne tenke seg at ulike former for standardisering, informasjon og tilrettelegging ville være tilstrekkelig til at kontraktene ble utbredt.

Vi er likevel redd for at fastprisavtalene ville bli såpass dyre at de fleste ikke ville kjøpe dem. Som Doorman påpeker, har det vært fullt mulig å tilby disse allerede, men det har ikke skjedd i Norge overfor husholdninger. Etter støtteordningene som er vedtatt denne vinteren, er det spesielt vanskelig å kreve at folk betaler for å redusere strømprisrisiko. De har jo erfart at dette er noe staten tar seg av når prisen blir høy nok. Dessuten har forslaget vårt en utjevnende effekt ved å tilby samme økonomiske bidrag fra staten til alle.

Til sist bør vi nevne at forslaget vårt har en nedre grense for støtten, nemlig at den ikke kan bli negativ. Forslaget til Doorman har naturlig nok ikke en slik grense: Hvis markedsverdien faller under det man betalte for fastpriskontrakten, kommer man dårligere ut enn uten en slik kontrakt. Det er ikke tilfellet med vårt forslag.